Diagnoser som deles ut på sviktende grunnlag gjelder i særdeleshet ADHD-diagnoser. Symptomene på ADHD er til forveksling lik symptomene på omsorgssvikt og manglende grensesetting i oppdragelsen. Til tross for bred fagkunnskap om de ikke-vestlige innvandrermiljøenes farlige oppdragerstil, ender svært mange av minoritetsbarna med en ADHD-diagnose – som utløser livslange stønader.
Når barn er uvanlig urolige, ikke i stand til å konsentrere seg, avbryter andre ustanselig og har en «bøllete» væremåte, kan det komme av at barna har medfødt ADHD. Forkortelsen står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, og viser seg som avvikende evne til konsentrasjon og/eller hyperaktivitet. Men de samme symptomene er svært vanlige hos barn som blir understimulert, ydmyket og ikke satt grenser for av foreldrene sine.
Feildiagnostisering og pengeutbetalinger
Understimulering, ydmykelser og manglende grensesetting er nettopp svært alminnelig i muslimsk kultur. I kollektivistiske kulturer har ikke barndommen egenverdi slik den har i vestlig kultur. Å oppdra barn er en slitsom affære, og har man mange barn er oppgaven tiltakende krevende sett gjennom vestlige briller. I klankulturer oppleves sikkert ansvar for barn også krevende, men de håndterer oppgaven helt annerledes.
I fagmiljøene er dette utfordrende. Det har resultert i flere ting. Det ene er at innvandrerbarn ofte må tåle å leve i voldelige hjem uten at barnevernet griper inn, noe som ble godt dokumentert i kartleggingen «Tåler noen barn mer juling enn andre?».
Det andre er statens produksjon av kart som ikke passer til terrenget, altså utdeling av diagnoser på feil grunnlag, der innvandrerbarn med symptomer som egentlig skyldes omsorgssvikt, gis ADHD-diagnoser.
Da slipper staten å forholde seg til foreldrenes ulovlige oppdragerstil, samtidig som de «gjør noe». I tillegg kaster staten penger på problemet ved å tilkjenne en livslang grunnstønad som skal dekke «ekstra slitasje på klær og sengetøy».
Fra 1. mars 2019 får nemlig alle med diagnostiserte hyperkinetiske forstyrrelser, herunder ADHD med hyperaktivitet, innvilget grunnstønad sats 1 ved søknad, forklarer NAV. Feildiagnostiseringen utløser med andre ord en skattefri utbetaling på 8 232 kroner i året.
Vet at diagnosene er feil
Men hvordan kan man vite at diagnosene er feil, samtidig som den offentlige historien er at innvandrere er underforbrukere av psykiske helsetjenester? Det er nesten umulig å finne direkte bevis på ukulturen som utspinner seg i helse- og omsorgssektoren, til tross for at mangeårige klinikere, undertegnede iberegnet, alle har hørt det, sett det og vet det.
De indirekte bevisene er derimot mer enn tydelige. Det er nemlig slik at halvparten av alle ADHD-diagnoser er satt på sviktende grunnlag. Da Folkehelseinstituttet (FHI) iverksatte forskning på nettopp diagnostisering av ADHD, viste det seg at utredningene i hele 50 prosent av tilfellene var for dårlige til å kunne konkludere med en diagnose, men diagnosene ble likevel satt.
– Vi tror alle som har fått diagnosen, har problemer, men det kan også være problemer utløst av ytre årsaker som konflikter med foreldrene, mobbing, skilsmisse, omsorgssvikt eller overgrep. Dette kan også skape uro og konsentrasjonsvansker, uttalte Pål Surén, forsker ved Folkehelseinstituttet, om funnene.
Av mer absurde indikatorer på feilslutninger, finner vi norsk forskning som konkluderer med at ADHD kan skyldes mangel på D-vitaminer. Men så var det dette med korrelasjon og kausalitet, da. For hvilken del av befolkningen mangler D-vitamin? Jo, ikke-vestlige innvandrere. Utsagnet kan synes bombastisk, men det er faktisk slik at mennesker med mørkere hudfarge er avhengige av D-vitamintilskudd for å ikke ha mangel på D-vitamin.
At ADHD-diagnostiserte har D-vitaminmangel eller for mye D-vitamin, handler dermed høyst sannsynlig om at ikkevestlige er overrepresentert, ikke om at forstyrrelse i D-vitaminnivået er årsaken til ADHD. Man kunne eksempelvis funnet på å forske på mors hårlengde og barns ADHD-diagnose og funnet korrelasjon mellom langt hår hos mor og ADHD hos barna, men ingen ville tenkt at langt hår hos mor forårsaker ADHD.
Allerede i 2008 visste man med sikkerhet at ikke-vestlige innvandrerbarn hadde store fungeringsvansker sammenliknet med norske barn. I denne rapporten fra FHI, finner vi blant annet at hele 13 prosent av innvandrerguttene hadde så store emosjonelle problemer at de ble vurdert behandlingstrengende:
Når det gjelder emosjonelle og sosiale problemer, er det betydelige forskjeller mellom etnisk norske barn og barn i innvandrerfamilier. Figuren viser at 5 % av etnisk norske gutter og 13 % av innvandrerguttene har et symptomnivå på emosjonelle problemer over den kliniske grenseverdien.
Den samme rapporten viste at hele 47 prosent altså nær halvparten av alle innvandrergutter, hadde adferdsvansker, mot 24 prosent av de norske guttene. Det er ikke akkurat tall til å kimse av.
Politisk verkebyll
ADHD Norge er godt kjent med at ikke-vestlige innvandrere får diagnosen. De er så godt kjent med det at de har oversatt alle brosjyrene sine til urdu og arabisk. Hvorvidt foreningen stiller spørsmål ved overrepresentasjonen vites ikke, men det er rimelig å anta at den ikke gjør det; det er jo heller ikke dens mandat.
Dermed får foreldre som utøver elendig barneoppdragelse ikke bare informasjon om ADHD på sitt eget språk. De får også en gjennomgående tro på at barnas adferd ikke er deres skyld.
Feildiagnostisering for å få kartet til å passe med terrenget bør være en politisk verkebyll, ikke minst for den politiske venstresiden som har vært pådrivere for en sosialpsykologisk vridning av hele helse- og omsorgssektoren. For i praksis gjør dette at innvandrermiljøene kan opprettholde skadelig oppdragelse av barna sine, noe som uten tvil fører til opprettholdt segregering og økt kriminalitet i takt med økt andel ikke-vestlige innvandrere i befolkningen.
Men historien om at det alltid er synd på minoritetene skal antakelig fortsatt fortelles. De har traumer og det skal ikke stilles krav, de er trangbodde og trenger hjelp, synes å være gjennomgangstonen. Det er verdt å minne om at migranter oftere er preget av traumer som følge av familievold enn som følge av krig og elendighet, og det gjelder også de som faktisk har opplevd krig og elendighet og ikke bare er økonomiske migranter, som belyst i denne studien.
Voldskultur endrer seg ikke av verken feildiagnostisering eller økt pengestøtte. Tvert i mot bidrar dette til at den opprettholdes.