Rapport fra en av Bufetats utredningsinstitusjoner:
Klokken er kvart over seks en søndag morgen. En to og et halvt år gammel jente står utenfor den halvåpne kontordøren. Hun roper «Anne! Anne!», fordi hun tror alle ansatte heter «Anne» – tre av de ansatte har nemlig det navnet.
Jeg er alene på nattevakt. Flere inneboende familier utredes for omsorgskompetanse. Det er Bufetats tyngste tiltak, siste mulighet for foreldre å vise endringspotensiale, eller alternativt miste omsorgen for barna sine. I Norge har vi en rekke slike familieavdelinger spredt ut over landet.
Jeg møter den lille i døråpningen. «Hei, lille venn, er du våken du da?». Alvorlig lite fjes. Skitten T-skjorte og blytung bleie. «Ja». «Kom hit, du er kanskje sulten du?» En bitteliten hånd i min. Ut i felleskjøkkenet, skru på lys, finne fram frokost. «Pleple», sier det lille mennesket. Jeg finner fram et eple og en krakk hun kan stå på mens jeg skjærer eplet i båter. Hun tar ivrig to og stapper dem i munnen. «Sover mamma?» «Ja.» «Skal vi gå og vekke mamma?» Barnet stivner. Hun setter øynene rett i meg og sier «nei». Stemmen er hard og bena er plantet i gulvet. Hun har ikke særlig gode erfaringer med å vekke mamma. Jeg vurderer det slik at det er best å la mamma sove. Senere på formiddagen står mamma opp. Barnet er vasket og skiftet på, har fått sitte på fanget og fått leke litt. Mamma er tilsynelatende i godt humør, men barnet går ikke bort til henne. Mamma lokker. Setter seg på huk ved komfyren og strekker ut armene. Barnet blir stående rådvill noen sekunder, kikker opp på meg. Jeg smiler litt og nikker oppmuntrende, i tro på at mamma har en god dag. Barnet løper. I full fart, med et sjeldent smil om munnen, løper hun mot mamma i tro på å bli tatt i mot av gode armer. Akkurat i det barnet kaster seg mot mammas favn, hopper mamma unna. Den lille treffer komfyren med et smell. Mamma ler og går for å finne seg frokost.
De slutter å være glad – i seg selv
Jeg har sett dem i årevis. Barna som aldri får nattaklem. Barna som har bleier så tunge at de henger mellom knærne fordi foreldrene glemmer å skifte dem, jeg har sett sårene som er synlige både på huden og i blikket, jeg har sett nakne føtter i vintersko, jeg har sett barn som er så redde for avvisning at de ikke tør sette seg i foreldrenes fang, men blir stående på avstand og se, eller søker trygghet hos voksne de ikke kjenner – bare for å kjenne varme fra en annen kropp. Jeg har jobbet hardt for å foreldrene til å forstå, for å få dem til å se at barna lider.
Noen endrer seg, mens andre ikke klarer det. Men terskelen for å miste omsorgsrett til eget barn er høy. Når det skjer, er det fordi alternativet skal være bedre for barnet. Det skal med visshet være tryggere, for det nye hjemmet skal ikke bare reparere synlige og skjulte sår. Fosterforeldrene skal også trøste etter tapet av foreldrene som blir borte. Det er lett å tro at det er enkelt for omsorgssviktede barn å flytte fra foreldrene. Den troen kan folk umiddelbart legge fra seg. Disse barna slutter sjeldent å være glade i foreldrene, det er seg selv de slutter å være glade i, og savnet etter foreldrene blir oftest værende.
Å vite at Norge ikke gjør alt som står i vår makt for å sikre at disse skadde små får hjem vi med sikkerhet vet er kartlagt grundig nok, vurdert etter felles kriterier, det skjærer i hjertet. Risikoen for ytterligere svik er for stor.
Mangfoldige fosterhjem
Det er ikke vanskelig å få kunnskap om at ikke alt gjøres for å sikre at alle fosterhjem er kartlagt grundig nok. Bufetat har iverksatt en omfattende kampanje for å rekruttere såkalte «mangfoldige fosterhjem». Bufetat har med andre ord hoppet hodestups ned i identitetspolitikken, der det er viktigere å ta hensyn til kulturspesifikke kjennetegn enn til barnas reelle behov. Bufetat legger det selvsagt fram på en langt mer spiselig måte, og har intervjuet initiativtaker til egne fosterhjemskurs for innvandrere, rådgiver i fosterhjemtjenesten avdeling Kristiansand, Lena Kristin Øydne Bolstad:
– Disse familiene er ressurssterke, og det norske samfunnet trenger dem. Barna trenger dem, understreker Lena.
