For noen dager siden videreformidlet vi budskapet fra ordfører Sindre Martinsen-Evje og Flemming Johnsen, rådgiver for mangfold, inkludering og likeverd, i Sarpsborg, om at innflyttingen av innvandrere fikk kommuneøkonomien til å knele. Disse omtales som «sekundærflyttinger»eller «sekundærflyktninger», altså innvandrere som har fått opphold i Norge, men ble bosatt i en kommune de flytter fra når de fem pliktårene med statstilskudd til kommunen er over. Grunnen er enkel; innvandrere – som alle andre – forholder seg til «sine egne». Derfor vil innvandrertette områder tiltrekke seg andre innvandrere og da typisk dem med samme opprinnelse. Derfor er det flest pakistanere i Oslo sammenlignet med resten av landet, mange tyrkere i Drammen osv.
«Det er en kjensgjerning at den regionen vi er, er et trekkplaster for sekundærtilflytting», sa Sarpsborgs Flemming Johnsen, og det har han nok rett i, for Østfoldregionen byr både på billigere husvære og kort vei for svenskehandel, enn mange av de pressede byene i Norge, ikke minst Oslo. Men verken billigere husvære og harryhandel er nok til at de nødvendigvis blir selvforsørgende, og da er veien kort til Nav. Det gjør det selvfølgelig heller ikke bedre at mange er storfamilier med mange barn. Familieplanlegging og husholdningsbudsjett er med andre ord ikke mangelvare.
«Sarpsborg kommune har over dobbelt så mange flyktninger uten interegreringstilskudd som vi skulle hatt, dersom andelen hadde tilsvart andelen i resten av landet», sa ordfører Sindre Martinsen-Evje (Ap), og pekte på statens ansvar, som han vil «riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten de opererer etter».
Fullfinansiering
I dagens Sarpsborg Arbeiderblad er ordføreren ute igjen. Kanskje har Martinsen-Evje studert budsjettene enda nøyere, og kanskje også oppdatert seg på befolkningssammensetningen, og skjønt at selv med null innvandring eller sekundærtilflytting vil noen grupper kunne vokse raskt, ikke minst grupper som Sarpsborg har relativt mange av.
– Frykten vår for økonomiske kollaps har ikke blitt mindre den siste tiden, den har bare vokst, sier ordføreren alvorlig til SA.
Kommunen vil nå ha et hastemøte med Kommunal- og moderniseringsminister Bjørn Arild Gram (Sp) «for å lufte sine bekymringer», som indirekte betyr: vi må ha mer penger. Frykten er å havne på statens Robek-listen (register om betinget godkjenning og kontroll).
– Hvis vi skal beholde vår egen økonomiske styring, er vi avhengige av at staten reviderer kommunenes inntektssystem og retter opp i de skjevhetene som nå finnes, og at de fullfinansierer reformene de vedtar på Stortinget, utdyper Martinsen-Evje til SA.
Stikkordet er «fullfinansierer». For uansett hvor humane og innvandringsliberale politikerne på Stortinget ønsker å være, så er det i kommunene folk bor og som må overta kostnadene. Alle på Stortinget vet at fem år med statstilskudd ikke holder, for en rekke grupper snakker vi heller om generasjoner. Likevel fortsetter altfor mange med sin innvandringsliberale linje – gjerne under dekke av «solidaritet og fordeling av byrden». Solidariteten er ikke med norske borgere og «fordeling av byrden» gjelder ikke for dem selv, der de sitter på sin grønne gren.
Skjulte kostnader
Ideen om fullfinansiering av innvandrere kan Sarpsborg og alle andre kommuner etter all sannsynlighet bare glemme. For dagens «geniale» modell skjuler nemlig kostnadene for den enkelte borger, altså det stikk motsatt av det vi erfarer i disse dager med skyhøye strømregninger. Etter at Norges beste journalist, Fredrik Solvang, sammen med «folkets flest» Anita Bjørnevig Knutsen, fikk Ap og SV til å fremstå som forvirrede høns, var de raske med å love bot og bedring. Nå skal «ett eller annet» legges på bordet som støtteordninger for folk som sliter med strømregningene. Sannheten er vel heller at Ap, Sp og SV er «presset» til å handle, ellers ville de bli stående i skamkroken mens de andre partiene solte seg i glansen av diverse forslag. Imens vil fraværet av forslag for innvandringskostnadene fortsette som før.
Hadde det norske folk skjønt hva innvandringen egentlig koster oss, hadde det vært et folkekrav om en kraftig omlegging. Derfor bør Martinsen-Evje forberede seg godt til et eventuelt krisemøte – og filleriste naiviteten og uvitenheten regjeringen og stortingspolitikere opererer etter.
