Frihetsverdier

Flere medier burde passe sin jobb – slik Westergaard gjorde

Hvem tør følge opp de flotte ordene om Kurt Westergaard? spør journalist Adam Holm, som påpeker at underkastelse og selvsensur ikke freder oss. Vi må rette blikket mot de autoriteter som med vold og makt utøver kontroll over folks holdninger og ytringer. Her har mediene noe å svare for.

Westergaards Muhammed-karikatur

Journalist og forfatter Adam Holm i danske Berlingske har etter kunstneren Kurt Westergaards død gjort seg noen tanker om hva Westergaard kjempet for og der de fleste mediene svikter: for mens Westergaard ble beskyldt for hat og hets, videreformidlet – eller tiet – mediene. «Bomben i turbanen» ble for mye for en rekke muslimer og de svarte med vold. Selv ble Westergaard forsøkt myrdet i sitt eget hjem, det hjemmet som ble hans «fengsel» for resten av livet.

Men Westergaard vek ikke unna, han fortsatte inntil sin død sitt arbeid for å videreføre vår frihetstradisjon.

Motet til å kjempe

Westergaards bortgang har minnet Adam Holm om journalisten Giuseppe Favas kamp mot korrupsjon og mafiaveldet på Sicilia. Fava ble bare 58 år. I 1984 ble han drept av tre kuler av en kriminell som Fava hadde omtalt, med navn og bilde, i en artikkel.

Holm viser til at Fava hadde et livsmotto som var formet som et retorisk spørsmål: Hva er meningen med å leve, hvis man ikke har motet til å kjempe?

Favas livsstil var altså ikke å sitte i de pene salongene. Han insisterte på at mafiabegrepet ikke bare skulle omhandle de kriminelle som vifter med våpen, men også politikere, forretningsfolk, bankdirektører, medieutgivere og til og med deler av dommerstanden og politiet. Slik får man selvsagt ikke mange venner av.

Fava var altså den vaktbikkja som legitimt kunne definere seg som den fjerde statsmakt, nettopp fordi han utfordret makta. Slike journalister finnes knapt i dag. Journalister vil heller være tilstede i de pene salongene og kanskje der kunne snappe opp noen historier om utroskap, sex eller personlige tragedier.

Felles front

For Holm er Fava og Westergaard to alen av samme stykke. Forskjellen er at mens det lyktes å drepe Fava, fikk «den konstant mordtruede» Westergaard sovne stille inn.

Han fikk mange flotte ord med seg i graven. Hvert og ett er velplassert og velfortjent. Spørsmålet er imidlertid om der er andre enn en forknytt liten håndfull som våger å føre kampen videre.

Leser man de oppstemte minneordene i landets aviser er det tilsynelatende ingen tvil om at Westergaard bare passet sin jobb som tegner og satiriker. På samme måte som Giuseppe Fava passet sin jobb med sine avslørende artikler. Uten å være infam kunne man ønske at flere publisister ville passe deres jobb på samme måte.

Holm ønsker seg en felles pakt, lignende NATOs solidaritetserklæring, der alle landets medier, uansett forankring og ståsted, gjør felles front imot enhver voldelig trussel mot det frie ord og den frie strek.

Frigjøring

Holm mener at ansvarlige sjefredaktører burde fanget opp at Westergaards skjebne med døgnbemanning av livvakter, i virkeligheten er et speilbilde av oss selv.

Vi, i mediene, burde vært Westergaards livvakter. Her kommer uttrykket «å ta en for laget» til sin rett.

Westergaard bidro verken til hat eller hets. Han hadde et humanistisk grunnlag og videreførte en frihetstradisjon som vi kjenner fra kulturkampen på 1870-tallet og senere hos mellomkrigstidens kulturradikale, påpeker Holm.

Med henvisning til Flemming Rose, Westergaards mangeårige redaktør på Jyllands-Posten, som for øvrig også lever med livvakter, viser Holm til at Westergaard førte en kamp for frigjøring på flere fronter: kvinners frigjøring, barnet frigjøring, den seksuelle frigjøringen, arbeidernes frigjøring, språket frigjørelse og individets frigjørelse fra autoriteter generelt.

Denne karakteristikken fra Rose er svært treffende, sier Holm, nettopp fordi det ikke dreier seg om undertrykkelse av en uskyldig minoritet. Blikket skal rettes mot de autoriteter som med vold og makt utøver kontroll over folks holdninger og ytringer.

Islamofobi? Fremmedhat?

Dette har ingenting med islamofobi eller fremmedhat å gjøre, tvert imot, fastslå Holm. Han viser til Stéphane Charbonnier, tegner og redaktør på Charlie Hebdo, som i sitt kampskrift Hvordan de som roper islamofobi i virkeligheten går rasistenes ærend, skrev følgende:

Hva er det annet enn diskrimineringen å antyde at man kan le av alt unntatt visse aspekter av islam, fordi muslimer er mer sårbare mennesker enn resten av befolkningen? Burde man ikke behandle verden nest største religion på lik linje med den største?

Charbonnier var blandt dem som ble drept i det jihadistiske terrorangrepet på Hebdo-reaksjonen.

Underkastelse og selvsensur

Holm påpeker at det er forståelig at man frykter represalier fra terrorister, men «det er oss selv som plasserer munnkurven og håndjernene». De som tyr til vold har en annen oppgave:

Voldsmennene skal bare sørge for å spre død og ødeleggelse i ny og ne for å minne oss om hvorfor vi skal tie.

Hvis vi fortsetter å gi etter, sier Holm, så svekker vi den friheten vil blir næret av – og dermed også vårt demokrati som vår viktigste ressurs.

«Underkastelse og selvsensur freder oss ikke», sier Holm, og viser til at det visste både Fava og Westergaard. Men jeg har vel liten tro på at Holms ønske om at Fava og Westergaard skal bli fremtidige eksempler til etterfølgelse av handling – og ikke bare vakre gravskrifter. Vi graver oss heller bare mer og mer ned i underkastelse og selvsensur, etterfulgt av krenkelseshysteri og identitetspolitikk. Vi har glemt ordene til moren til strupeskjærte Theo van Gogh som under bisettelsen i 2004 sa følgende:

Frihet er ikke for de feige, med avslutningen:

Pass godt på fremtiden!