Den kulturelle revolusjonen

Nå heter skillet i svensk politikk: «Danmark»

I Sverige er Danmark gått fra å være skrekkeksemplet på feilslått innvandringspolitikk, til å bli omfavnet av den politiske høyresiden. For mens kriminaliteten i Sverige vokser og blir mer grotesk, innser stadig flere landets utilstrekkelighet. Nå er det ikke lenger et spørsmål om integrering- og innvandringspolitikken må legges om, men hvor kraftig justeringen må bli.

Hvis du har levd noen år husker du kanskje at da daværende VK-regjering i Danmark på begynnelsen av 2000-tallet strammet inn innvandringspolitikken betydelig, var det mer enn antydninger i utenlandske medier at landet var blitt tilnærmet «rasistisk». I første omgang, også i Norge, kom det fra ulike innvandrere, men både forskere, politikere og journalister hang seg raskt på. Den gang, som nå, var gjennomgangstonen at innstramninger kunne slå ufordelaktig ut for (potensielle) innvandrere, der de samme hadde store problemer med å innse at tiltakene hadde til hensikt å beskytte eget land, også for fremtiden.

Etter folketingsvalget i november 2001, som ble et valg preget av at velgerne forlangte en endring i innvandringspolitikken, var gjennomgangstonen at den danske utlendingspolitikken er fremmedfiendtlig. Valgforsker Hans Jørgen Nielsen, Københavns Universitet, kom i 2004 med boken «Er Danskerne Fremmedfjendtlige?», og konkluderte som følgende:

«Udlandets dækning af den danske udlændingepolitik i de seneste år har ikke bare været fyldt med fejl, den har også været systematisk skæv. Journalister, organisationer og politikere har ensidigt fokuseret på det negative og har ikke gjort noget ud af de positive sider ved Danmarks forhold til flygtninge og indvandrere. Specielt tyske og svenske medier har gjort sig bemærket.»

Volden overtatt

Siden den gang har tyske medier skjønt mer, mens svenske medier har fortsatt å lulle seg inn i det de trodde var landets humane fortreffelighet, anført av virkelighetsfjerne politikere. Men nå har virkeligheten innhentet Sverige på bortimot verst tenkelig vis, med kriminelle handlinger som bare blir mer og mer groteske. Som da to tenåringsgutter utenfor Stockholm ble torturert på en kirkegård, voldtatt og forsøkt begravd levende. Eller da en gjeng viste fingeren til voldsmonopolet ved å sette opp veisperringer til et av Sveriges mest belastede boområder og bemannet dem med kontrollposter som sjekket de forbipasserendes identitet. Samme manglende respekt utviser gjenger overfor politiet, hvis politiet ikke er mange nok til å utgjøre en trussel. Som bølgen av såkalt fornedringskriminalitet eller dominansvold overfor etnisk svenske. Eller den 12-årige jenta som ble skutt og drept mens hun luftet hunden, da hun tilfeldigvis havnet i en skuddveksling mellom to gjenger.

Dette er bare et lite knippe av det som har skjedd i Sverige den siste tiden – og i alle tilfellene mistenkes gjerningspersonene å ha innvandrerbakgrunn.

«Hvor våger vi å bo i gjengvoldets Sverige?» het det i en artikkel i Expressen for noen dager siden, som bare befester den tause utviklingen vi har fulgt over tid. Som paret vi intervjuet i fjor som har flyktet til Portugal. I en samtale med dem nylig bekreftet de at etter tre år i Portugal er de bare enda sikrere på at de tok et riktig valg ved å forlate Sverige.

31. august lød det fra Rikspolitisjefen i Sverige det som mest av alt ligner på et nødrop om hjelp. «Det er nødvendig at politiet får nye verktøy, at straffenivået og kriminalitetskategoriseringen moderniseres, men man må også ha med den innvandringspolitiske sammenhengen for på alvor å stoppe utviklingen», hevdet Anders Thornberg på Politiets hjemmeside, og viste til «det faktum at Sverige i lang tid har forpliktet seg til en innvandringspolitikk som det ikke er i stand til å håndtere».

Eller det betimelige spørsmålet fra Sydsvenskan etter at koranbrenningdemonstrasjonen ble avlyst: «Hvor kommet hatet fra, politiet?»

Oppgjør med egen utilstrekkelighet

«Det svenske eksperimentet har feilet», er tittelen på gårsdagens lederartikkel i danske Berlingske. Her vises det til at i Sverige har Danmark i årevis tjent som skrekkeksemplet «på en fremmedfiendtlig og selvhevdende lilleputtnasjon, hvor farlige fantasier om etnisk homogenitet og lukkede grenser konsekvent har overskygget enhver ansats til medmenneskelighet overfor asylsøkere og andre utlendinger».

Nå er denne holdningen byttet ut med erkjennelsen av hvor nødvendig det er med et oppgjør med egen utilstrekkelighet, heter det, der Danmark er blitt et «innvandringspolitisk kampbegrep» i Sverige.

Det vises i denne sammenheng blant annet til Expressens politiske kommentator Viktor Barth-Kron, som nylig konstaterte at «Valget i 2022 blir en folkeavstemning om Danmark«. Barth-Kron peker  blant annet på gjengene Dødspatruljen og Shottaz som over år har drevet bandekrig på svensk jord, inkludert mord, men som ikke innså at de ville bli filleristet om de gjorde det samme på dansk jord.

Det endte med en historisk streng gjengdom i Danmark for det makabre dobbeltmordet: to av «svenskene» fikk livstid, mens de to som var 17 år på gjerningsøyeblikket, endte med en dom på 20 års fengsel hver. Dette ville aldri skjedd i Sverige, tvert om, der ville dommene vært så milde at det ikke ville avskrekket noen.

