NOU-en forteller at det ble begått 76 partnerdrap i Norge i tiårsperioden 2010–2019. Utvalget har basert seg på 19 saker, begått i perioden 2014–2017, en tidsperiode hvor det totalt ble begått 34 partnerdrap. Saksuttrekket har basert seg på følgende tre kriterier:
- Offer og gjerningsperson var enten gift, samboere, skilt/separert eller tidligere samboere.
- Offer og/eller gjerningsperson hadde hatt kontakt med hjelpeapparatet før drapet.
- Saken var rettskraftig avgjort eller henlagt da saksuttrekket ble foretatt.
Det er kanskje verdt å merke seg kulepunkt to, at en eller begge hadde hatt kontakt med hjelpeapparatet, da det gir samme utvalg muligheten for å analysere drapssakene nettopp opp mot hjelpeapparatet. Det er da også utvalgets mandat å gjennomgå partnerdrapssaker for å «avdekke om, og eventuelt i hvilken grad og på hvilken måte det offentlige hjelpeapparatet har sviktet i forebyggingen av drapene». Samtidig trenger ikke disse 19 sakene, som de selv påpeker, å være representative for utvalgets funn om partnerdrap i Norge. Utvalget mener likevel at disse sakene dekker mandatet. Utvalget har foretatt en kvalitativ analyse av hver enkelt sak.
Kontakt med hjelpeapparatet eller ikke er viktig, ikke minst fordi flertallet av partnerdrapene i dette uttrekket ble begått av gjerningsperson med innvandrerbakgrunn.
Innvandrere overrepresentert
I alt hadde ni ofre og 11 gjerningspersoner norsk statsborgerskap på drapstidspunktet, men av disse 11 gjerningspersonene hadde fire innvandringsbakgrunn. Det gir at av 19 gjerningspersoner hadde 12 innvandrerbakgrunn.
Av de som hadde utenlandsk statsborgerskap, 10 ofre og åtte gjerningspersoner, hadde åtte ofre og fem gjerningspersoner permanent oppholdstillatelse i Norge, mens en gjerningsperson og ett offer hadde midlertidig oppholdstillatelse på drapstidspunktet.
To gjerningspersoner og ett offer hadde fått endelig avslag på asylsøknaden eller var utvist. Totalt ni gjerningspersoner og fire offer hadde bakgrunn som asylsøker.
Utvalget har vurdert, ut fra straffesaksdokumentene, at åtte gjerningspersoner og syv ofre hadde behov for tolk før drapet. Merk her at utvalget vurderer det slik at samtlige gjerningspersoner med utenlandsk statsborgerskap (8 personer) hadde behov for tolk.
Typiske trekk
Alle disse drapssakene var parforhold mellom mann og kvinne. I 15 av sakene var offeret en kvinne. Det er stor variasjon på alder, fra 21 til 71 år. Utvalget påpeker at i de fleste sakene var offer og gjerningsperson omtrent jevngamle, som defineres som en aldersforskjell på opptil ti år, flest i 30- og 40-årene. I fem av sakene var aldersforskjellen fra 11 til 28 år.
I 18 av 19 sakene var det kun gjerningspersonens daværende eller tidligere partner som ble drept, men i en sak ble også offerets mindreårige barn drept.
I samtlige saker hadde gjerningsperson og offer enten felles barn, særkullsbarn eller begge deler. I 14 saker var barna mindreårige og hjemmeboende, i fire saker var barna voksne da drapet skjedde, mens i én sak hadde gjerningspersonen mindreårige barn som bodde i utlandet. I 11 saker var det barn til stede da drapet ble begått, i seks av sakene var barn øyevitne til drapet. Flere av disse barna forsøkte fysisk å stanse gjerningspersonen.
I 11 av de 14 sakene hvor mindreårige bodde hjemme, var også barna direkte utsatt for vold – enten fra gjerningsperson, offer eller begge. Flere av barna ble også brukt aktivt, for eksempel ved at voldsutøveren formidlet drapstrusler til partneren via barnet.
