La oss bare ta det først som sist: Vedkommende, la oss kalle han Arne, vil gjerne fortelle offentligheten om det som skjedde, og han har ingen ønsker om å være anonym. Men det råder vi han til, for etter vår egen erfaring med en overivrig statsadvokat som omtrent forfulgte oss for å bøtelegge HRS og undertegnede (som redaktør på rights.no) etter et ordinært pressefoto, er vi blitt mer tilbakeholdne med hva og hvem privatpersoner bør ta opp kampen med.
«Arne» har noe motvillig gått med på å være anonym, da med hensyn til kone og barn. Dette forteller oss igjen at ytringsfriheten stadig får dårligere kår i Norge. Det er jo dessverre et faktum, som også Arnes sak er et bevis på.
Det vi kan si, er at Arne bor i Drammen.
Politiet ringte søndagskvelden
Arne sitter i ro og fred søndagskvelden og ser på fotballkampen mellom Odd og Strømsgodset idet telefonen ringer. Da nummeret er ukjent for ham, gjør han som han pleier: Han tar ikke telefonen og sjekker opp nummeret. Han ringer så tilbake hvis det er noen han skal prate med. På dette telefonnummeret var det ingen oppføring.
Så kom det en tekstmelding fra samme nummer:
«Hei <fornavn>, dette er fra politiet, vi ønsker at du ringer tilbake.»
– Naive meg trodde at det kanskje hadde skjedd noe med noen av barna, så jeg ringte selvsagt, forteller Arne til HRS.
Her møter Arne en hyggelig politibetjent med et mindre hyggelig budskap.
Politibetjenten kunne fortelle at Drammen politidistriktet hadde fått en «bekymringsmelding» på Arne fra Kripos, og at de derfor ville snakke med ham.
Ifølge Arne, presiserte politiet at han ikke hadde brutt noen lov, hvilket fikk Arne til å spørre om hvorfor i all verden de da ringte han?
– Politibetjenten sa at det «bare var en bekymringssamtale», fordi jeg hadde vært aktiv på internett – og Kripos hadde fått «flere tips om meg». Jeg spurte om politiet kunne konkretisere hva disse «bekymringene» gikk ut på, om det gjaldt mine skriverier om vindmøller og klima, ulvedebatten – hvor jeg forsvarer ulven, eller innvandring. Han sa han ikke visste dette, men at han måtte ringe fordi Kripos hadde bedt ham om å gjøre det, sier Arne til HRS.
Arne ble opprørt. Han svarte politiet med at det bare var «tull og tåpeligheter» å ringe han uten å konkretisere hva disse «bekymringene» gikk ut på, slik at han kunne forsvare seg mot dem.
«Steiner kan drepe»
Han forteller at han spurte politiet om det er blitt forbudt å bruke ytringsfriheten i landet eller om ytringsfriheten er fjernet.
– Svaret jeg fikk var at det fortsatt er lov å benytte seg av ytringsfriheten, men at de var bekymret for «hat», forteller han og fortsetter:
– Jeg spurte hvem i så fall jeg skulle «hate»? Jeg påpekte også at politiet i Drammen skal ikke gå mange ukene tilbake for å se ekte hat, hvor Sian ble angrepet og politiet ble pepret med steiner. «Der har du hat», sa jeg.
Men han fikk ingen respons på det heller, sier Arne, som påpekte at hans ord skader ingen, hverken fysisk eller psykisk, men at steiner kan drepe.
– Men folk kan velge å la seg «krenke» av det jeg skriver, men alt er godt innenfor loven, som jeg også fortalte politiet. Jeg fikk ikke noe svar på det heller, sier Arne.
Arne fortalte også politiet at han selv er gift med en ikke-vestlig innvandrerkvinne, og at han oppfatter seg selv så langt fra rasist som det er mulig å komme.
– Hvordan et menneske ser ut, om vedkommende er høy, lav, tykk, tynn, svart, hvit eller grønn, kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Jeg fortalte politiet at jeg har naboer fra Kongo, som jeg har en meget god tone med, at jeg har venner fra Pakistan som er muslimer, men at jeg er bekymret for utviklingen i landet, at jeg ønsker at Norge ikke skal bli som Sverige. Det burde i høyeste grad bekymre dere i politiet også, sa jeg, forteller Arne, og legger til: – Da hørte jeg bare noe mumling i andre enden.
Håpløs prioritering
Arne ville også vite om politiet mente at det ikke lengre er lov å være glad i landet sitt, noe politibetjenten bekreftet «selvsagt er lov».
Men Arne var mest interessert i hva som i det hele tatt lå til grunn for denne samtalen – på en søndag kveld – der det igjen skal ha blitt henvist til Kripos.
– Han innrømmet også at de hadde sjekket rullebladet mitt – i tilfelle jeg var voldelig – men det var rent som snø. Da måtte jeg le. «Jeg voldelig?», sa jeg, «jeg som aldri slår ihjel ei flue engang, men flyr rundt og åpner vinduer for å slippe dem ut, og fanger store edderkopper i en kopp og slipper dem løs igjen i kjelleren, hvis de kommer seg inn på rommet til ett av barna». Han sa ikke noe til det heller, sier Arne.
