Mediekritikk

Ja, vi tilhører eliten, har politisk slagside, opptrer aktivistisk, er feige, søker ikke sannheten – sier svenske journalister

I Sverige har debatten om "de apatiske asylsøkerbarna" igjen dukket opp, noe som også ble gjenstand for en oppsiktsvekkende ærlig debatt om journalistenes rolle i Sverige - av mediefolk. Her legges det ikke to pinner i kors for å innrømme at journalistene er blitt feige, har politisk slagside, holder tilbake sannheten, ja, rett og slett er blitt en gjeng uten ryggrad.

For å forstå hvor galt det har gått med mainstream media (MSM) i Sverige, bør vi vie litt tid til debatten om de apatiske asylbarna som er blusset opp igjen. Bakgrunnen er en sak i magasinet Filter 23. september, der to av de som var såkalte apatiske asylsøkerbarn har stått frem og fortalt sin historie. Journalisten bak var også fredagsintervjuet hos Kvartal.se 25. september. Så kan det vel legges til at begge disse sorterer under alternative medier, så vidt jeg forstår.

Til magasinet Filter forteller en serbisk gutt at familien kom til Sverige i 2005, og fikk avslag på asylsøknaden. Da tvang foreldrene han til å sitte i rullestol, han fikk minimalt med mat og fikk ikke treffe venner. Han måtte lyve til helsevesenet om at han led av epileptiske anfall. Øynene skulle han holde lukket, og hvis han tyvtittet var svaret et slag i nakken. Han forteller videre at han var overrasket over at ingen gjennomskuet bløffen. Til slutt var han så sliten at han forsøkte å ta livet av seg. Da var han 12 år.

En jente fra Armenia forteller at hennes far og stemor bestemte at hun skulle bli apatisk. De tok henne ut av skolen, hun fikk ikke prate, ikke le, ikke være ute alene og aldri vise følelser. De tvang henne også til å sulte. Hun forteller at hun husker at hennes stemor kunne lage mat som duftet herlig i hele hjemmet, men hun fikk ingenting. Iblant klarte hun å stjele seg til en brødbit eller lignende på natterstid.

De «apatiske asylsøkerbarna» har vært et av Sverige mest betente – og fortiede – spørsmål. Det forelå tidlig mistanker om at barn ble tvunget til å spille apatiske av sina foreldre/foresatte. Men de kritiske røstene ble sterkt slått ned på, og deres synspunkter fikk ingen gjennomslag i hvordan barna og dere familier ble behandlet i Sverige.

Jeg husker disse debattene godt. Første gang vi skrev om apatiske asylbarn var i 2005, og siden prøvde vi å følge opp. Men det var alt annet enn enkelt, rett og slett fordi MSM ikke fulgte opp. Vi kunne vanskelig følge tett opp en slik sak, dertil i Sverige.

Fenomenet apatiske asylsøkerbarn

Fenomenet oppsto helt plutselig i 2002. Da kom en rekke asylsøkerfamilier med barn, der barna var eller ble mer eller mindre apatiske. Det ble rapportert om barn som sluttet å spise og drikke, som kunne reagere med aggressivitet eller ikke reagere på noe i det hele tatt. I perioden 2002-2005 ble det rapportert om hele 424 barn som angivelig led av denne tilstanden. Det bemerkelsesverdige var ikke bare at fenomenet plutselig oppsto, men også at de apatiske asylsøkerbarna stort sett kom fra Kosovo og Kaukasusregionen – og et slikt sykdomsforløp opptrådte kun i Sverige.

I 2005 ble det rapportert om at migrasjonsverket (vårt UDI) mistenkte at barna ble misbrukt i et et kynisk spill for å få opphold i Sverige. Da hadde det blitt avdekket barn som var blitt forgiftet, som ble fratatt føde og som var seksuelt misbrukt. I tillegg var mistanken at flere av barna var kjøpt på barnehjem eller på gata i hjemlandet. Migrasjonsverket skulle da anmelde et titalls tilfeller av hva de mente var barnemishandling. Interessant var det jo også at noen av de såkalte apatiske asylbarna ble sendt til Norge, men her ble barna friske. Den enkle forklaringen var nok at nors helsevesen adskilte barna fra foreldrene.

Om migrasjonsverket faktisk anmeldte de bebudede sakene, vites ikke. For ingen fulgte opp saken i Sverige. Eller, minst én prøvde: I 2007 etterlyste politisk redaktør Lars J. Eriksson i Skånska Dagbladet hvorfor det var blitt så stille om disse apatiske barna, hvorpå ha sa: «Skal virkelighetsforfalskning legges til historien fordi ingen våger å ta i sannheten?» Vi titulerte saken som «Apatiske asylsøkerbarn og lettlurt media?»

En og annen kritisk røst i Sverige prøvde seg frempå, men ble fremstilt i offentligheten som en inhuman idiot. En av disse var en lege ved navn Thomas Jackson. Jackson var overbevist om at det hele var et spill, iscenesatt av foreldre/foresatte som tvang barna, kanskje også ved medisinering. Jackson tok på denne tiden kontakt med HRS, da han hadde registrert at vi var kritisk til hvordan saken ble behandlet i Sverige.

Karakterdrap

Thomas Jackson stilte i 2005 opp i Svenska Dagbladet for et intervju om de apatiske asylsøkerbarna. Ifølge han selv, i en e-post fra 2013 hvor blant annet jeg er mottaker (for øvrig også Svenska Dagbladet), var journalisten takknemlig, da ingen andre leger i Sverige våget å si noe om at de apatiske barna kunne være utsatt for overgrep for at familien skulle få opphold. I dette intervjuet skal Jackson også ha sagt at han antok det ville bli vanskelig for han å jobbe i Sverige siden det var tabu å si at voksne asylsøkere misbruker sine barn.

