Den franske valgkampen er allerede sparket i gang, til tross for at det fremdeles er ett år igjen til valget. Og uansett hva franskmenn stemmer på, står valget om islam.
Som det europeiske landet med desidert størst andel muslimer og desidert størst erfaring med jihadistisk terror, er islamisme en overhengende trussel ved Europas sørlige yttergrense. Det vet både den sittende presidenten Emmanuel Macron i regjeringspartiet La République en Marche og hans motstander i valgkampen, Marine Le Pen, som leder det politiske partiet Rassemblement National.
Forskjellen mellom de to er likevel stor. Macron er plassert på venstresiden av sentrum, mens Le Pens parti ligger langt til høyre, til tross for at Le Pen selv ikke identifiserer seg som høyrepolitiske. Nasjonalpolitisk er hun okke som. Partiet er en videreføring av Front National, et konservativt, proteksjonistisk, nasjonalistisk, politisk parti som ble dannet i 1972 under navnet Front national pour l’unité française. Partiet ble fram til 2011 ledet av Jean-Marie Le Pen, som også var partiets grunnlegger og Marine Le Pens far.
Macron kan vise til gjennomslag for loven mot islamistisk separatisme, og er fremdeles optimistisk i sitt syn på hvordan islam skal fungere i Frankrike i fremtiden. Le Pen er derimot pessimistisk og ønsker å bruke enda hardere virkemidler i kampen mot et segregert, farligere samfunn.
Det franske systemet
Det franske valgsystemet skiller seg på flere måter fra det norske. Ikke bare har landet president, de kjører også et valgsystem med to omganger, hvis da ikke en kandidat får over 50 prosent av stemmene i første valgrunde. Det skjer så sjeldent at det ikke er aktuelt, og dermed gjenstår to valgrunder også kommende valg, der presidenten velges i andre runde.
I andre valgrunde møtes de to partiene som har flest stemmer i første valgrunde, og det er her det hele avgjøres. Den franske partifloraen er like omfangsrik som den norske, og det er posisjonering og popularitet som er avgjørende for hvem franskmenn stemmer på som president for nasjonalforsamlingen.
Ved forrige valg i 2017 (Frankrike går til valg hvert femte år i motsetning til hvert fjerde i Norge) møttes Macron og Le Pen i andre runde, og Macron gikk ikke overraskende seirende ut av duellen.
De to møtes med stor sannsynlighet også i andre runde i 2022.
Advarsler om borgerkrig
Valgkampen i Frankrike gjennomføres med advarsler om borgerkrig som bakteppe.
Høytstående militære har det siste året advart mot mulig borgerkrig i Frankrike som følge av enorm muslimsk innvandring, lovløse områder og terrorangrep. Først ute var Frankrikes tidligere forsvarssjef, general Pierre de Villiers.
Krigsretorikk brukes om viruset, men ikke om den reelle krigen, konstaterer de Villiers.
– Det riktige å si er at vi er i krig mot radikal islam. Det er en krig vi både er oppi allerede, men som mest av alt ligger foran oss. Vi har mennesker i vårt land som vil lede denne krigen med barbarisme – ikke som et middel, men som en lære. Barbariet ønsker å utrydde vårt samfunn og erstatte det med sharia.
– Vi må være oppmerksomme på at dette er tilstanden i Frankrike i dag. Det må reageres. Når en lærer halshugges på åpen gate for å undervise om ytringsfrihet, må man forstå at landet er i en krigstilstand. Vi gjennomlever angrep etter angrep, men det finnes ingen balanse i mottiltakene.
Generalen konkluderer med en dyster prognose:
– Fortsetter landet som dette, er borgerkrig et uunngåelig resultat i framtiden.
Til tross for alvoret i prognosen var likevel ikke de Villiers utspill valgkampmat for franske politikere.
Kan ikke være likegyldige
Utspillet fra en rekke pensjonerte franske generaler i Valeurs Actuelles i etterkant av terrorangrepet mot den 49 år gamle politikvinnen som ble hugget til døde sist fredag, er derimot viktig for både Macron og Le Pen, og de har begge måttet ta stilling til generalenes åpne brev, ikke minst fordi det var stilet til både presidenten spesielt og myndighetene generelt.
«Frankrike er i fare, flere dødelige farer truer landet. Vi, som selv i alderspensjon, forblir soldater i Frankrike, kan under de nåværende omstendighetene ikke være likegyldige til vårt vakre lands skjebne», åpnet generalene.
De beskrev en voksende bekymring for myndighetenes dialoglinje i møte med selvvalgt segregerte, voldelige innvandrere, og påpekte at rasismen er motsatt av hva eliten beskriver den som. Det er franskmenn som utsettes for rasisme og hat av voldelige innvandrere, ikke omvendt.
På den annen side, hvis ingenting blir gjort, vil likegyldighet fortsette å spre seg ubønnhørlig i samfunnet, og til slutt forårsake en eksplosjon. Våre kamerater i aktiv tjeneste vil påta seg det farlige oppdraget å beskytte våre sivilisasjonsverdier og beskytte våre landsmenn på nasjonalt territorium.
Slik vi ser det er det ikke lenger tid til å vente, ellers vil borgerkrigen i morgen få slutt på dette voksende kaoset, og dødsfallene, som du vil bære ansvaret for, vil være tusenvis.
Det åpne brevet er mer enn en advarsel om borgerkrig, det er en direkte advarsel om at mange av landets militære vil være villige til å forsvare landet på eget initiativ dersom lovløsheten og kaoset fortsetter i Frankrike.
