VG har sett på den økende barnefattigdommen i Norge – med utgangspunkt i eritreiske Ariam (33), Fikri (34) og deres datter på 11 måneder. Familien bor i Oslo, hvor de leier en leilighet for 14.000 kroner måneden, som igjen betyr at de har mellom 6.000 og 11.000 kroner til rådighet i måneden når husleien er betalt. VG kan fortelle oss at foreldrene jobber hardt for å komme seg ut av det som defineres som fattigdommen.
Vel, familien kunne begynne med å flytte ut av Oslo. Da kunne de for 14.000 kroner måneden kjøpt seg hus, alternativt leid for en langt mindre sum. og således tatt et særdeles viktig skritt ut av «fattigdommen». For Ariam, som vil bli barnehagelærer, og Fikri, som vil bli bussjåfør, er nok jobbsjansene vel så gode, om ikke bedre, utenfor hovedstaden. De ville etter all sannsynlighet også lært seg norsk språk lettere, som det sies de sliter med, da samhandlingen med nordmenn er lettere på et mindre sted enn et tettsted.
Spør VG dem om noe slikt? Å nei, du, det fremstilles stadig som en menneskerett å bo i Oslo eller andre storbyer – hvis du er innvandrer, vel og merke.
Ærlighet
VG følger opp sin egen sak med en «het debatt» (hvilken debatt?) mellom SV-leder Audun Lysbakken, arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) og FrP-leder Sylvi Listhaug. Den «hete debatten» er at de tre forannevnte har noe ulik tilnærming til fenomenet barnefattigdom (barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt).
Som også HRS har rapportert om år etter år, så øker barnefattigdommen i Norge, og den øker mest for barn med innvandrerbakgrunn. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå er fra 2019, og de viser at barnefattigdommen har økt siden 2001, og skjøt fart fra 2011. Og det øker år for år, for akkurat samme budskap lød det fra SSB året før – og årene før. I for eksempel 2015 slo SSB fast at hovedforklaringen på økningen i vedvarende lavinntekt blant barn, er innvandringen.
Så kan vi legge til at siden lavinntekt måles mot inntektsutviklingen til samtlige, kan inntektene øke også for dem som faller under den definerte lavinntektsgrensen.
Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) maner i VG til ærlighet.
– Det går ikke an å diskutere innvandring, flyktning eller asylpolitikk uten å se på hvilke konsekvenser det får i Norge. Vi kan ikke være veldig liberale uten at vi også får større sosiale forskjeller. Det må vi være ærlige på, sier Røe Isaksen.
Det er på tide at Høyre blir mer ærlige på dette spørsmålet, selv om Røe Isakens kanskje har vært en av de mest ærlige. Hans «løsning» er imidlertid den som beviselig ikke fungerer, selv om intensjonen er gode nok: språkopplæring, få dem i arbeid og få barna i barnehagen med «gratis» (skattefinansiert, min merknad) kjernetid. Samtidig innrømmer Røe Isaksen at vi fortsatt har problemer med integreringen – og at det er «en naturlig konsekvens av at det kommer mange». Han advarer i samme slengen mot SVs liberale linje i innvandringspolitikken.
Begrens innvandringen
FrP-leder Sylvi Listhaug er klinkende klar på at den økende barnefattigdommen handler om innvandring.
– Dette viser med all tydelighet at venstreradikale sosialister og Ap som snakker på inn og utpust om sosiale forskjeller nekter å forholde seg til sannheten. Det som er sannheten er at innvandring betyr økt fattigdom. Det hjelper ikke hvor mange puter man syr under armene på folk. Til syvende og sist må folk komme seg i arbeid. Det er løsningen, sier Listhaug til VG.
Også Listhaug peker på norskopplæring og sysselsetting, men hun vil også ta et mer sentralt grep:
– Skal vi lykkes, må vi slutte å ta inn tusenvis av nye hvert eneste år som også trenger oppfølging. Det sier seg selv at det ikke går opp.
