I går gikk en muslimsk konvertitt til angrep på sannsynligvis tilfeldige personer i offentligheten i Kongsberg. Fem er erklært drept, fire kvinner og en mann, alle i 50-70-årsalderen, og to er skadde. Gjerningsmannens (37) våpen var piler og bue, og ifølge kilde til HRS skal det også ha vært benyttet kniv. Etter at politiet ble varslet om mannen påtraff første patrulje han raskt, men de var tydeligvis ubevæpnet og ble selv beskutt med piler. Mannen klarte å stikke av, og alle ofrene skal ha blitt drept i etterkant. I seg selv forteller det oss at tiden med ubevæpnet politi er forbi. Vi må tilpasse oss den råe virkeligheten.
Politiet har fortalt at de er kjent med mannen fra før, blant annet knyttet til forhåndsvarsler om radikalisering. Også PST forteller at de er kjent med mannen fra før, og PST har nå erklært hendelsen som terror. På politiets pressekonferanse tidligere i dag sa de at de ikke ha fått noen varsler i år på siktede. Trodde de da det var «gått over»? Mannen skal også være pålagt besøksforbud overfor egne foreldre. Det store spørsmålet er: hvordan har politiet fulgt opp mannen? Ser vi konturene av berøringsangst overfor islam? Eller har de fulgt han opp med bekymringssamtaler og hjemmebesøk, og eventuelle andre tiltak? Kort og godt: hvor «bekymret» var politiet for han?
HRS har ved flere anledninger tatt opp politiets praksis med såkalte «bekymringssamtaler» i forebyggingsøyemed, eksemplifisert med familiemannen «Arne» og 16-årige «Ola» . De har til felles at de ble kontaktet av politet, ikke fordi de hadde gjort noe kriminelt, men fordi politiet var bekymret om at det kunne ende opp i noe kriminelt. Vi har hevdet at politiets praksis kan være i strid med Grunnloven, og reagert på at mediene generelt ikke følger opp en så sentral og essensiell sak for ytringsfriheten og demokratiet i Norge. I alle fall etter at de samme mediene har frekkhetenes nådegave til å ta årets Nobels fredspris, som ble tildelt to journalister i henholdsvis Russland og på Filippinene for deres innsats for ytringsfriheten, til inntekt for seg selv.
Nylig ble vi gjort oppmerksomme på Torbjørn Mork Oftedal (74) som bor i Oltedal, et tettsted i Gjesdal kommune i Rogaland.
Oftedal har over mange år engasjert seg i lokalpolitikken og har sittet i kommunestyret for Høyre. Han har i tillegg vært svært aktiv i frivillig arbeid, en ildsjel som av lokalavisen Gjesdalbuen (GB) er omtalt som «tur- og historieguruen». I august 2019 varslet Oftedal en slutt på organiserte vandringer, foredrag og andre natur- og lokalmiljøaktiviteter han har vært pådriver for. Da hadde han mistet gnisten etter langvarig krangel med kommunen, melder GB.
En krangel som førte til at politiet i juni 2021 banket på døra hos Oftedal.
Politisk krangel
Kort fortalt handler historien om lokale turområder Oftedal og andre ildsjeler fikk Gjesdal kommunen med på å skilte. Tre informasjonsskilt med til sammen ti turløyper ble i mai 2018 avduket av Oftedal og ordfører Frode Fjeldsbø (Ap).
Så her var det bare for de i underkant 1.000 innbyggerne å hive på seg turskoa og nyte den vakre naturen i foreslåtte løyper. Men den gang ei.
For en av de som overvar avdukingen merket seg at ett av turforslagene gikk over grunn hans svigerfar eier, og han mente at svigerfaren ikke var informert om dette. Han klaget til kommunen over at grunneiere ikke var blitt konsultert.
Det er bare det at klageren, Jan Ove Hanasand, selv sitter i kommunestyret og formannskapet for Ap. Dermed oppsto uklare roller mellom privatpersonen Hanasand, ifølge han selv på vegne av svigerfar og andre grunneiere, og politikeren Hanasand.
Men skiltene ble tatt ned – og ildsjelen Oftedal opplevde at kommunen brøt en muntlig inngått avtale. Siden 2018 har dermed Oftedal kjempet med kommunen for å få skiltene opp igjen. Ifølge avisen GB har han i denne perioden sendt flere henvendelser til politikerne i Gjesdal om saken, de fleste uten å få svar.
Så vet de fleste av oss hvordan slike politiske uenigheter går: frem og tilbake med insinueringer, beskyldninger, påstander om politisk kameraderi, korrupsjonslignende tilstander etc.
I juni i år får Oftedal en e-post fra samme ordfører som tidligere var med å avduke skiltene. Her henstiller Ap-ordfører Fjeldsbø at Oftedal legger saken bak seg, og hevder samtidig at Oftedal har ytret seg på en slik måte at det går på partikollega Hanasands integritet løs.
Få dager senere ringer politiet Oftedal og spør om de kan komme på besøk.
«Normalt» politibesøk
Oftedal sa ja til politiet, uten at han skjønte hvilket ærend politiet hadde, og han spurte heller ikke.
– Sett i ettertid burde jeg kanskje det, sier han til GB.