Steile motsetninger
Selv om både Macron og Le Pen er enige om at islamisme er et stort og omfattende problem for landet, blir responsen på generalenes brev symbolsk for hvordan de planlegger å håndtere et land i krise. Mens Le Pen var raskt ute med å støtte generalene, gikk derimot den franske regjeringen ut med trusler om å straffe soldater som støtter oppropet.
«Regjeringen har i sterke ordelag fordømt oppropet, som ble offentliggjort på 60-årsdagen for et mislykket kuppforsøk av generaler som var imot at Frankrike ga Algerie uavhengighet», oppsummerte NTB i kveldstimene tirsdag, men oppsummeringen er på ingen måte dekkende for den splittelsen som foregår i det politiske landskapet i Frankrike.
Splittelsen dreier seg om å eie tilnærmingen til håndtering av islamistisk separatisme, og i franske medier er fordømmingen av Le Pen voldsom. I Valeurs Actuelles sies det at kilder nær presidenten har beskrevet Macron som rasende på Le Pen, og i RTL gikk Marlène Schiappa, ansvarlig for statsborgerskap og underlagt innenriksdepartementet, ut og beskrev Le Pen som «uegnet» til å stille i presidentvalget.
Valgkamp
Jean-Jaurès Foundation publisert onsdag 21. april en lang analyse der de så på mulighetene for at Le Pen kan komme til makten.
Stiftelsen har konkludert med at det er tre ulike betingelser som kan gjøre det mulig å få det høyrepopulistiske partiet til topps – og det holder at le Pen innfrir på en av dem.
Utvide velgermassen
Den første betingelsen er rett og slett å rekruttere velgere til andre valgrunde. Bakgrunnen til Le Pens parti er ingen fordel i så henseende, da det tidligere Front Nationale ikke definerte seg verken til høyre eller venstre, men var «grasrota mot eliten». Og mens den grønne bølgen skyller over det politiske landskapet i Frankrike, er landet heller ikke spart for woke-entusiaster på venstresiden, så Le Pens kort må være å bevege det moderate høyre i retning Rassemblement National. Ifølge forfatterne av analysen, Tristan Guerra, forsker i statsvitenskap, og Max-Valentin Robert, doktor i statsvitenskap, må Le Pen jobbe hardt for å rekruttere både partiallianser og velgere på høyre fløy.
«(…) atferden til republikanske velgere i andre runde vil være avgjørende, ettersom deres posisjonering mellom Macrons La République en Marche og National gjør dem til en nøkkel ved neste valg», forklarer forfatterne.
Høyrevridning
Den andre betingelsen er omtalt som «konvergens til høyre», en høyrevridning i den sittende presidentens parti. Ifølge forfatterne er forskjellene mellom de to partiene allerede vesentlig mindre enn hva den var ved forrige valg, og de anser derfor at dette er en reell mulighet for Le Pen.
Avstanden mellom tilhengere av La République en Marche og Rassemblement National «har blitt sterkt redusert i alle spørsmål knyttet til islam, men også i spørsmål knyttet til autoritarisme», skriver forfatterne, og igjen er islam vesentlig for å forstå utviklingen av fransk politikk. Forfatterne påpeker at velgerne – uavhengig av partitilhørighet – nå ser «kampen mot terrorisme» og «kampen mot ulovlig innvandring» som avgjørende for hvilket parti de stemmer på.
Jo likere partiene framstår, jo enklere vil det være for Le Pen å kapre Macrons velgere, fordi tematikken er den samme, konkluderer de. Tilnærmingen er interessant fordi den strider mot oppfatningen av at partier må skille seg vesentlig ut for å kapre stemmer. Tvert i mot kan det lønne seg å velge en aktuell problemstilling, legge seg nært opp mot partier med holdningsmessig samme ståsted, men gi tydeligere løsninger på samme problem.
Demonisering og ikke-demonisering
Det tredje punktet forfatterne av analysen nevner handler om stemplingsmekanismer og effekten av å demonisere meningsmotstanderen. Denne effekten vil selvsagt gå begge veier, men forfatterne peker på en tendens til at færre franskmenn misliker Le Pen nå enn ved forrige valg. Dersom hun klarer å «av-demonisere» seg selv og framstå mer troverdig og sympatisk fram mot valget, vil det kunne være av avgjørende betydning, rett og slett fordi «personkjemi» har stor betydning når folk går til stemmeurnene. De må like den personen de stemmer på, påpeker Guerra og Robert.
Som et dagsaktuelt eksempel er henvisningen tidligere i saken, der Macron ifølge nære kilder skal ha ropt at «Le Pen viser sitt sanne ansikt, hun er akkurat som sin far». Ved å tillegge Le Pen muslimhat vil Macron kunne «demonisere» henne. Risikoen han løper er at stemplingen kan slå tilbake på ham selv.
Metoden er velkjent også i norsk politikk, for ikke å si veldig populær. Dersom man ikke evner å overbevise om egen godhet, gjøres det ofte forsøk på å stemple motstanderen som «hatefull ekstremist».
Viktig for Europa
Hvordan Frankrike håndterer Europas største andel muslimske innvandrere og de påfølgende problemene innvandringen påfører samfunnet er avgjørende for Europa generelt, men også for Norge. All framskriving viser at Norges andel muslimer vil øke, og vi ser allerede hvilken effekt det har på samfunnet vi lever i.
Selv om det kan være tiår til vi når franske – eller for den saks skyld svenske – tilstander, er andre lands håndtering av problematikken en pekepinn. Kampen må tas uavhengig av om man velger en optimistisk eller pessimistisk innstilling. Det er en usann påstand at man må begå feilene selv for å lære av dem; man kan godt lære av andres erfaringer.