«Vi har hatt kjempeproblemer med gjenger i Sverige. Og nå blir det åpenlyst at Danmark er langt mer kraftfull til å bekjempe denne kriminaliteten enn det vi er. Så for partiene til høyre for midten blir Danmark nå det helt store forbilde,» hevder Barth-Kron, som fortsetter:

«Synet på Danmark er på en måte blitt den vesentlige forskjellen på høyre- og venstresiden i Danmark. Hvis man ser for seg at de svenske partiene tar en rask avstemning om Sverige skal være mer som Danmark, ville Moderaterna, Sverigedemokraterna og Kristdemokraterna stemme «ja», mens Vänsterpartiet, Miljöpartiet og Centerpartiet ville stemme «nei». Löfvens Socialdemokraterna ville befinne seg i et ubekvemt dilemma og ikke helt vite hva de skulle stemme».

Høyresiden vokser frem

Så sliter da også venstresiden i svensk politikk. På en partimåling publisert i går fremkom tydelig misnøye med den svenske regjeringen. Om lag halvparten av velgerne ville stemt til høyre for midten, herav 21,6 prosent på SD – som for øvrig Moderaterna har tatt noe mer inn i varmen, mens Löfven og hans politiske regjeringsvenner i Miljöpartiet til sammen blir avspist med litt over 29 prosent.

Dytter vi på regjeringens støttepartier, Centerpartiet og Liberalerna, bikker de knapt 40 prosent (41,6). I tillegg har både Miljöpartiet og Liberalerna i flere målinger på rad ligget under sperregrensen på 4 prosent.

Nettopp Moderaternas «aksept» av SD prøver flere svenske medier å gjøre til en opphetet politisk konflikt (du sa de ikke skulle få være med, lyder barnehagementaliteten). Men M-leder Ulf Kristersson har nok innsett at SDs restriktive innvandringspolitikk er hva mange svensker ønsker seg, så å slå hånden av SD er ikke et politisk sjakktrekk. Dessuten er han avhengig av SD for selv å kunne innta statsministerstolen.

Slik sett har Kristersson heller ingenting å tape på å gjøre seg til talsperson for å kopiere den såkalte danske gjengpakken fra 2017, som blant annet åpner for betydelig strengere straffer hvis kriminaliteten er gjengrelatert. For selv om svenskene fra nyåret innførte strengere straffer for såkalt «blålyssabotasje», altså forhindre blålyspersonell å gjøre jobben sin, så er det lite eller ingenting som tyder på at de kriminelle lar seg avskrekke.

Vi kan jo for øvrig bare undre oss over hvorfor ikke også Norge tar en blåkopi av danskene på dette feltet.

Ytringsfrihet, islam og forbud

Löfven på sin side roter seg bare mer og mer bort. I et intervju på Sydsvenskan blir han spurt om hvordan han reagerer på de bebudede islamkritiske demonstrasjoner, der Malmøbeboere mener seg krenket blant annet av koranbrenning. Löfven svarer med at man «må stå opp mot antisemittisme og islamofobi».

Statsminister Löfven tilkjennegir med dette at ikke helt forstår konseptet med ytringsfrihet. For i hans optikk innbefatter det ikke retten til å provosere andre mennesker. «Det trenger vi ikke i vårt land», fastslår han.

Dermed er Löfven helt på linje med Islamsk Råd Norge (IRN) som ikke ønsker at koranbrenning skal beskyttes av ytringsfriheten (Klassekampen i går, bak betalingsmur), noe de for øvrig har spilt inn som et forslag til Solberg-regjeringens «handlingsplan mot muslimhat». Lederen av IRN, Abdirahman Diriye, argumenterer med at «muslimfiendtlige ytringer» er et «symptom på islam- og muslimfiendtlig politisk klima». Samme Diriye mener samtidig at ytringsfriheten ikke skal innskrenkes, vi må bare «diskutere hva den skal brukes til». IRN mener den skal brukes til «å søke sannhet, fremme menneskerettigheter og et godt samfunn for alle». Kanskje IRN skulle ta en nærmere kikk på hva islam fremmer?

Men om den stadig mer politisk svekkede Löfven ikke vil forsvare ytringsfriheten og dermed legger seg flat for truslene fra krenkede muslimer og deres medløpere, så har ikke svenske sosialdemokratene noe imot å forby det de ikke liker – hvis det bare kan tilskrives det de mener er høyreekstremt. Allerede i fjor lanserte de et forbud mot rasistiske organisasjoner.

«Rasistiske organisasjoner sprer hat og trusler gjennom media og på internett, og skaper usikkerhet for mange. Rasistiske organisasjoner utgjør en spesiell trussel mot samfunnet vårt. Vi tar det veldig seriøst og vil derfor forby rasistiske organisasjoner», het det på deres hjemmeside. Det er med andre ord særdeles selektiv hva som utgjør en trussel i Sverige. Og hva som eksakt skal defineres som rasistiske organisasjoner har partiet enda ikke kommet med noen definisjon på.

Om Sverige skulle kopiere Danmark, vil veien uansett være usedvanlig lang. Allerede nå er fengslene fulle, politikorpset tappes (ikke minst fordi kriminelle også går etter politiets familie) og innvandringen fortsetter på et høyt nivå. Det «svenske eksperimentet» har slik sett ikke bare feilet, det er gått ut av kontroll. Det er det neppe så mange som har behov for å vise skadefryd over, men mer uforståelig er det at vi ikke tar mer lærdom av det som foregår i vårt nærmeste naboland.