Innvandring

Apatiske asylsøkerbarn og lettlurt media?

"Plutselig" kom en rekke apatiske asylsøkerbarn til Sverige. På en treårs-periode ble det rapportert om over 400 barn som led av apati-tilstanden. Mange er sikre på at dette er barn som presses av foreldrene til å spille, for slik sett sikre opphold i Sverige. Men ingen gjør noe, og media vil heller ha de "hjerteskjærende" historiene enn den langt styggere virkeligheten.

«Hvorfor er det så stille om de apatiske flyktningbarna? Skal virkelighetsforfalskning legges til historien fordi ingen våger å ta i sannheten?» Spørsmålene stilles av politisk redaktør Lars J. Eriksson i Skånska Dagbladet.se.
Det er oppstått et fenomen i Sverige, ja nærmest en epidemi, da det «plutselig» i år 2002 kom en rekke asylsøkerbarn som var mer eller mindre apatiske. Det ble rapportert om barn som sluttet å spise og drikke, som kunne reagere med agressivitet, eller ikke reagere på noe i det hele tatt.
I perioden 2002 – 2005 ble det rapportert om 424 barn som «lider» av denne tilstanden. Det bemerkelsesverdige er ikke bare at fenomenet plutselig oppstår, og at de apatiske asylsøkerbarna stort sett kommer fra Kosovo og Kaukasusregionen, men at «alle» søker seg til Sverige. Fenoment er stort sett ukjent i andre land: I Danmark, Tyskland, Østerrike, England og Nederland er fenomenet totalt ukjent, i Norge og Finland noen få stykker – som stort sett kommer via Sverige.
Eriksson mener det er liten tvil om at disse barna, under press fra foreldre og familie, spiller apatiske for at familien skal få opphold i Sverige. Men ingen snakker om det. Politikerne tar ikke i problemet. Og media holder kjeft. Journalister vil heller ha «den gode historien», som Eriksson skriver: «… den som består av förföljda människor med fasansfulla upplevelser, långsamt malande byråkratikvarnar, hårdhjärtade migrationshandläggare och kallhamrade politiker. Allt som stör den bilden väljer man att bortse från även när de som kallar sig flyktingar inte passar in i berättelsen.»
I denne sammenheng viser Eriksson til «avsløringen» av den irakiske seksbarnsfamilien som bodde under helt umenneskelige forhold i en jordkjeller i Gävle. Den hjerteskjærende historien var at familien var presset ut av en liten ettroms leilighet, og i desperasjon hadde de bosatt seg i en jordkjeller, men ble reddet av en tilfeldig forbipasserende. Men hele historien var konstruert – familien hadde både bosted og forsørgelse, i Malmö, men der var de i konflikt med myndighetene. De hadde aldri bodd i den angivelige jordkjelleren, og den «ukjente redningsmannen» som slo alarm var en nær slektning. Alt var regissert for å få media til å bite på kroken. Eriksson skriver. «Och det gjorde de, med hull och hår». Også i Norge var dette en stor sak, se f.eks. Aftenposten.no, NRK.no, Nettavisen.no, Aftenbladet.no, VG Nett.

Det er nok som Eriksson sier: «Det finns alternativa berättelser. De är kanske inte lika vackra. Men sanningen är inte alltid vacker.»