Hun viser til at hvis vi fjerner innvandrerbefolkningen fra barnefattigdomsøkningen, har det knapt vært noen økning. Det har hun helt rett i, om vi skal stole på tallene fra SSB. Andelen etniske norsk barn i fattigdomsgruppen har økt noe de siste årene, fra 4,6 prosent i 2011 til 5,8 prosent i 2018. Tallet holdt seg stabilt i 2019.
«Pinlige bortforklaringer»
SV-leder Audun Lysbakken mener det er «pinlig bortforklaring» fra Røe Isaken og Listhaug å forklare økningen i barnefattigdommen med innvandring.
– De gjør det fordi de synes debatten om Forskjells-Norge er ubehagelig. De blir avslørt når folk er urolige for økende forskjeller. Det Høyre og Frp har gjort med makten er å prioritere den økonomiske eliten i Norge. Nå ser vi voksende ulikhet, sier Lysbakken til VG.
Å avvise innvandringen som årsak til barnefattigdom viser i alle fall at Lysbakken ikke forholder seg til SSBs tall og analyser. Ikke er det mye troverdighet over Lysbakkens utsagn heller, for vi husker fortsatt at SV i 2005 lovet å fjerne barnefattigdommen med et pennestrøk om de kom i regjering. I SVs program dette året het det «fattigdommen skal avskaffes i løpet av neste stortingsperiode» – og siden har den bare økt, selv om SV satt i Stoltenberg I- og II-regjeringen (2005-2013).
Når det er snakk om «pinlige bortforklaringer» er derimot Lysbakken knallgod, og han har faktisk også et poeng: at kontantstøtten holder foreldre ute av arbeidslivet. Men det hjelper ikke å fjerne kontantstøtten, når SV vil øke barnetrygden og øke sosialhjelpsstønadene. Vil det motivere til å jobbe?
I tillegg hevder Lysbakken at Røe Isaken og Listhaug vil «endre debatten»:
– Ikke et eneste av barna som lever i fattigdom i Norge får mer å leve av om Listhaug stenger grensene. Dette er et protestvalg om Forskjells-Norge, ikke innvandring. De er desperate etter å endre debatten, men det får de ikke til, sier han.
Selvsagt vil barnefattigdommen gå ned hvis det ikke kommer flere hele tiden som som også krever kostbar oppfølging. Det kalles med sunt bondevett prioritering. Selvsagt skjønner Lysbakken også det, men han tror åpenbart at folk flest er dumme. Samtidig har han har sluttet å bruke argumentet om Norge som «verdens rikeste land» – og bra er det siden SV også vil legge ned petroleumsvirksomheten.
Men siden vi har prøvd «alt det andre» i flere tiår, hva med å prøve å sterkt begrense den ikke-bærekraftige innvandringen?
Å ha noen å skylde på
VGs kommentator Shazia Majid hevder at «det er enklest å skylde på innvandrerne» når det er snakk om økt barnefattigdom. Bare tankegangen er så bakvendt at en blir nervøs for det intellektuelle forfallet.
Jeg vokste opp i en fattig familie på syv. Vi bodde i en fireroms blokkleilighet på Romsås i Groruddalen i Oslo. Prioriteringene var beinharde. Det var vi innforstått med. Det var likevel vondt å ikke kunne delta på linje med andre barn.
Jeg kjenner ingen innvandrere eller barn av innvandrere som på et eller annet tidspunkt ikke har vært fattige.