En av grunnene til det, er at barna har lovbestemt krav på å bevare sin kulturelle, religiøse bakgrunn.
– Vi har ikke nok flerkulturelle hjem. Samarbeid med biologisk familie vil ofte være bedre hvis fosterforeldre kommer fra kultur som er mer lik deres egen, forklarer Lena.
En annen god grunn til å rekruttere flere fosterfamilier med mangfoldig bakgrunn, er verdier.
– Mange av dem kommer fra og lever i et mer kollektivistisk samfunn, der familier hjelper hverandre. Men å sette det i offentlig system, som vi gjør i Norge, er fremmed for dem.
Som tidligere mangeårig Bufetat-ansatt og godkjent fosterhjem, er det ikke mulig å lese dette uten å få vond smak i munnen. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men først: Parallelt skriver Islamsk Råd Norge (IRN) på sine hjemmesider:
Islamsk Råd Norge er i tett dialog med barnevernet og hjelper barnevernet med å komme i kontakt med muslimske fosterfamilier. I tillegg jobbes det med å etablere informasjonsmateriell som kan deles til muslimske familier.
Vi kan altså raskt konkludere med at staten og IRN går hånd i hånd i dette; muslimske barn som har blitt utsatt for så alvorlig omsorgssvikt at de skal flytte i fosterhjem, må flytte i muslimske fosterhjem. De kollektivistiske verdiene er ifølge både Bufetat og IRN et gode for disse barna, fordi samarbeidet med de biologiske foreldrene blir bedre. Har de glemt at det var de biologiske foreldrene som utøvde så elendig omsorg at barna ikke kunne bo hos dem?
Fosterforeldre som ikke snakker norsk
Ikke nok med at Bufetat har et fullstendig unyansert bilde av hva kollektivistisk kultur er. De unner heller ikke de omsorgssviktede barna i Norge – ja, for vi er fremdeles i Norge – fosterhjem som snakker norsk.
– Mange har hørt skrekkhistorier fra sitt hjemland om norsk barnevern. Det har vi brukt mer tid på enn i et ordinært grunnkurs. I tillegg kan noen oppleve at norskkunnskaper er et hinder, og kvir seg for å delta på kurs med etnisk norske. Vi har tatt oss god tid, brukt tolk og hatt flere hjemmebesøk. Vi fokuserte på å skape en trygg atmosfære, sier fosterhjemsrådgiveren.
Disse uttalelsene er rett og slett skremmende. Bufetat mener altså at barn i Norge ikke har krav på hjem der fosterforeldrene snakker norsk, men at god tid og tolk er godt nok. Hvordan ser Bufetat for seg at dette skal fungere i fosterhjemmet? Skal Bufetat utstyre hvert barn med egen tolk, eller er ikke norsk språkopplæring så viktig dersom barnet likevel er forsømt fra før? Hvordan skal man være i stand til å sikre en god og trygg oppvekst i Norge dersom man selv har frykt for å delta i fora der det finnes nordmenn?
Ingen mulighet til å sjekke bakgrunn
– En del av deltakerne har vært på flukt og opplevd krig. De har alle unike erfaringer med seg, som kan være vanskelige å dele i en gruppe, sier Lena Kristin Øydne Bolstad fra Bufetat.
Jeg tenker tilbake på den lille jenta som sto barbeint på institusjonsgulvet med alt for tung bleie og frykt for å vekke mamma. Hvordan skal små jenter som henne tas vare på dersom de heter Aisha og ikke Emilie? Skal de sendes til fosterforeldre man ikke har mulighet til å gjøre bakgrunnssjekk på?
Mens potensielle norske fosterforeldre må levere uttømmende politiattest for i det hele tatt å bli vurdert for oppgaven, godtar altså Bufetat at størstedelen av livene til ikke-vestlige fosterforeldre ikke er mulig å kartlegge. Alt som har skjedd før de satte beina på norsk jord, eventuelle overgrep, vold og sedelighetsforbrytelser er helt umulig å avdekke.