Han bør også klaske dagens SSB-rapport i bordet, der det fremkommer at voksne i lavinntektshusholdninger med barn har få og kortvarige jobber, lav lønn og kort arbeidstid. Innvandrere er overrepresentert i denne gruppen og har en sysselsettingsandel på knapt 40 prosent. Noen av de største innvandringsgruppene har bakgrunn fra Syria, Somalia, Irak, Eritrea og Afghanistan – alle grupper som er representert i Sarpsborg.
Underkommuniserte kostnader og berøringsangst
At innvandring, spesielt den ikke-vestlige, fører til eksplosiv utgiftsøkning i kommuner, har vi omtalt en rekke ganger. For eksempel foretok det som da het Fylkesmannen, nå Statsforvalter, en kartlegging i Trøndelag i 2018 av kommunenes sosialbudsjett, og konkluderte med at 28 av 44 kommuner hadde sprengt sosialbudsjettet. I Stjørdal hadde utgiftene til økonomisk sosialhjelp mer enn tredoblet seg i årene etter 2012, fra 8 millioner i 2012 til 28 millioner i 2018, mens det i Namsos var en dobling i 2018. Begge kommunene bosatte mange flyktninger.
Ordfører Ivar Vigdenes (Sp) i Stjørdal advarte da om at Norge ikke måtte gå i samme fella som Sverige:
– Dette illustrerer at vi ikke må få svenske tilstander. Vi må føre en restriktiv innvandringspolitikk av hensyn til statens og det offentliges finanser på lang sikt. Det er noen kostnader her som er underkommunisert også fordi man har en viss berøringsangst med temaet, fastslo Vigdenes den gang.
At det er underkommuniserte kostnader og berøringsangst hadde Vigdenes helt rett i, og kort tid etter, mai 2019, fremkom det fra Bjørnar Laabak (FrP) at flyktningmottak i en annen Østfoldkommune, Fredrikstad, fører til at sosialhjelpen i kommunen eksploderer, sammen med at få kommer i arbeid og at kommunale tjenester er under press.
Lokalpolitisk plikt?
«Alle» visste om situasjonen i Fredrikstad, da kommunen som en av en rekke kommuner hadde deltatt i kartlegging av kommunenes utgifter til bosetting og integrering som Beregningsutvalget, i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), hadde gjennomført.
«Er det lokalpolitisk feil eller er det en plikt å mene noe om kostnader på dette feltet, bør man spørre seg», påpekte Laabak og viste til at det er et faktum at flertallspartiene, med Arbeiderpartiet i spissen, kuttet i budsjettene innen omsorg- og eldreomsorgen – men ikke ville diskutere bosettingskostnader for innvandrere.
Han viste til at en familie med eksempelvis tre barn mottok nesten 20.000 kroner i måneden i kontanter – og det etter at kommunen hadde betalt husleie, strøm, forsikringer, barnehage, SFO, lege, tannlege, sykler, tolketjenester med mere. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) går inntil 70 prosent av sosialbudsjettet til flyktninger/innvandrere og rundt 30 prosent til øvrige innbyggere, noe Laabak mente stemte godt med tallene i Fredrikstad.
Men den «lokalpolitiske plikten» med å omtale kostnader kan raskt bli en personlig belastning, som svært få ønsker å eksponere seg for – ikke minst fordi vi snakker kommuner eller tettsteder som er såpass små at man vanskelig kan skjule seg i mengden. Da hjelper det heller ikke på at de etablerte mediene gjerne spiller på innvandrernes lag – uten en eneste bekymring for kostnader og budsjett.
Som da Senja kommune fikk bosettingspørsmål om en familie på fem fra Irak, der de tre voksne barna er multifunksjonshemmede. Bosettingen av denne familien ville velte kommunebudsjettet, men det ble et lokalpolitisk spill om å være snill og human. Som vi spurte da: Kanskje politikerne nasjonalt bør stilles til ansvar for hvilke byrder de pålegger kommunene og skattebetalerne? Nå klarte Senja til slutt å si nei, som var det eneste ansvarlige, men HRS fikk vite at det lukkede kommunestyremøtet endte i tårer og personlig splid. SV håpet at staten kunne ta regningen for hele livsløpet for de tre multifunksjonshemmede, der svaret var nei.
Denne familien, typisk omtalt som «familien ingen kommuner vil ha», har for øvrig enda ikke fått noen bosettingskommune. I oktober meldte NRK at Solberg-regjeringen i sitt budsjett hadde lagt opp til å øke pengestøtten til kommuner som bosetter flyktninger med særskilte behov fra fem til ti år. Men, som nevnt, selv ti år holder ikke, og ordføreren i Senja konkluderte med «livsvarig finansiering». Hva Ap/Sp-regjeringen med budsjettkamerat SV har gjort med dette eller andre kostnader for innvandringen i sitt budsjett vet jeg ikke, men jeg vet én ting: uansett vil det ikke monne for de kommuner som allerede sliter.