I 11 av samtlige saker hadde én eller flere instanser registrert partnervold før drapet, i tillegg til at i to saker hadde én eller flere instanser mistenkt vold. Vold mot barn var et tema i kontakten med hjelpeapparatet i kun to saker. Samlet sett var familievold et tema i kontakten med hjelpeapparatet i totalt 15 av de 19 drapssakene.
Gjerningspersonen var ruspåvirket på drapstidspunktet i syv saker, enten ved alkohol, lovlige medikamenter eller kombinasjonsrus (medikamenter, narkotika og/eller alkohol). Offeret var ruspåvirket i fem av sakene.
Utvalget fastslår, selv om de presiserer at opplysningene er noe mangelfulle, at seks gjerningspersoner og ni offer var i arbeid på drapstidspunktet. Blant dem som var uten arbeid, var de enten arbeidssøkende, trygdede, pensjonister eller deltok på introduksjonsprogram. Noen hadde ikke arbeidstillatelse som følge av manglende oppholdstillatelse i Norge.
Kultur
Utvalget legger frem totalt 70 tiltak for å forebygge partnerdrap, der de fleste av dem er kjent fra før. Men i mine øyne skjeler utvalget i altfor liten grad til det som kjennetegner partnerdrapene, nemlig overvekten av innvandrere. Det som i denne sammenheng vises til er stort sett «kulturforståelse» og «kultursensitivitet», samt «tillit». Det diskuteres heller ikke om innvandring- og integreringspolitikken har noe forbedringspotensiale.
Den typiske tonen i rapporten er som følgende:
I mange saker ble det for eksempel ikke brukt kvalifisert tolk til tross for at det var behov for dette. Mange saker etterlot også et inntrykk av at det var en strukturell eller kulturell avstand mellom hjelpeapparat og bruker, og at hjelpeapparatet ikke tilpasset seg brukerens forutsetninger og livssituasjon.
Dette kom blant annet til uttrykk ved at politi og annet hjelpeapparat brukte et avansert fagspråk i møte med brukerne, eller ved at hjelpeapparatet i kommunikasjonen ikke tok høyde for hvilken situasjon eller tilstand brukeren var i. Opplysninger i sakene viste også at mange av ofrene og gjerningspersonene hadde begrenset kunnskap om, og liten tillit til, hjelpeapparatet.
Det kan være helt riktig at «hjelpeapparatet ikke tilpasset seg brukerens forutsetninger og livssituasjon», men kan det så være at så skjer fordi det samme hjelpeapparatet er rundlurt når det gjelder ulike kulturer? Ideen om at vi «alle er like» holder ikke vann, for som vi har påpekt tidligere «Inni er vi ikke like». Bedre blir det ikke når hjelpeapparatet tildeler ulike diagnoser når det egentlig kan være snakk om kulturforskjeller eller at vi – i kultforståelsens navn? – omplasser barn etter kriterier som «kulturbakgrunn» og «muslimske familier».
Deres egen voldskultur
Det er neppe en faginstans i dette landet som ikke vet at mange innvandrere har massive problemer med følesesregulering (affektregulering), som oftest tilskrives krigstraumer eller andre traumer i forbindelse med flukt. Men i realiteten er det deres egen voldskultur som preger dem. Det skal vi derimot ikke snakke for høyt om.
Tar man en tur innom Ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kan man lure på om de ikke burde skifte navn til ressurssenter for innvandrervold og traumatiske stresslidelser. For svært mange av tiltakene er rettet mot innvandrere. Det påtakelige er at disse tiltakene presenteres i en slags offerterminologi, mens det er rimelig taust om kulturspørsmålet. Vi vil se dem som ofre for, ikke som utøvere av vold.
Vi har rett og slett noe å lære når det kommer til forskjellige kulturer – men vi skal ikke tilpasse oss deres kultur, det er omvendt. Kanskje utvalget skulle kommet med noen anbefalinger her også, for ja, mange av disse drapene er «varslet».