Vi spør Bufetat
Jeg sendte en bunke spørsmål til henholdsvis IRN og Bufetats kursholder, samt Bufetats pressekontakt, senior kommunikasjonsrådgiver Jonas Kambestad Hågensen. I tillegg til å spørre hva samarbeidet mellom IRN og Bufetat består i, stilte jeg følgende spørsmål til alle parter:
Jeg håper du kan svare, og gjerne utfyllende, på hvilke vurderinger som ligger til grunn for at Bufetat velger å rekruttere hjem der det er umulig å få utfyllende informasjon om de aktuelle fosterforeldrenes bakgrunn, og heller ikke stiller krav til språkkunnskaper.
Som tidligere ansvarlig for barnefaglige vurderinger vet jeg godt at slike faktorer vil utgjøre risiko for barn, snarere enn beskyttelse. Tung traumebelastning er en øvrig risikofaktor, og ved å rekruttere mennesker som kommer fra krig, er sannsynligheten for traumer stor.
Det er også store kulturelle forskjeller mellom barneoppdragelse i eksempelvis Pakistan og Norge, hvilke tanker gjør dere dere om denne kulturforskjellen? Anerkjenner dere ikke forskning om forekomst av vold i oppdragelsen i MENA-land, lite fokus på barnet som eget individ og ofte manglende språk (morsmål) til å sette ord på barnas følelser og behov?
Ville dere rekruttert norske fosterhjem med samme risikobyrde?
Bør ikke innvandrerbarn ha krav på like trygg omsorgsbase som norske barn?
Dagene gikk. Det kom ingen svar. IRN har fremdeles ikke svart, ei heller den entusiastiske kursholderen. Men så, fredag, mer enn en uke senere, svarte Enhetsleder for Fosterhjemstjenesten, Maria Kiraly:
Hei
Viser til din mail til oss vedrørende rekruttering fosterhjem.
Generelle krav for det å bli fosterhjem i Norge:
Alle som blir godkjent som fosterhjem i Norge må gjennom en grundig vurderings- og opplæringsprosess. Forskrift til lov om barnevernstjenester av 17 juli 1992, viser hvilke generelle krav som stilles til det å bli et fosterhjem (§ 3), og videre at bare de som oppfyller de generelle kravene kan bli fosterhjem i Norge (§ 5).
Alle som ønsker å bli fosterhjem i Norge må derfor gjennom denne prosessen før en anbefaling av familien kan foreligge. Prosessen tar vanligvis 3-4 måneder og inneholder bl.a. flere hjemmebesøk, opplæring på 10-11 kurssamlinger, innhenting av referanser og helse- og politiattest. I tillegg må vi innhente referanser fra NAV og barneverntjenesten.
Barnevernstjenestens ansvar for å legge til rette for at et barns religion og kulturelle bakgrunn ivaretas.
Barnevernet i Norge skal først og fremst gi hjelp og støtte slik at foreldrene selv kan ivareta sitt omsorgsansvar. Dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig til å ivareta barnets behov, kan barnevernstjenesten som iverksetter flytting av barnet ut av hjemmet, med eller uten samtykke fra foreldrene. Uten samtykke må barneverntjenesten alltid fremme sak om omsorgsovertakelse, hvor fylkesnemnda er det organet som fatter den endelige beslutningen.
Ved flytting utenfor hjemmet skal barnevernstjenesten så langt det er mulig legge til rette for at et barns religion og kulturelle bakgrunn ivaretas. Dette er rettigheter alle barn har og som følger av FNs barnekonvensjon, art.2, art. 20, og art. 30.
Barnevernstjenesten skal derfor ta hensyn til dette ved valg av plasseringsted (Bvl §4.15) og det er derfor et behov for å rekruttere familier med ulik religiøs og kulturell bakgrunn.
Dersom barnet flytter inn i en familie med en annen bakgrunn enn barnet, skal likevel barnevernstjenesten ta hensyn til barnets etniske, religiøse og kulturelle bakgrunn når barnet bor i fosterhjemmet. Og Bufetat har ansvar for opplæring av et mangfold av familier da familiene skal speile barnets rettigheter og behov.
Det overordnede og mest tungtveiende prinsippet for alt barnevernsarbeid er prinsippet om «Barns beste».
For å nå dette målet i fosterhjemsomsorgen skal det derfor rekrutteres fosterforeldre med særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem, og som kan løse oppgaven i samsvar med de forutsetninger som er lagt til grunn for oppholdets varighet (bvl, § 4-22, 2 ledd og §4-15).
