Det er slett ikke første gang at Arbeiderpartiet driver heksejakt på HRS, for de har åpenbart satt det som et eget punkt som del av valgstrategien. Arbeiderpartiet må gjerne være uenige med oss, men når de gang på gang disker opp med løgner og påstår at vi sprer «konspirasjonsteorier, fremmedfiendtlighet og hat», da må det være lov å spørre om Arbeiderpartiets tid som et styringsdyktig parti er over? At de må vente i flere generasjoner før de eventuelt får tilbake seriøse politikere?
I rekken av nedrige Arbeiderpartipolitikere, er den tidligere AUF-lederen Åsmund Aukrust.
Nedre grense
I Stortingets ordinære spørretime onsdag 20. januar stilte han igjen spørsmål til justisminister Monica Mæland (H) om bevilgningen til HRS på 1,8 millioner kroner, da vi ikke bidrar med noe som ligner på kunnskap på innvandring- og integreringsfeltet i hans optikk.
Mæland svarte ryddig og saklig, blant annet ved å vise til at det er en del av statlig politikk å gi tilskudd til ressursmiljøer på dette området (noe som det for øvrig burde vært slutt på) og viste til at i 2021 var disse tilskuddene på 153,7 millioner kroner. Videre sa hun:
– Jeg er ikke enig med HRS i deres ytringer. Jeg er heller ikke alltid enig med andre organisasjoner som mottar støtte over statsbudsjettet. Men det er heller ikke poenget. Støtte til HRS er ikke regjeringens prioritet, men følger av tidligere budsjettavtaler i Stortinget, hvor man ble enige om også å øke støtten til andre organisasjoner med om lag 17 mill. kr.
Jeg er glad for at Mæland ikke enige med oss i ett og alt, for den samme retten har vi. HRS kan kritisere både justisminister Mæland og resten av regjeringens politikk, det er en rett vi har i ytringsfrihetens navn, og det er nettopp meningsbrytning og -mangfold som kan føre til en bedre politikk.
I tillegg minner Mæland oss om hvor uanstendig Venstre opptrådte i budsjettforhandlingene, da de forlangte 17 millioner ekstra til andre organisasjoner for at HRS skulle beholde 1,8 millioner. Kan noen forklare meg hvordan skattebetalerne skal oppfatte en slik fremgangsmåte som forsvarlig politikk?
Mæland lister også opp disse organisasjonene, og hvor mye ekstra disse fikk (altså i tillegg til ordinær tilskuddsbevilgningen):
- MiRA-Senteret: 1,1 mill. Kr
- Født Fri: 1,0 mill. Kr
- Minotenk: 1,0 mill. Kr
- Melahuset: 2,0 mill. Kr
- Fargespill Bergen: 1,0 mill. Kr
- Antirasistisk senter: 2,9 mill. Kr
- LIM: 1,3 mill. Kr
- OMOD: 2 mill. Kr
- ICAN: 0,6 mill. Kr
- Norske leger mot atomvåpen: 2,0 mill. Kr
- Norges Fredsråd: 2,0 mill. kr
Hvor mange kjenner arbeidet til disse organisasjonene? Google f.eks. OMOD, Minotenk, MiRA-senteret.
Uansett, den saktmodige Aukrust var ikke fornøyd:
– Dette var ikke et svar på spørsmålet. Spørsmålet var hva slags kunnskap og muligheter hun mener at Human Rights Service bidrar med til den norske befolkningen. Det er det hun skriver i statsbudsjettet. Hun sier at dette ikke er hennes prioritet. Vel, det er hennes prioritet, for det er hun som har foreslått det for Stortinget og fått gjennomslag for det.
– I budsjettdebatten kom det ti spørsmål til justisministeren om dette. Hun svarte ikke. I media har ikke justisministeren gitt et eneste muntlig svar; hun har stort sett sendt andre departementer foran seg. Men justisministeren må ta ansvar for hva hun faktisk gjør.
