Frps innvandringspolitiske talsmann reagerte tidligere denne uken på det høye antallet mennesker Norge har evakuert fra Afghanistan. Han stilte seg undrende til at omtrent tusen mennesker skulle jobbe for norske myndigheter i Kabul.
– Det er jo et veldig høyt antall, ikke visste jeg at det var så mange som jobber for norske myndigheter Dette er jo opp til regjeringen å håndtere, men signalene de sender ut er kaotiske, sa Helgheim til TV2 torsdag.
Frp-politikerens undring munnet ut i et skriftlig spørsmål til utenriksminister Ine Eriksen Søreide.
Har utenriksministeren kjennskap til om det befinner seg norske borgere i Afghanistan som tidligere har fått beskyttelse i Norge og eventuelt hvor mange har hun kjennskap til?
Begrunnelse
Flere aviser skriver at norske myndigheter jobber på spreng for å evakuere norsk personell fra Afghanistan. Det har også fremkommet at det befinner seg flere norske borgere i Afghanistan som tilsynelatende ikke har vært der på oppdrag for norske myndigheter, hjelpeorganisasjoner eller pressen.
Alle skal få
Søreide bega seg ut i et lengre «likhet for loven»-resonnement i sitt svar.
Jeg oppfatter spørsmålet slik at representanten ønsker nærmere informasjon om årsaken til at norske borgere nå befinner seg i Afghanistan, og derfor anmoder om assistert utreise.
Norske myndigheter har siden 23. mars 2018 frarådet alle reiser og opphold i Afghanistan på grunn av sikkerhetssituasjonen, og 4. august i år ble reiserådet skjerpet til å oppfordre alle norske borgere om å forlate landet. Utenriksdepartementet tok beslutningen om å tilby assistert utreise 18. august. Det er mange som ber om hjelp, og Utenriksdepartementet arbeider intenst, i samarbeid med andre berørte etater, med å bistå så mange som mulig.
Åpenbart er det mange som har valgt å overse myndighetenes reiseråd, og likevel reist til eller fortsatt å bli værende i Afghanistan. Og blant disse er det norske borgere, altså afghanere som har fått opphold som beskyttelsestrengende flyktninger, som har bodd så lenge i Norge at de har fått norsk pass. Disse er per definisjon «nordmenn», og har krav på evakuering.
I vurderingen av hvem som tilbys assistert utreise forholder vi oss til de føringer som er lagt gjennom Meld. St. nr. 12 (2010-2011) Bistand til nordmenn i utlandet. I tråd med stortingsmeldingen tilbys det assistert utreise til alle norske borgere med familie som befinner seg i Afghanistan. I tillegg til nordmenn som har vært der på oppdrag for norske myndigheter, hjelpeorganisasjoner eller pressen, er det mange norske borgere som har familie i Afghanistan eller annen tilknytning til landet. Norske borgeres tidligere oppholdsgrunnlag, eller bakgrunnen for at de befinner seg i Afghanistan, er ikke relevant i vurderingen av om de skal tilbys assistert utreise. Det følger for øvrig av passloven § 6 tredje ledd, jfr. § 5 femte ledd, at det ikke gis begrensinger på gyldighetsområdet til norske pass som følge av at vedkommende tidligere har hatt opphold i Norge på bakgrunn av søknad om beskyttelse. Det er derfor ikke begrensinger på hvilke land disse norske borgerne kan besøke, avslutter Søreide.
Passloven problematisk
Man kan enkelt stille seg hoderystende til Søreides svar, men utenriksministeren har rett i det hun skriver. Det er ganske åpenbart at norske borgere må ha krav på bistand fra norske myndigheter. Det hårreisende i denne forbindelse er den norske passloven, som ikke har begrensninger på hvilke land tidligere flyktninger kan besøke.
Dersom man får varig opphold i Norge og får utstedt norsk pass som følge av at opprinnelseslandet er for farlig å oppholde seg i, synes det som en logisk brist å tillate ferie- eller andre opphold i det «livsfarlige» landet i etterkant av passutstedelse. Det synes derimot rimelig å anta at beskyttelsesbehovet beviselig ikke er tilstede når tidligere flyktninger oppsøker hjemlandet straks de kan gjøre det i kraft av å være norske borgere.
Man mister ikke norsk statsborgerskap om man reiser til hjemlandet etter at man har blitt norsk. Derimot sier loven at dersom man har hatt opphold i Norge på bakgrunn av behov for beskyttelse, og det viser seg at man har gitt uriktige opplysninger i forbindelse med tidligere søknader om tillatelse i Norge, kan det medføre at man får tilbakekalt statsborgerskapet.
Venteleken
Men i praksis holder statsborgerloven sin beskyttende hånd over tidligere flyktninger på ferie i hjemlandet. Praksisen med feriereiser til «farlige» opprinnelsesland blant innvandrere som har oppholdt seg lenge nok i Norge til å få statsborgerskap er så utbredt at den i større grad er regelen enn unntaket. Vi har tidligere belyst dette i blant annet denne saken om somaliere.
Dermed er ikke Instruks om tolking av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge gjeldende for norske borgere.
Instruksen er helt klar i sine hovedformål.
- Sikre at det opprettes sak om tilbakekall av oppholdstillatelse og opphør av flyktningstatus når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for en gitt oppholdstillatelse.
- Skjerpe dagens praksis, slik at oppholdstillatelse tilbakekalles og flyktningstatus opphører med mindre Norges folkerettslige forpliktelser er til hinder for det.
Dermed er det hele en slags ventelek, der beskyttelsesbehovet kan være manglende, men dersom påstanden om at beskyttelsesbehovet er reelt opprettholdes lenge nok til at statsborgerskap innvilges, går man fri fra tilbakekalling av oppholdstillatelse.
Beskyttelsesbehovet som forsvant
Nå skal det sies at heller ikke overnevnte instruks har blitt fulgt i særlig grad når det gjelder syrere, og det er trolig at praksis vil være den samme overfor afghanske asylsøkere som befant seg i Afghanistan på evakueringstidspunktet. Vi belyste hvordan norske myndigheter forholdt seg til feriereisende syriske asylsøkere i denne saken.
Når det avdekkes at syrer har vært på ferie i Syria, får det ikke konsekvenser. For hvis UDI «skulle ha tilbakekalt asyl for en syrer som har besøkt hjemlandet, ville vedkommende ha fått asyl på nytt samtidig med tilbakekallelsen». Altså alle syrere som kommer seg inn i Norge, får asyl, uansett om vilkårene for beskyttelse er brutt.
I Afghanistan har det åpenbart vært flere norske borgere med tidligere påstått beskyttelsesbehov som har blitt evakuert av norske myndigheter – for skattebetalernes regning. Det vi kan vite med sikkerhet er alle de evakuerte, uavhengig av status, får bli i Norge. Men det som bør løftes, og som Helgheim indirekte påpeker i sitt spørsmål, er hvorvidt det norske asylsystemet, passloven og statsborgerloven er utformet på en måte som gir de reelt beskyttelsestrengende hjelp. Vårt kortsvar på dette er et klart og tydelig nei.
Helgheim har for øvrig fulgt opp med et nytt spørsmål til utenriksministeren. Denne gangen, datert 27. august, spør han:
Hvor mange av de som har fått eller bedt om assistanse til utreise fra Afghanistan, uavhengig av nåværende oppholdsstatus i Norge, har på et tidligere tidspunkt fått beskyttelse fra Afghanistan i Norge?