Familier som søker om å bli fosterhjem må derfor først og fremst tilfredsstille de generelle grunnkravene for å bli et fosterhjem, dernest vil behov i tjenesten avgjøre hvilke familier det er behov for å rekruttere.
Bufetats ansvarlige for fosterhjem klarer altså ikke å svare på et eneste av spørsmålene jeg stilte. Samarbeidet med IRN hoppes bukk over, det samme gjør alle spørsmålene om hvilke vurderinger Bufetat har foretatt før de har iverksatt rekrutteringen.
Et dobbelt svik mot barna
Når Norge tar imot innvandrere fra landgruppe 3*, er det mennesker som kommer fra en kultur der ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrolleres med påførsel av skam. Seksuell utfoldelse er et område av livet som underlegges streng kontroll og massivt tabu. Diskriminerende kvinnesyn, homofobi og seksuell undertrykkelse er gjennomgående. Dette er kultur preget av frykt.
Vi kan ikke godta unntak for risikovurderinger av fosterhjem på bakgrunn av kultur eller religion. Når Bufetat rekrutterer hjem som verken snakker norsk eller kan redegjøre for bakgrunnen sin, kan vi ikke lenger påberope oss å ha verdens beste barnevern.
Barndommen i landgruppene som omtales har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, barndommen har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte (svært) voldelig, og barn kan giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter. Barn som vokser opp i slik gjennomgående vold påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker som vokser opp i slik kultur er ekstremt krenkbare som et resultat av barndom med mange krenkelser. Det er den sterkestes rett som gjelder. Dette er kulturelle kjennetegn som ikke fjernes ved et trylleslag, de forsvinner ikke ved bruk av tid og tolk.
Det er ikke uten grunn at ikke-vestlige familier er overrepresentert i barnevernet. Nå skal fosterhjem rekrutteres i samme gruppe.
Tilknytning
Norsk barnevern tar utgangspunkt i tilknytningsteori ved vurdering av omsorgen barnet får. De aller fleste barn har en trygg tilknytning til foreldrene sine. Men det finnes skadelige tilknytning.
Ifølge NOU 2012:5 er desorganisert tilknytningsmønster i normalpopulasjonen veldig sjeldent, mens denne tilknytningsformen er vanlig i risikogrupper, hvor forekomsten skal være på 70–80 prosent. Det betyr at i disse gruppene er barna redde for foreldrene sine samtidig som de ikke har noen andre å gå til. De utsettes for grov omsorgssvikt, med fatale følger for videre liv og helse. Det er disse ungene som vokser opp til å bli voldelige, kriminelle og/eller kronikere innen psykiatri og rus. Flyktninger og migranter er risikogrupper.
Det økonomiske insentivet for å bli godkjent som fosterhjem er ikke en gang vurdert. Fosterhjemsgodtgjørelsen i Norge i dag varierer stort, men minste totale basisbeløp er drøye 14.000 kr/mnd. Dersom barna vurderes å fungere så dårlig at de trenger at en av fosterforeldrene er hjemme med barnet, dekker Bufetat full lønn for den hjemmeværende i tillegg til minimum 5.520 kr/mnd i utgiftsdekning.
Identitetspolitisk slagside
Tidligere var den klassiske venstresiden svært opptatt av sosial rettferdighet. Bufetat er venstresiden, nærmere bestemt en kvinnelig venstreside; det er nær utelukkende kvinner som er ansatt i etaten. Når deres skjønnsmessige vurderinger har så åpenbar slagside at hensynet til barnas beste må vike for at de selv kan få vist seg fram som gode, inkluderende og antirasistiske mennesker, da er det på tide å legge om kursen.
Det er viktig at virkelighetsformidlingen kommer tilbake i journalistikken og ikke minst i de offentlige institusjonene. Barna lider under identitetspolitikken. Innvandrerbarna må få samme type rettsvern som majoritetsbarna. Vi kan ikke godta en form for annenrangs statsborgerskap for innvandrerbarn som skal plasseres i fosterhjem.
*) Landgruppe 3 består av land i Øst-Europa som ikke er EU-medlemmer, Afrika, Asia (herunder Tyrkia), Sør- og Mellom-Amerika samt Oseania (utenom Australia og New Zealand). Kilde: Regjeringen.no