Majid kjenner åpenbart ingen nordmenn heller som har nådd å bli 50 år eller mer – og hun kjenner åpenbart heller ikke til norsk historie. Jeg vokste også opp i «en fattig familie», men foreldrene var nå såpass oppegående at de ikke fikk flere barn enn de klarte å brødfø. Vi var to barn, som svært mange av familiene rundt oss. Flytte til Oslo hadde vi ikke råd til, antakelig ikke lyst heller, men de beinharde prioriteringen var likevel tilstede. Det var kanskje en brus på deling på lørdagskvelden og var vi heldige var det en kasse (!) epler til jul. Den sto i kjelleren og fylte det gamle, ikke altfor varme, huset med en lukt av sommer. Vi handlet på bok på butikken, der oppgjørets time var månedens lønningsdag. Det gikk ikke alltid opp, og da var det overføring til neste måned – med nye knallharde prioriteringer. Hvis tur i sommerferien, gikk det gjerne til eksotiske Sverige i en overfylt folkevogn med oransje telt på taket og campingbord og -stoler som skulle ivareta en viss luksus for pappa, mens mamma fikk enda tøffere kår for sine matleveranser. «Syden» var et fremmedord. Ikke kunne vi velge og vrake i verken fritidsaktiviteter eller utstyr, og ingen kjørte oss til noen aktivitet. «Uheldigvis» hadde jeg en eldre bror, så det var så som så med takknemligheten for alt jeg måtte arve etter han. Men fikk dette oss til å synes synd på oss selv fordi vi ikke kunne delta på linje med barna fra rikere familier?
Nei, vi skjønte det var forskjell på folk, og ikke minst sto dette argumentet sterkt hos våre foreldre når det gjaldt våre egne muligheter for fremtiden gjennom utdanningssystemet. Så kunne det være at vi, og mange med oss, kunne fått noe hjelp fra det offentlige, men du fikk ikke en kjeft på den tiden til å synke så lavt uten at alt annet og mer til hadde vært prøvd. Men nå mener mange at det nettopp er dette «sikkerhetsnettet» som skal løse enhver forskjell på folk.
Så tror Majid at det er tøffere å være fattig i dag, fordi «kontrastene» i velstands-Norge er så stor og at «muligheten i arbeidslivet er mindre». Ja, kontrastene øker på grunn av den ikke-bærekraftige innvandringen, men det er slett ikke færre muligheter i arbeidslivet. Det er langt flere, men ikke for dem som ikke har kompetanse i et høyteknologisamfunn.
Majid kommer også med den sedvanlige at «Fattigdom skaper utenforskap, utenforskap skaper frustrasjon og sinne». Fattigdom er relativt, det handler om hvem du sammenligner deg med. Om en plasserer seg selv i et utenforskap må en spørre seg utenfor hva da? Dessuten gav vår tids fattigdom overhodet ikke noe legitimitet til å bli frustrert eller sint. Hvorfor skal det være legitimt nå?
Men spørsmålet til Majid er altså «hvem som har skylden».
Er det innvandrerne? Er det innvandringen? Eller er det politikken? Særlig politikken ført de siste årene?
Majid hevder at «Det er nemlig under Erna Solberg sin regjering barnefattigdommen har økt ‘særlig kraftig’». Majid har åpenbart problemer med å forholde seg til realiteten – selv om VG har omtalt SSBs tall i egen sak. Årsaken til økningen i barnefattigdom er økningen i den ikke-bærekraftige innvandringen. Den følger hverandre som hånd i hanske.
Og hva er Majids løsning? Jo, finmask sikkerhetsnettet enda mer.
Skjønner Majid hva dette koster norske skattebetalere? Hvor mange tusen milliarder i året er nok? Hvor mange tusenvis av milliarder har Norge allerede brukt på språkopplæring og sysselsettingstiltak, la oss si fra 2001 og til i dag? Kan vi samtidig få vite hva Norge har fått igjen for det? Da kunne vi jo faktisk fått noe konkret å diskutere til det Majid kaller «hypotetiske regnestykker». Kan vi forvente at VG tar opp dette – og Majid skriver en kommentar, gjerne der hun spør «hvem som har skylden».
Norge har i alle fall «skylden» for at langt de fleste ikke-vestlige innvandrerne i Norge er betydelige rikere i dag enn de var før de kom. Fy oss, liksom?