Siste utspill fra Hadia Tajik er ikke å ta feil av; Jeg har ikke gjort noe galt – men jeg etterbetaler mer skatt, så nå avslutter vi den saken, godtfolk. (Og i alle fall dere på bygda, jamfør bilde):
Den kom alt for seint, Tajik. Nå fremstår du heller som at du innrømmer – indirekte, selvsagt – løgnene du har messet om siden avsløringene kom. Dette kan du vel ikke tro at det bare er å betale seg ut av – og så tilgir folket?
Hun løy også
Hadia Tajik er ikke bare kronprinsessen i partiet, hun er lansert som fremtidig statsminister, og noen har tatt til ordet for at kan bli «den nye» landsmoderen. Det har ikke manglet på godord om den unge, fremadstormende kvinnen – ikke minst på grunn av hennes innvandringsbakgrunn. Nettopp sistnevnte fikk meg til å tenke tilbake på Manuela Ramin Osmundsen.
Da Osmundsen, som Ap-statsråd, i 2008, rotet seg inn i løgn og halvsannheter – og det bare etter tre måneder i statsrådstolen – var benektelse det første hun tydde til. Konflikten den gang var at Osmundsen ikke ville forlenge barneombud Reidar Hjermanns åremålsstilling, som den første noen gang som ikke fikk en slik forlengelse, men ville sette inn sin venninne Ida Hjort Kraby som barneombud. Da samrøret mellom Osmundsen og Kraby, der begge også deltok i et nettverk, ble kjent, nektet Osmundsen for at det var noen som helst kritikkverdig i ansettelsesprosessen. Det gjorde hun endog på en pressekonferanse 13. februar – med statsminister Jens Stoltenberg (Ap) ved sin side.
Stoltenberg leverte litt av en forsvarstale for Osmundsen på denne pressekonferansen. At han hadde full tillit til henne overrasket jo ikke, men at han vektla Osmundsen som den første statsråden med innvandrerbakgrunn – og dermed en som sikret mangfoldet – var langt mer overraskende. Men nettopp Osmundsens hudfarge ble tillagt vekt (hun er mørkhudet, men har en fortid som overklassekvinne i Paris), for det var nemlig hennes – og daværende regjerings – innvandreralibi. Flere mente at kritikken mot Osmundsen var rasistisk, og at Osmundsen måtte tåle mye press som ung kvinne med innvandrerbakgrunn. Osmundsen var den gang 44 år.
Pigmenttåkeleggingen var altså godt tilstede. For det helt sentrale spørsmålet var om Osmundsen hadde løyet til statsministeren (og folket) eller ikke. Nei, fastslo Osmundsen.
Dagen etter denne pressekonferansen, altså 14. februar, ble det kjent på en pressekonferanse av statsminister Stoltenberg at statsråd Osmundsen gikk av. Hun hadde løyet.
En løgner til
Stort bedre gikk det ikke for SVs Audun Lysbakken. Han måtte gå av som som statsråd på grunn av korrupsjonslignende tilstander. I 2012 var Lysbakken var statsråd. Den posisjonen benyttet han skruppelløst til å gi seg selv mest mulig makt, slik at han kunne bidra til å fremme meningsbærere som samsvarte med SVs politikk. Han overførte derfor penger til for eksempel Jenteforsvaret, en undergruppe av Sosialistisk Ungdom (SU), med det som kan kalles en beskjeden sum på 154.000 kroner.
Kameraderi!, lød det fra flere hold, men Lysbakken brukte lang tid på å forstå alvoret. Først nektet han at han kjente til pengeoverføringen. Deretter sto bortforklaringene i kø, hvor han også forsøkte å legge skylden på andre. Det ble avdekket rot i journalføringen, brudd på økonomireglementet og inhabilitet. Flere lurte på om at han hadde informert statsministeren og så Stortinget korrekt? Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité begynte å lukte på saken.
Til slutt innså Lysbakken at med løgn og halvsannheter var hans statsrådstid i daværende regjering forbi. Daværende statsminister Jens Stoltenberg hadde ikke noe valg, han måtte gi Lysbakken avskjed i nåde. Alternativt kunne Lysbakken velge å gå av. Lysbakken gikk av, og SV responderte med å gjøre han til partileder etter Kristin Halvorsen.
Så kan det legges til at Lysbakken gjorde flere krumspring som statsråd. Ikke minst endret han tilskuddsordningen som HRS den gang var en del av, slik at ingen organisasjoner på innvandringsfeltet skulle søke om penger – han skulle egenrådig dele dem ut etter eget forgodtbefinnende. Det var det kun HRS som tapte på. I ettertid har mediene forsøkt å legge skylden på andre for denne (ulovlige) omleggingen.
Så har vi et annet interessant «fall», det handler om Sylvi Listhaug.
Ap med såre følelser
Den 20. mars 2018 ble det kjent at Sylvi Listhaug (FrP) gikk av som statsråd. Det startet med Listhaugs Facebook-melding «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», der bakteppet var et lovforslag som regjeringen, ved Justis- og beredskapsdepartementet, blant annet hadde foreslått å opprette nye paragrafer i straffeloven som omhandler tilbakekall av statsborgerskap.
Som vi kommenterte da: alle med litt politisk teft skjønte at det ikke var denne FB-posten som utløste «krigen» mot Listhaug, den var anledningen. For like så populær som Tajik er i Ap, like upopulær er Listhaug i mediene.
Ap-leder Jonas Gahr Støre klistret denne FB-posten til 22. juli-terroren – fordi den kom samme dag som Utøya-filmen hadde premiere. Støre hamret løs på at statsråd Listhaug bevisst, og i Stortinget minnet han også om at hun har jobbet i PR-byrået First House, hevdet at Ap ikke bryr seg om Norges sikkerhet og sto på terroristenes side – samtidig med at Ap er ofrene for 22. juli-terroren. At Listhaug i sin første beklagelse, som det ble noen runder av, ba om å bli trodd på at dette ikke var i hennes tanker, ble selvsagt avvist.
Stortinget begynte således å samle seg om å fremsette et mistillitsforslag til daværende justisminister Listhaug, og for å unngå noen regjeringskrise gikk Listhaug av.
Listhaugs avgang etter press fra et Ap som ennå ikke skjønner at 22. juli er et nasjonalt traume uten politiske bindinger, var altså en politisk holdning som Ap ikke kunne tåle. De er de eneste ofrene. Men hva skal vi da si om statsråder som har en moralsk holdning, uavhengig av politiske bindinger, som folket ikke kan tåle? Selvsagt har Tajik, med en årslønn rundt 1,5 millioner skattekroner og sittende i en leilighet i Oslo verdt opp mot 15 millioner kroner, råd til noen hundretusen i ekstraskatt.
Men tillit kan ikke kjøpes for penger.