Dette intervjuet ble starten på karakterdrapet av Jackson. Han ble fremstilt som tilnærmet nazist og fremmedfiendtlig. Men Jackson slapp ikke til i MSM for å forsvare seg. Det kulminerte i april 2012 da Aftonbladet mer enn insinuerte at Jackson drev medisinsk diagnostikk ut fra «nasjonalsosialistisk ideologi». Da hadde Jackson, som for øvrig arbeidet en tid i Norge, gitt ut to bøker om problematikken: Veritofobi: Simulera Sjukdom! Apatister och apatiska barn (2008) og Copycatbarnen (2009).

I sistnevnte bok skrev Jackson at hvis han tar feil i denne tragiske saken i Sverige, så bør han bli fratatt sin spesialistkompetanse i psykiatri.

Men som kjent lyttet ingen i Sverige til Jackson. Uansett hvor mye han prøvde å fortelle at han sto på asylbarnas side, at det var det svenske samfunnet som sviktet barna, så var det han som satt stemplet tilbake. I 2017 skal han ha blitt avskjediget av Region Västernorrland med begrunnelsen «høyreekstrem». Ett av «bevisene» var at Jackson på Twitter skulle ha skrevet: «Jag tror kaoset i Sverige, våldtäkterna, otryggheten, anarkin, brända skolor mm beror på feministerna».

Jeg slutter ikke å bli overrasket over svenskene. Jeg tror til tider rett og slett at hele Sverige er sjukt. For om det ikke er «feministene» i seg selv som ødelegger Sverige, så er det en feministisk tankegang. For mor Sverige synes synd på alle, og alle skal få plass og trøst i den svenske favnen. I dette narrativet har sannheten hatt ekstremt dårlige kår. Og et karakterdrap eller ti har liksom ingen betydning.

Nettopp at to av de «apatiske asylsøkerbarna» har stått frem og fortalt om løgnene, har kanskje fått (noen) journalister i Sverige til å våkne opp fra sin journalistiske apatiske tilstand.

Apatiske journalister

Under vignetten «Journalistene og Sverigebildet»» ledes en debatt av Expressen – i «disse polariserende tider», som debattlederen tilføyer. Samme avis har samlet det de mener er syv av Sverige beste samfunnsreportasjer i en bok: «Syv reportasjer som du må lese for å forstå Sverige i 2019». Dette for å vise hvor viktig det å rapportere fra hele landet og å få lage reportasjer som er komplekse, som kan gi et mangefasettert bilde av Sverige i dag. Eller som det sies: å komme nærmere «sannheten om Sverige» – som de skal borre i med denne debatten.

Debatten er i mine øyne oppsiktsvekkende ærlig.

Sjefsredaktør Jörgen Huifeldt (tidsskriftet Kvartal) mener at journalistene er blitt en part (på den politiske venstresiden) i det som defineres som «kulturkrigen», da mye av den politiske debatten dreier seg mer og mer om verdier. Her blir det skjevrapportert fordi en ikke evner å være politisk nøytral, og dermed har journalistene over tid mistet troverdighet – og den er vanskelig å få tilbake.

Kronikør Janne Josefsson viser til at journalistene er blitt en del av «the etablishment» (eliten), og forteller blant annet om en historie fra en journalistisk samling der han spurte om noen av de (om lag 300) tilstedeværende journalistene mente at det er blitt for mange innvandrere og flyktninger der de bor eller i Sverige – og ingen rekker opp hånden. Enten våger de ikke til tross for at de har en mening, eller så er det ingen av dem som bor i områder der vi vet det finnes store problemer og hvor utryggheten råder, eller så handler det om at man er redd for å gå mot den etablerte oppfatningen om «vidsynet», «liberale» journalister, sier Josefsson, som også mener at det i løpet av det siste tiåret er vokst frem en aktivismen i journalistikken. Journalister går rett og slett ut (i samfunnet) og bekrefter egen oppfatning, fastslår han.

Mediedirektør Jan Helin (SVT) er enige i at journalistene er blitt en del av eliten, og finner forklaringen i at journalistikken har sitt opphav i en liberal tradisjon. Dermed er journalismen «som vesen» fremmed for verdier og meninger knyttet til mer «konservative, autoritære og nasjonalistiske drag». Dette gjør at journalistene er for dårlig til å beskrive «hele denne (politiske) aksen,» sier han, men legger til: vi blir bedre.

Reporter Johanna Karlsson (Expressen) har også et godt poeng når hun peker på at journalistene er flink til å gi hverandre priser, men at man kanskje burde straffe hverandre mer.

Det er Josefsson helt enig i, og viser i denne sammenheng til de apatiske asylsøkerbarna. Han forteller at på denne tiden ble det fortalt at mediene filmet apatisk barn, men erfarte at når kameraet var slått av så sprang de samme barn rundt. Men ingen journalist tok dette på alvor, sier Josefsson og viser til at i MSM er det enten-eller. For eksempel er alle tiggere delaktig i organisert kriminalitet eller så er ingen det, enten lyver alle afghanske (skjeggete) mindreårige asylsøkere eller så gjør ingen det. Derfor er også saken om de apatiske asylsøkerbarna en skandale, ingen våget å fortelle sannheten om hva de så. Ingen medier gjorde sitt oppdrag, sier han, og hvordan kunne det skje?

Vi må bli mye bedre på å søke sannheten, sier Helin, og være mindre opptatt av tillit – selv om det selvsagt henger sammen. 

Denne debatten er verdt å bruke litt over 20 minutter på (den starter på 1:12 et litt forvirrende klipp fra debatten er først) – og samme debatt bør reises i norske medier.