Jimmie Åkesson fra Sverigedemokratene twitret at «Sverige trenger totalstopp for all innvandring som utgjør en sosial, kulturell eller økonomisk belastning».
Nyamko Sabuni fra Liberalerna omtaler dette på SVT som en «generaliserende, nedsettende beskrivelse av medmennesker», og påstår at det var et «hatefullt angrep på innvandrere». Men å snakke åpent om effektene av masseinnvandring har ingenting med hat å gjøre.
Sabuni er leder for Liberalerna, men har en fortid som integreringsminister. Hun var tidligere opptatt av blant annet å innføre totalforbud mot hijab på jenter under 15 år, og har vært en viktig stemme mot importert hatkultur. Nå ser det dessverre ut til at Sabuni har gått i følelsesfella og mistet evnen til logisk resonnering.
Frykt feiltolket som hat
Det er ingen grunn til å anta at Jimmi Åkesson hater muslimer. Å ha som utgangspunkt at andre hater spesifikke mennesker er fullstendig unaturlig, det er nesten ingen som har det sånn. Påstanden om at Åkesson hater når han konkretiserer at den muslimske masseinnvandringen må opphøre fullstendig, er direkte feil. Og den er ikke bare feil fordi Sabuni blander store tall og enkeltindivider.
Åkesson har berettiget frykt for effektene av masseinnvandring. Han påpeker helt korrekt sammenhengen mellom åpne grensene for mennesker som utøver alvorlige voldshandlinger, drap, fornedringsvold, ran og voldtekter. Slikt resulterer i frykt – og bør resultere i frykt for ethvert menneske. Ingen bør ønske økt forekomst av vold «velkommen» i samfunnet, og feilaktig beskylde andre for å hate enkeltmennesker. Frykt er ikke hat. Frykt er mer som redsel. Frykt handler om noe helt annet enn å hate, selv om følelsene kan likne på hverandre.
Den samme feiltolkningen er populær i Norge også. Det ligger en implisitt påstand om at religionskritikk er hat når man må bruke uttrykk som «sammen mot muslimhat». Som om «hat mot muslimer» er en størrelse, noe man må vedkjenne seg for å være en del av «sammen mot».
Men Åkesson har det til felles med norske innvandringskritikere at han er imot vold, inkludert oppdragervold, patriarkalsk vold, kulturell vold, vold mot kvinner, ekstremvold, voldtekter.
Det er vold. Alle bør være imot det. Resten er tall.
Tall er ikke stigmatiserende
Noen utøver langt mer vold enn andre. Skal vi la tallene være stigmatiserende i seg selv løper vi voldens ærend. Dette ser ikke Sabuni lenger ut til å forstå. Når hun antar at kritikk mot importert voldskultur er hat (mot mennesker), nekter hun samtidig å se det som er helt åpenbart i all statistikk – at personer, typisk menn, fra muslimske land er overrepresenterte på alt som handler om vold.
Muslimer bør ikke skjermes for logiske resonnementer eller for statistiske fakta. Det er kontraproduktivt å anta at muslimer på individplan blir såret av at muslimer som gruppe er overrepresentert på volds- og annen kriminalstatistikk. De individuelle muslimene Sabuni tar i forsvar og påstår at Åkesson hater, bør selv ta til orde for å bekjempe volden innad i egen kultur. Å ha nulltoleranse for vold bør være et logisk samlingsargument, ikke ha stigmatiseringsaffekt, slik Sabuni påstår.
Når muslimer mener seg utsatt for hat, bør de tenke en gang til. De bør utvide reaksjonstiden før de skriker opp, være nysgjerrige. De bør ta høyde for at de feiltolker og vurdere hvorvidt hatet de tror seg utsatt for, egentlig er noe annet. Sabunis intense tro på at muslimer generelt blir lei seg og må trøstes, er direkte uriktig.
Reell berikelse
Sabuni argumenterte mot Åkessons krav om stans av all flyktninginnvandring med begrunnelsen at Sverige gir mennesker asyl av flyktningårsaker uten hensyn til kultur, og at det er riktig og viktig at praksisen videreføres. Men Åkessons ønske om asylstopp fra de muslimske landene handler om at den medbragte kulturen er uintegrerbar. Den kan aldri bli en berikelse for samfunnet, verken sosialt, økonomisk eller kulturelt.
Reell berikelse forutsetter gjensidig interesse, nysgjerrighet og respekt. Enkeltmennesker og grupper som har disse egenskapene er spennende å tilbringe tid med, uavhengig av hvor de kommer fra. Disse egenskapene åpner også for muligheter til å tilegne seg ny kunnskap, utvide perspektiver og skaffe seg større kontaktflate. Interessant nok vil det være nok at den ene parten mangler interesse, nysgjerrighet og respekt for at en relasjon umuliggjøres. Den interesserte parten vil på et eller annet punkt gi opp. Det gjelder både for enkeltmennesker og grupper. Uten noen form for gjensidighet fungerer ingen relasjoner over tid.
Og det er nettopp dette Sabuni og venstresiden misforstår og feiltolker. Deres eget ønske om og vilje til inkludering av fremmedkulturelle innvandrere strander på innvandrernes manglende ønske om det samme. De vil bevare sin kultur, de er ikke interessert i å integreres i den svenske, eller i den norske kulturen for den saks skyld.
Ivaretakelse av eget samfunn er ikke diskriminerende, ei heller når innvandringen foreslås stoppet fullstendig fra visse land og kulturer. Innvandringsstopp utelukker ikke muligheten for å kunne hjelpe mennesker på flukt – den øker derimot muligheten for å gi skattepengene langt større rekkevidde dersom de benyttes i områder der kostnadsnivået er en brøkdel av det skandinaviske.
Trist sinnelagsetisk vending
Når Sabuni forlater sitt tidligere engasjement mot skamkultur til fordel for den fordummende individfokuserte tolkningsrammen, er det et etisk sprang fra logiske konsekvenser til følelsesfokus. Det er bare trist når en politiker som tidligere har arbeidet for barns rettigheter til å slippe å bruke islamistsymbolet hijab, henfaller til hat- og rasismebeskyldninger når effekter av innvandring fra muslimske land diskuteres.
Det er all grunn til å tro at Sabuni har forstått at politisk korrekte meninger, eller det som mer korrekt er «luksuriøse meninger», gir henne økt status, og liten grunn til å tro at Sabuni reelt sett synes muslimer bør skånes for kritikk. Å framstå følelsesstyrt er populært i visse kretser, og da er viljen til å kaste ungen ut med badevannet stor.
Åkesson har ikke uttrykt «hat mot medmennesker». Han har uttrykt kjærlighet til eget land.