Den kulturelle revolusjonen

Ja, vi har underlagt oss islam og sharia i vårt eget land

Påstanden i tittelen er ingen overdrivelse. Hvem i hvilken som helst storby i Norge eller Vest-Europa våger åpent å fornærme islams Muhammed? Man vet at hvis man så gjør, risikerer man døden. Endog etter døden må man gjemmes bort så de "krenkede" ikke vanhelliger graven din.

Vi har alle registrert det: Tausheten fra moskeene og muslimske talerør etter Rushdie-attentatet. Ingen protester eller demonstrasjoner fra moskéhold, ikke engang en notis på deres egne nettsider, Islamsk Råd inkludert.

Riksklovnen i norsk politikk, Abid Raja, hadde på sin side et meget snodig utspill i Aftenposten:

– Muslimer må også læres opp til å skjønne at det er forskjell på å kritisere en religion og å kritisere enkeltindividet. Alle skal kunne spøke og tulle og kritisere og drive med satire om Gud. Loven skal være der for å beskytte enkeltmennesker.

Vi merket oss selvfølgelig umiddelbart dette: Han snakker om Gud, som om Allah er det samme som den kristne guden. Hadde det vært så vel, så hadde jo eksempelvis terrorbildet i både Norge og verden for øvrig vært et helt annet. Den islamske Allah tåler ikke kritikk eller opposisjon. Det har vært mantraet gjennom 1.400 år.

Vi merket oss også følgende: Raja nevner ikke profeten Muhammed. Hvorfor ikke? Våger han ikke å si at «alle skal kunne spøke og tulle og kritisere og drive med satire om Muhammed»? Fordi han vet at nettopp Muhammed er det mest sensitive og lettantennelige for muslimske fanatikere? Det var eksempelvis Muhammed-tegninger som var årsaken til terroren mot Charlie Hebdo, angrepet på Krudttønden i København, terrorforsøkene mot Kurt Westergaard, terrorforsøkene mot Lars Vilks, terrorforsøkene mot Jyllands-Posten, at tidligere kulturredaktør av Jyllands-Posten, Flemming Rose, lever med livvakter, og listen er langt lengre.

Det var nok et meget bevisst valg fra Rajas side å bruke «Gud» foran seg for å beskytte sin egen sikkerhet. Muhammed er og forblir et ikke-tema for sentrale muslimske aktører. Ingen av de troende våger så mye som å pirke bort i Muhammed – den «ufeilbarlige».

Blasfemilovverket lever i Norges og Europas gater

Vi har ingen lovverk i Vesten som forbyr religionskritikk eller kritikk av profeter. Men vi har i praksis et forbud som ligger der som et klamt teppe over våre samfunn. Forbudet er selvpålagt, i den vissheten om at åpen kritikk kan være livsfarlig og kan ende med døden. For forbudet lever i beste velgående blant de nidkjære følgerne av Muhammed og islam. Og de blir flere og flere grunnet den demografiske utviklingen, der islam ca. dobler seg i antall medlemmer hvert tiende år. Skulle eksempelvis et land som Pakistan (helt hypotetisk) avvikle dødsstraffen for «blasfemi» og tillate kritikk av islam og Muhammed på linje med kritikk av andre religioner og profeter, ville forbudet likevel levd videre i aller høyeste grad. Det ville gatas parlament ha sørget for.

Det er derfor et uomtvistelig faktum at denne mentaliteten lever i beste velgående også her i Norge. En logisk gjetning er at denne tilstanden bare vil forverres. Vi har rygget i mange år som samfunn. Våre aviser våger ikke å publisere karikaturer, avisenes egne tegnere våger heller ikke å sette noen streker ned på papiret og antyde at strekene er en eller annen fremstilling av Muhammed. Våre intellektuelle våger ikke å reise seg og gi islam en real knyttneve midt i solar plexus. Vi får heller ingen debatt inn i Stortinget om islams iboende vold og hvordan vi som samfunn skal takle denne volden, denne antidemokratiske, dogmatiske og nådeløse «teologien» som er langt mer politikk og juss enn islam er religion.

Noe av det mest symboltunge de aller siste årene er at verken Kurt Westergaard eller Lars Vilks fikk en offisiell grav. Endog som døde menn er altså det dødelige sinnet i beste velgående. Det burde vakt ramaskrik i de toneangivende mediene. Men dette faktumet ble bevisst helt oversett. For da måtte man ta debatten om hvilke voldelige krefter vi faktisk har fått på innsiden av våre demokrati – som engang ikke lar hedersmenn få hvile i fred i sin egen grav?

Vi antar at heller ikke Samuel Paty fikk en offisiell grav av samme årsak.

Man undres: Er ikke vår vestlige frihet verdt å kjempe for når vi står overfor voldelige, totalitære krefter nok en gang i vår historie (tidligere nazisme, kommunisme og fascisme)? Var ikke friheten vi har nytt så godt av i vår barndom, ungdom og vårt voksne liv verdt å kjempe for?

«Vi som gruppe har oppført oss uklokt»

Hvis vi er mange nok som sier ifra, fordeles byrde og risiko. Det forstår alle. Derfor burde vi hatt en egen dato for trykking av «blasfemiske» tekster om islam og karikaturer av den «ufeilbarlige» Muhammed.

Men de store mediehusene våger ikke. Som eksempelvis Aftenposten og VG som har barrikadert seg bak omfattende sikkerhetstiltak i inngangen til sine lokaler i Akersgata.

Eliten innen politikk, media og akademia har folket på sin side i en verdikamp mot totalitære krefter. Hele 59 prosent av oss mener det er en fundamental kollisjon mellom islam og norske verdier. Bare 13 prosent mener dette ikke er relevant.

Som den avdøde kjempen fra Bagdad, Walid al-Kubaisi, sa det i et intervju før sin død, der han ble spurt om hva han vil si til muslimene i Norge:

– At vi som gruppe har oppført oss uklokt. Vi har forsterket bildet media har speilet: at muslimer først og fremst er religiøse vesen som ikke kan frigjøre seg fra tradisjonene fra mellomalderen. Er det rart at folk blir skeptiske til oss? (…) nordmenn frykter dem. Motstanden mot innvandring handler om muslimene – ikke polakker, vietnamesere og tamiler. Ingen frykter dem. Nordmenn frykter religionen islam og at islam skal påvirke Norge. Og jeg skjønner dem. Jeg er selv redd islam. Hvem blir ikke det når en ser hvordan politisk islam ødelegger land etter land i Midtøsten, og hvordan mange muslimer i Europa bor i gettoer og holder fast på tradisjonelle overbevisninger om hvordan samfunnet bør styres.

Stort tydeligere kan det neppe sies. Men tausheten er det som fremdeles preger hele den vestlige kloden. Feigheten og sviket mot opplysningstiden ligger an til å bli vår bane.