Han forteller at de snakket sammen på telefonen ganske lenge, og at han etterhvert kjente at han ble sint. Arne fortalte til politiet at det ikke var den aktuelle politibetjenten han var sint på, men på «Kripos som ikke har annet å drive med enn dette tullet».
Arne forteller at han har fått stadig mer negativt syn på norsk politis prioriteringer og det ble ikke bedre etter dette. Han presiserer at han aldri har gjort noe kriminelt eller hatt noe med politiet å gjøre.
– Politiet burde heller jobbe for å bedre sitt forhold til publikum, ikke øke avstanden – slik dette er med på, mener Arne, og fortsetter:
– Dette har altså politiet tid til, de som klager på ressursmangel i øst og vest. De henlegger saker med kjent gjerningsperson over en lav sko, men har altså mer enn nok kapasitet til å ringe rundt og reise hjem til, ja, politibetjenten sa at de også reiser hjem til folk, som ikke gjør annet galt enn å benytte seg av sin grunnlovfestede ytringsfrihet.
Trues til taushet?
Arne er skremt over hvordan ytringfrihetens kår har utviklet seg over tid. Han har flere spørsmål enn svar.
– Er virkelig ytringsfriheten så innskrenket? At man risikerer å få telefon eller besøk av politiet hvis man skriver noe på nettet som er godt innenfor lovverket, men som «De Gode/Politisk Korrekte» ikke liker. Har det virkelig gått så langt at man ikke lenger kan skrive sine meninger i debatter, som er godt innenfor norsk lovverk? Skal det ikke mer til enn at de ikke liker en ting, før politiet involveres? Har ikke politiet mer enn nok med å håndtere kriminelle?
– Skal Kripos og politiet skremme folk til taushet? Og det selv om det handler om uttalelser som er godt innenfor loven, som ikke er i nærheten av det som rammes i den såkalte hatparagrafen 185 i straffeloven? Er det politiet som bestemmer det, eller er det politisk styrt, mon tro?
Selv understreker Arne at han ikke lar seg skremme, men er blitt enda mer bestemt på å hevde sine egne meninger.
Arne har i tillegg sendt en omfattende e-post til Kripos, som HRS har tilgang til, der han har forklarte overnevnte saksforløp og blant annet spør om det er blitt slik folk kan trues til taushet?
– Ja, jeg skrev til Kripos at jeg kaller det å «true folk», og forklarte dem hvorfor: hva annet kan det kalles når politiet ringer borgere som ikke har brutt noen lov, men bare ytret seg lovlig på internett? Videre skrev jeg at jeg ikke fikk vite hva slags ytringer det gjaldt, for da ble det bare henvist til Kripos.
Frivillighet
Etter at vi ble kjent med denne historien, ble vi nysgjerrig på hvordan denne form for angivelig hatkriminalitet egentlig blir behandlet i Norge.
Vi kontaktet Kripos for å høre om de har en egen enhet som jobber med hatkriminalitet. Vedkommende som tok telefonen virket oppriktig forvirret over spørsmålet og kunne ikke svare.
Vi ble satt over til Info-seksjonen, som kunne fortelle at Kripos «for så vidt ikke har en slik seksjon», og viste til en egen hatkrimgruppen ved Oslo politidistrikt. Men vedkommende kunne fortelle at Kripos har et tipsmottak, der både politi og jurister jobber med å sortere ut slike tips om hat. Hvis tips anses som noe som bør følges opp, blir det oversendt det aktuelle politidistriktet. Så er det dette politidistriktets ansvar å eventuelt følge opp.
Han understreker at Kripos ikke har noe mandat til å pålegge noen å følge opp slike tips.
Da var det bare å ringe den aktuelle politibetjenten, som Arne gav oss nummeret til, og høre om det var mulig å få noe konkret svar.
Vi kontaktet politibetjent for å få bekreftet at en slik samtale hadde funnet sted på søndagskvelden, og om ikke politiet var forpliktet til å si hva en slik kontakt konkret handlet om. Siden dette ikke gjaldt meg personlig, kunne (selvsagt) ikke politiet fortelle meg hva det gjaldt. Men politibetjenten ville heller ikke bekrefte eller avkrefte om de skal fortelle konkret hva slike tips går ut på når de kontakter «den mistenkte».
Svaret jeg fikk, opptil flere ganger, var følgende:
– Det eneste jeg kan si er at når vedkommende ikke er i en politiavhørssituasjon, så er det basert på frivillighet. Det er alt jeg har lov å si, sa politibetjenten.
Det var hva jeg klarte å få ut av politiet. Hvorfor skal vanlige borgere ta slike samtaler «frivillig», hvis man ikke får vite hva beskyldningene eller bekymringene går ut på?
Det må være lov å spørre om dette er den politiske intensjonen i arbeidet mot hatkriminalitet?