Innvandring

Barnefattigdom og innvandring

Hvert fjerde barn som fødes i Norge har mor med utenlandsk bakgrunn. Forskere frykter at det vil føre til at barnefattigdommen øker. At det er en konsekvens av en villet innvandringspolitikk, vil nok ikke så mange snakke om.

I går kom Statistisk sentralbyrå (SSB) med statistikk over barnefattigdom i Norge. Den viser at stadig flere barn i Norge lever under den definerte fattigdomsgrensa. På 2000-tallet har det skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen. Særlig sterk var økningen fram til om lag 2005. Så fulgte noen år med stabilitet i andelen med lavinntekt, før en ny økning fant sted i 2012 og 2013. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør nå over halvparten av alle barn i økonomisk utsatte familier.

I dag presenterer NRK tall som forteller at fra 2004 til 2014, altså på ti år, har andelen barn i Norge som fødes av mor med utenlandsk bakgrunn økt fra 13 til 26 prosent. Hvert fjerde barn som fødes i Norge har dermed mor med utenlandsk bakgrunn. Dette får forskerne til å «frykte» at barnefattigdom vil øke. I mine øyne skal en være temmelig lite orientert for ikke å skjønne at barnefattigdommen etter all sannsynlighet vil øke.

Vel så interessant er hvordan disse tallene blir presentert for offentligheten.

hege_banner_rights_special_778x150

Hovedforklaringen

Hos SSB heter det at barn med innvandrerbakgrunn (altså 1. og 2.generasjon) i stadig større grad er overrepresentert i lavinntektsgruppen. Og ikke nok med det: det slås fast at dette er hovedforklaringen på økningen i vedvarende lavinntekt blant barn.

Faksimile fra SSB

Faksimile fra SSB

Måles lavinntekt basert på gjennomsnittsinntekten i treårsperioden 2011-2013 var andelen innvandrerbarn i lavinntektsgruppen på over 50 prosent. Til sammenligning utgjorde denne gruppen om lag 39 prosent i perioden 2004-2006. Målt i antall barn utgjorde økningen fra 26 100 barn (2004-2006) til 42 300 barn (2011-2013). For barn uten innvandringsbakgrunn har barnefattigdommen ligget stabilt (på i overkant av 40 000 barn), jamfør faksimile av figur fra SSB.

Hvem er de fattige barna?

SSB er sjelden detaljert når de skal presentere barnefattigdomsstatistikk. For de påpeker at det er barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan som skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Det heter endog at barn med bakgrunn fra Somalia står i en særstilling. I denne gruppen tilhørte tre av fire barn, altså 75 prosent, en familie med vedvarende lavinntekt (2013). For barn med bakgrunn fra Irak og Afghanistan var tallene henholdsvis 57 og 51 prosent, altså over halvparten.

Forklaringsvariabelen finner SSB i at disse familiene ofte har en svak yrkestilknytning, lav inntektsmobilitet og at det er mange familiemedlemmer å forsørge.

Men også blant barn med bakgrunn fra Pakistan og Eritrea er lavinntektsandelen stor. Mer enn 40 prosent av disse barna tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt (2013). Når det gjelder dem med opprinnelse fra Pakistan har denne gruppen nå nesten bodd et halvt århundre i Norge og likevel er de så sterkt overrepresentert på barnefattigdomsstatistikken. Det bør vekke oppsikt – ikke minst relatert til «suksessen» med ulike integreringstiltak.

Oslo

Oslo, som det mest innvandrertette området vi har, står i en særstilling. Hvert tiende barn i Norge bor i hovedstaden, samtidig som mer enn hvert femte barn i lavinntektsgruppen er bosatt i Oslo. Jamfør faksimile av SSBs oversikt over fylker.

Faksimile fra SSB

Faksimile fra SSB

HRS har tidligere sett nærmere på tall for Oslo, også hva gjelder fødte etter mors bakgrunn (Oslo segegeres raskt, N-1-2010). I 2009 hadde i overkant av 36 prosent av levendefødte barn utenlandsfødt mor (altså 1.generasjon), av disse igjen hadde 76 prosent mor med ikke-vestlig bakgrunn. Disse tallene burde SSB oppdatere.

De nye fattige?

På NRKs nyhetsmorgen (P2) i dag ble vi presentert for nye tall fra Folkehelseinstituttet. Her heter det at hvert fjerde barn som blir født i Norge har utenlandsk mor og at på ti år er tallet doblet (fra 13 til 26 prosent). Videre heter det at det er særlig flere litauiske og polske mødre som føder ved norske sykehus. Fafo-forsker Guri Tyldum frykter således at barnefattigdommen i Norge vil øke. Her er forklaringen at mange har midlertidige jobber og dårlig lønn.

Røde Kors er også intervjuet om saken, og generalsekretær Åsne Havnelid slår fast at skillet mellom fattig og rik i Norge blir større og større. Programlederen påpeker at vi særlig ser en økning blant øst-europeere, hvilket er en statistikk Havnelid ikke vil gå inn på. Hun påpeker heller at de ser at det er en særlig økning av barn med innvandrerbakgrunn på deres aktiviteter.

Så kommer 1000-kronersspørsmålet fra programlederen:

– Dette skjer samtidig med at politikerne i årevis har lovet å avskaffe fattigdom i Norge. Er det mangel på vilje eller er det mangel på evne?

Svaret fra Havnelid er som på autopilot når det som forårsaker problemet ikke skal berøres. For her heter det «vi må sette oss ned, for vi ser jo at tallene øker og Røde Kors ser at det er økende tilstrømning av både familier og barn som ønsker å ta del i våre aktiviteter. Og vi ønsker å øke vårt tilbud ytterligere…,» og så videre: vi har mange frivillige, så må man se hva det offentlige skal bidra med, hva frivillige organisasjoner bidra med – for merk deg; her har vi alle et ansvar.

Tydeligvis alle – bortsett fra dem det gjelder? Og det er det offentlige som skal betale, enten direkte eller via såkalte frivillige organisasjoner som lever av offentlige midler?

Utfordringen er selvsagt innvandringspolitikken. Arbeidsinnvandrere som kommer til Norge forventer vi nettopp skal det: arbeide og således være selvforsørgende både overfor seg selv og sin familie. SSB har vært så sterk i troen på at dette er arbeidsinnvandrernes målsetting at de også har tatt det for gitt at de samme ville forlate Norge om målsettingen brast. Men de gjør ikke det, de blir i Norge og de henter familien hit, og stadig flere av dem ender opp som arbeidsløse, jamfør sysselsettingstall. Så forventes det at det offentlige, altså skattebetalerne, skal forsørge de samme, gjerne kombinert med flere offentlige midler til ulike «integreringstiltak».

Og noen tror at dette er en bærekraftig innvandringspolitikk?

Alle tall tyder på at vi skaper en ny underklasse i Norge. Det burde ikke overraske noen, det er en konsekvens av en villet politikk. Skal dette bekjempes må en ta tak i roten til problemet, noe bare få av våre politikere har mot til å gjøre.

Så, kjære programleder i NRK: Ja, det er mangel på både vilje og evne. Det er et politisk spill, der man med åpne øyne ser at forskjellene mellom fattig og rik øker. Endog med deg og andre journalister som nyttige medløpere, for dere har verken vilje eller evne til å sette dere inn i problematikken.