Politibetjent (omtalt som politikontakt) Saleem Rana møter opp i politiuniform. Ifølge dokumenter avisen Gjesdalbuen har tilgang til, fremkommer at formålet med besøket var å forebygge eventuell skremmende, hensynsløs og plagsom adferd, slik det er definert i straffeloven.
– Ordrett hva han sa husker jeg ikke, men han la frem saken på en måte der det gikk frem at det var best om jeg unngikk å stille spørsmål til politikerne om det ikke skulle bli en politisak ut av dette. Jeg kan ikke forstå hva jeg har gjort som har ført til at politiet føler de må gripe inn her, forteller Oftedal til lokalavisen.
Politibetjenten på sin side finner ingenting unormalt med dette møtet:
– Som politikontakt er min jobb å være til stede for innbyggerne og forebygge straffbare handlinger. Målet er at flest mulig saker skal kunne løses ved en dialog, og at man slipper store saker. Med andre ord var det ikke noe unormalt med denne visitten, sier Rana.
Politibetjenten hevder også at han var «veldig tydelig på hvorfor han var der», så her er Oftedal og politiet uenig, samtidig som Rana avviser noen politiske føringer. Ordføreren på sin side bedyrer at verken han eller andre politikere har hatt kontakt med politiet i sakens anledning.
Oftedal kontaktet imidlertid politimesteren med spørsmål i forbindelse med dette besøket, og i svaret fremkommer det at lokalpolitiker Hanasand har opplevd kritikken fra Oftedal som «belastende» og har vurdert å politianmelde han. Formålet med politibesøket ble fortalt å skulle forebygge eventuelle brudd på bestemmelsene i straffelovens § 266. Samtidig mente politimesteren at en telefon burde vært «tilstrekkelig og et mer forholdsmessig forebyggende tiltak», ikke et hjemmebesøk i politiuniform.
Ordføreren på sin side mener det er en grense «for hvor mye og tøff kritikk en skal tåles å utsettes for» som folkevalgt, og en skal heller ikke skal utsettes for «urimelig kritikk».
Striskjorta, ordførerkjede eller politiuniform
En som er «våken» og har reagert på historien, er Arne Jensen som er generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Jensen har også også tidligere involvert seg, i motsetning til mediene, i denne problematikken, jamfør vår omtale av hvorvidt praksisen kan være grunnlovsstridig (lenke i starten på saken).
I et leserinnlegg i GB 30. september i år hevder Jensen at det er «dypt problematisk og bør bekymre alle som har omsorg for vårt åpne demokrati og vår vide ytringsfrihet» hvis politiet kontaktet Oftedal med overnevnte formål.
Hvis «det stemmer at politiets besøk hjemme hos Mork Oftedal er knyttet til muligheten for at han kan komme til å bruke sin ytringsfrihet og sine demokratiske rettigheter på en måte som strider mot loven, så er politiet inne på en farlig linje», påpeker Jensen. Han viser videre til at det er «særlig grunn til uro» når det gjelder en sak med politiske dimensjoner med mål om «å beskytte politikere mot kritikk eller ubehagelige spørsmål og henvendelser».
Jensen hevder at politibetjenten tar feil når han hevder det ikke var noe unormalt med hjemmebesøket hos Oftedal. Her viser Jensen til Grunnlovens § 100 som forbyr forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler, og legger til:
Det er selvsagt positivt at politiet vil drive forebyggende arbeid og ligge i forkant av eventuell kriminalitet. De skal selvsagt også gripe inn overfor åpenbart lovstridig atferd som har funnet sted. Men å drive forebyggende arbeid på ytringsfrihetsområdet er altså, som det fremgår av Grunnloven, svært problematisk.
Ifølge Jensen gir det også «svært dårlige assosiasjoner når politi i uniform dukker opp på døren for å advare privatpersoner mot å gå for langt i sin kritikk av politiske myndigheter», sier Jensen. Det fører heller til assosiasjoner mot land med «langt svakere demokratiske tradisjoner enn Norge». Eller sagt på en annen måte: lukten av politistat.
Jensen avviser også at det finnes grenser for kritikk som folkevalgte skal tåle – utover det som rammes av straffelovens trusler og plagsom atferd. For det finnes ikke noe særlig vern mot ubehagelige ytringer. Enten er de lovstridige eller så er de det ikke. Det finnes heller ikke noe vern at det en måtte oppleve som «urimelig» kritikk.
Tvert imot skal både politi og folkevalgte slå ring om den vide ytringsfriheten vi har og den rike muligheten vanlige mennesker har for å fremme kritiske ytringer overfor all makt, enten den er ikledt ordførerkjede eller politiuniform, avslutter Jensen.
Med andre ord har striskjorta rett til å ytre sin kritikk overfor både den i ordførerkjede og i politiuniform.
Debatten om praksisen politiet benytter med slike bekymringssamtaler har som nevnt ikke skapt nevneverdig interesse i offentligheten. Det kan være at gårsdagens tragiske hendelse bidrar til å endre på det, for utvilsomt «roter» politiet med ytringsforebygging versus voldsforebygging. Førstnevnte bør de slutte med og heller sette inn mer ressurser på sistnevnte.
Forside: Fotomontasje HRS