– Det er veldig mye med Human Rights Service som er latterlig og dumt. At de skriver at Vy islamiseres fordi de bruker grønne uniformer, er latterlig. Men når de går på navngitte muslimer i Norge og sjikanerer dem, er det ikke latterlig, det er farlig.
– Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali ble sammenlignet med en kakerlakk. I jul så vi at tre kvinner fikk en hatstrøm etter seg etter at de hadde vært med på Familiekokkene. Muslimer har opplevd å bli tatt bilde av fordi de har satt i gang det de har kalt å dokumentere den kulturelle revolusjonen.
– Mitt spørsmål til justisministeren er: Finnes det noen nedre grense for hva Human Rights Service skal gjøre før det eventuelt får konsekvenser for statsstøtten deres?
Det hadde vært fristende å spørre Aukrust: Finnes det noen nedre grense for hva Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter skal gjøre før det eventuelt får konsekvenser for stats- og velgerstøtten deres?
Titter vi på meningsmålingene, så virker det ikke som om Arbeiderpartiet har valgt riktig strategi. Men siden noen har så ekstremt tungt for det, så får vi ta det på nytt – ikke minst for å vise hvor uredelig Arbeiderpartiet er blitt.
Latterlig
Vy islamiseres fordi de bruker grønne uniformer: Ayatollah Khomeini sa i sin tid at «There is no humour in islam». Arbeiderpartiet støtter åpenbart Ayatollah Khomeinis påstand.
Sumaya Jirde Ali ble sammenlignet med en kakerlakk: Det har aldri HRS gjort. Vi har avvist dette tidligere, men klart: er det ingen hjemme, så er det ingen hjemme.
Om å ta bilder av muslimer: Hvilke endringer som skjer i et samfunn der islam vokser frem, er det nok flere som både erfarer og interesserer seg for. Vi registrerer at Arbeiderpartiet ikke bryr seg om utviklingen i Norge. Uansett var det ikke noe oppfordring om å ta bilder av muslimer.
Familiekokkene: Vi kritiserte NRK for å fortsette med islamiseringen av Norge, ved å normalisere hijaben. Vi skjønner at Arbeiderpartiet ikke bryr seg om det heller. Slikt er faktisk greit å vite når en skal legge valgkortet i urnen til høsten.
For justisministeren eller hvem det nå måtte være, er det nok alt annet enn enkelt å følge med på alle konspirasjonene og løgnene som blir tillagt HRS. Vi orker jo knapt å følge med på dette selv, men Mæland klarte faktisk fortsatt å holde seg alvorlig. Personlig hadde jeg nok brutt ut i latter, og da hadde nok Stortingets president også måtte irettesette meg, slik han irettesatte Aukrust med å bemerke at «uttrykket latterlig tidligere er påtalt som et upassende parlamentarisk uttrykk».
«Grensene for hva man kan si og gjøre i dette landet, står i straffeloven. Grensene for ytringsfrihet er vide. Det mener jeg de skal være, også for ting jeg er dypt uenig i, også for ting jeg føler er krenkende», fastslo Mæland, og viste dermed nok en gang til at ytringsfriheten faktisk må passes på – selv om Arbeiderpartiet gjerne vil både ha monopol på tolkning og hva som er «riktig» å mene.
Mæland fortsatte:
– Det er altså sånn at vi gir tilskudd til mange organisasjoner, både dem vi liker, og dem vi ikke liker, men grensen skal alle holde seg innenfor, og det er altså straffelovens bestemmelser. Så langt jeg vet, er ikke Human Rights Service dømt for å ha overtrådt den grensen. Det betyr altså at rommet for å ytre seg på dette området, og det er dette området de uttaler seg på, er vid. Men det blir opp til politiet, og jeg må bare si at vi har prioritert arbeidet mot hatkriminalitet. Det skal politiet prioritere. De skal også rapportere til oss, slik at vi kan være veldig tydelige på å ettergå dem som går over disse grensene.
