Med kunnskap om at ulike erfaringer i tidlig barndom gir ulike livsanskuelser når man blir voksen, er det nyttig å se på hvilken funksjon og verdi barndommen har i ulike kulturer. Jeg har tidligere skrevet om barndommens funksjon i artikkelen Langlesning om mentalitetsutvikling. Der oppsummerer jeg de kulturelle forskjellene mellom vestlig barneoppdragelse og barneoppdragelse slik den foregår i store deler av de muslimske landene.
Barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig, og barn kan selges eller giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter.
Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker (…) er ekstremt krenkbare som et resultat av en barndom med mange krenkelser.
Det handler om repetisjoner. Det er repeterte, negative erfaringer som gjør at evnen både til samhandling med andre, empati og læring blir dårligere. Det bør være unødvendig å nevne at ikke alle muslimer og/eller migranter har disse erfaringene, men mange har nettopp disse kulturelle repetisjonene av det som i Norge anses å være dårlige omsorgserfaringer. Det vises i statistikk over både frafall fra skole og arbeidsliv, samt ikke minst i volds- og sedelighetsstatistikk, som for øvrig er en indikator på manglende evne til empati.
En barndom i kollektivistisk kultur står i sterk kontrast til en barndom i vårt individfokuserte tillitssamfunn.
Barndommen har en egen verdi, den er lang og strengt overvåket, og fravær av fysisk og psykisk vold er en forutsetning for å beholde omsorgsrett over egne barn. Barn er ikke foreldrenes eiendom, men har individuelle rettigheter. Barndommen er lang, og det er både ulovlig og utenkelig å gifte bort barn.
Hjernen er en «erfaringsmaskin»
Helt grunnleggende vet man nå at hjernen er en «erfaringsmaskin» som bygges av repetisjoner. Jo flere repeterte, liknende erfaringer, jo tydeligere vil hjernen programmeres.
En ettermiddag denne uken satt min samboer og jeg og tegnet sammen med barna. Alle sammen tegnet husets Sanktbernhardshund. Situasjonen egnes ganske godt til å illustrere hvordan repetisjoner er helt avgjørende for utvikling av ferdigheter. Ingenting kommer gratis, det er bare unntaksvis at folk har et medfødt, voldsomt talent som gjør dem i stand til å hevde seg på områder der de har liten erfaring. Mens min samboer ikke har tegnet siden han var omtrent elleve år, fortsatte jeg å tegne utover i ungdomstiden. I sum utgjør de ekstra årene ekstremt mange ekstra repetisjoner, og dermed økte ferdigheter. Det har langt mer med repetisjoner å gjøre enn det har med talent å gjøre.
Nå er selvsagt ikke tegning noen avgjørende ferdighet for å klare seg i kunnskapssamfunnet Norge. Men en rekke andre ferdigheter er fullstendig nødvendige, og dersom man overhodet ikke har erfaring med noen av disse ferdighetene, skal det ekstremt mye innsats til for å nå opp på et nivå der man fungerer på lik linje med folk som har repetert og erfart det samme i en årrekke.
Spedbarnshjernens utvikling
Daværende president i USA, George Bush, proklamerte «hjernetiåret», «Decade of the brain» for forskningsmiljøene i 1990, og i perioden fram til 2000 ble det lagt ned mye forskningsinnsats i både å dokumentere og forstå prosesser i hjernen. Kunnskapen om at hjernen formes av måten den brukes på er dermed relativt ny, men med omfattende tekniske nyvinninger som MRI, fMRI og PET vet vi langt mer enn tidligere om hvordan hjernen formes i tidlige leveår. Grundig videodokumentasjon i spedbarnsforskningen har vist det samme; barnehjernen formes i stor grad av erfaringer.
Ressurssenter for vold og traumatisk stress (RVTS) oppsummerer i et notat hvordan erfaringer man har som spedbarn vil følge individet videre i livet.
I perioden 0-18 måneder (spesielt) er barnets tilknytningssystem under utvikling, her formes de basale nevrale mønstrene for samhandling, kontakt og relasjoner med andre mennesker. Måten dette systemet bygges opp på i denne perioden vil på en gjennomgripende måte forme barnets kontaktfunksjoner seinere, gjerne livet ut.