Jeg må bare tilføye: Jeg liker Mæland mer og mer. For hvis det er slik at HRS’ arbeid skal kobles til «hatkriminalitet», så er det én ting som er sikkert: våre politikere tar ikke sitt oppdrag alvorlig nok. I dag er det 20 år siden Benjamin ble drept på grunn av sin hudfarge, men det er også mange andre drap vi i Norge kunne minnes og markere. For eksempel trippeldrapet av søstrene på Kalbakken, Rahila Iqbal (hadde giftet seg med «feil» person), barnebruden Anooshe (drept fordi hun skilte seg), med mange flere. Når disse går i glemmeboken, har det nok sin grunn.
«Står så kallt fra gølve»
Åsmund Aukrust fremstår som en mislykket figur fra den mer folkekjære Kjell Aukrust med rollefiguren Ludvig. Pinnsvinet Ludvig som var så uheldig å havne under en gressklipper og ble skamklipt; det vil si kort i nakken og fyldig ved ørene. B-mennesket Ludvig med plagsom høysnue og tydelig angst for gjennomgripende forandringer. En personlig pessimist, saktmodig og en som helst ville holde seg langt ute i periferien der noen få utvalgte kunne passe på han. Og siden det «står så kallt fra gølve» var hans mål i livet å ligge innerst og beskyttet i senga.
– Da tolker jeg det sånn at justisministeren mener at alle ytringer som Human Rights Service kommer med, er akseptable så lenge de er innenfor ytringsfrihetens grenser, når det gjelder å gi statsstøtte til dem, fortsatte Aukrust, og videre:
– Det er ikke snakk om hva som er lov å si og ikke si. Det har aldri vært et spørsmål. Spørsmålet er om justisministeren skal sponse denne organisasjonen med 1,8 mill. kr. for det er det hun faktisk gjør.
– Den siste uken har vi fått se hva ord kan føre til. Stormingen av kongressen i USA startet med ord. Det førte til handling. Vi vet det samme fra Norge. Vi vet at ord gir handling. En av justisministerens forgjengere, statsråd Sylvi Listhaug, måtte jo gå av etter å ha spredd konspirasjonsteorier. Den konspirasjonsteorien mente Kripos at førte til en tredobling av antallet hatmeldinger, basert på justisministerens aktivitet. Nå står justisministeren nå og sier at det ikke finnes noen grense for hva Human Rights Service kan gjøre før det får konsekvenser for deres statsstøtte.
– Mitt spørsmål til justisministeren er: Er hun helt uenig i at statsstøtte til Human Rights Service gir de ordene de kommer med, mer makt og legitimitet, og er hun i så fall villig til å ta det ansvaret i den politiske debatten?
Når det «står så kallt fra gølve» burde Aukrust finne seg en varm favn som kunne dempe hans pessimisme, men justisminister Mæland klarte fortsatt å holde seg rolig.
– Jeg oppfatter at representanten tillegger meg meninger som jeg slettes ikke har, og synspunkter som jeg slettes ikke har. Jeg har ikke sagt at det ikke finnes noen grense. Jeg har tvert imot sagt at det finnes en grense. Og det er ikke sånn, jeg vet ikke hvordan representanten har det, men det er ikke sånn at vi bare gir tilskudd til organisasjoner som vi liker, som vi støtter, og som vi synes er akseptable. Vi gir også støtte til det vi ikke synes er akseptabelt, det vi ikke støtter, og det vi til og med kan oppleve som krenkende.
– Vi har altså regler for ytringsfrihet. Den regelen skal vi følge nøye med på. Politiet skal gjøre det; det er påtalemyndigheten som skal gjøre det. Så finnes det selvsagt grenser for hva som skal stå på statsbudsjettet. Jeg redegjorde nå for at dette var en prioritet for ett av de fire partiene som forhandlet fram et budsjett. Vi forhandlet inn andre økninger til organisasjoner som vi prioriterte. Den enigheten stod vi fast på i årets budsjett.
Godt forsøk, Mæland, men bare innse én ting: du har ingenting å forsvare når det kommer til statsstøtten til HRS. Faktisk har du langt mer å forsvare når det kommer til en rekke andre organisasjoner. Det vil nok komme for én dag etterhvert.