Etablering av vedvarende, karakteristiske fyringsmønstre er avhengig av repetisjoner. For eksempel; etablering av et tilknytningssystem basert på tillit til andre mennesker er avhengig av gjentatte interaksjoner hvor barnet blir møtt med vennlighet og sensitivitet, dette bygger opp et nevralt fyringsmønster som gjentas i møte med andre mennesker senere i livet.
På samme måte vil gjentatte interaksjoner i den mest sensitive perioden for tilknytning preget av uforutsigbarhet, straff osv., bidra til etablering av et karakteristisk fyringsmønster som gir tilbaketrekning, skepsis eller aggresjon, som gjentas i relasjoner til andre mennesker senere i livet. Endring av slike fyringsmønstre følger samme «regel», her trengs repetisjon!
Akkurat som i et hus henger alt sammen, og det som bygges først, danner et fundament for alt som kommer senere.
Et barns opplevelser i de første leveårene har en varig innvirkning på arkitekturen til hjernen. Gener gir det grunnleggende premisset for individuell kapasitet til læring, men opplevelser former prosessen som avgjør om barnets hjerne vil gi et sterkt eller svakt grunnlag for all fremtidig læring, atferd og helse.
I løpet av denne viktige perioden for hjernens utvikling sender milliarder av hjerneceller kalt nevroner elektriske signaler for å kommunisere med hverandre.
Disse forbindelsene danner kretser som igjen danner grunnlaget for hjernearkitekturen. Kretser og forbindelser sprer seg i raskt tempo og forsterkes ved gjentatt bruk. Våre erfaringer og miljø dikterer hvilke kretser og tilkoblinger som brukes mest. Forbindelser som brukes mer, blir sterkere og mer permanente. I mellomtiden forsvinner forbindelser som brukes lite eller ikke brukes i det hele tatt.
Velbrukte kretsløp skaper lynraske stier for nevrale signaler i hjernen. Enkle kretser dannes først, og gir grunnlag for mer komplekse kretsløp å bygge videre på senere.
Gjennom denne prosessen danner nevroner sterke kretser og forbindelser for følelser, motoriske ferdigheter, atferdskontroll, logikk, språk og minne i den tidlige kritiske utviklingsperioden. Ved gjentatt bruk blir disse kretsene mer effektive og kobles raskere til andre områder av hjernen.
Mens kretsene kommer fra bestemte områder av hjernen, er de likevel sammenkoblet. Du kan ikke ha en type ferdigheter uten støtte av andre ferdigheter.
Integreringsparadokset
Det paradoksale ved innvandrings- og integreringsprosjektet er basert på et enkelt faktum:
Som barn er det foreldrene dine som skaper din verden. Hvis du erfarer som barn at livet med foreldrene dine er vondt og stressende, så lærer du at verden er vond og stressende. De repeterte erfaringene legger seg som en fast oppgått sti av sannhet: Andre vil meg ikke noe godt, andre er slemme mot meg. Denne repeterte «sannheten» blir ikke borte som ved et trylleslag straks man setter beina på norsk jord. Troen på at nordmenn er slemme og vil innvandrere vondt, kommer sterkt til uttrykk når det islamske miljøet har jobbet hardt (og lykkes i) å få på plass en egen Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer.
Tilsvarende vil en oppvekst med foreldre som er oppmerksomme og kjærlige, gi en tro på at verden er et oppmerksomt og kjærlig sted. De repeterte erfaringene legger seg som en fast oppgått sti av sannhet: Andre vil meg vel, andre er snille mot meg. Selv i møte med ukultur, vold, voldtekter og knivstikkinger, fortsetter nordmenn å ha en urokkelig tro på at innvandrere egentlig vil oss bare godt og er bare snille.
Det er disse to oppgåtte stiene som møtes når integreringsprosjektet havarerer. Ingen av partene ser hverandre som det de er. Det er ikke forskjellene i hudfarge som skaper kulturkollisjon, det er forskjellene på innsiden som gjør det.