28. mars gikk Tor Mikkel Wara av som justisminister. Samme dag hadde PST bekjentgjort at hans samboer, Laila Anita Bertheussen, er siktet for alle hendelsene mot familien. Det var en dypt rørende pressekonferanse i går hvor Wara og statsminister Erna Solberg deltok, og begge så sterkt berørt ut. Wara fremsto som en flott mann med stort hjerte for sin familie, og han sa at for ham var dette valget «enkelt» – for «noen trenger meg mer enn regjeringen».
Farlig
I slutten av november 2011 omtalte vi for første gang teaterforestillingen Ways of seeing på Black Box Teateret. Vi reagerte mest på at forestillingen fremstilte en rekke navngitte personer med påstanden om at disse «gjør Norge mer rasistisk», der forestillingens bakteppe er skjulte filmopptak av de sammes hjem, samt mer eller mindre detaljerte beskrivelser av hvor disse hjemmene er. For oss er teaterets metoder ekstra interessant, da vi selv er blitt offentlig hudflettet for fotoprosjektet om hvordan innvandringen har endret Norge – og det før prosjektet i det hele tatt var igangsatt.
Vår omtale av Ways of seeing ble skrevet med referanse til Aftenpostens anmelder, Per Christian Selmer-Anderssen, som også reagerte. Han konkluderte med at forestillingen befant seg i «debattens grøftekant», som en «venstreradikaler som ikke ser verden for bare tujahekker».
Reagerte gjorde også daværende statssekretær, nå statsråd, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, som, sammen med ektemannen og stortingsrepresentanten Christian Tybring-Gjedde, fikk teaterets oppmerksomhet. Hun mente teaterets fremgangsmåte «er farlig», og konkluderte med at det hele er en sikkerhetsutfordring.
– Vi har ikke adressen vår offentlig noe sted på grunn av tidligere trusler. Og her har altså noen ligget i hekken utenfor hos oss og filmet hjemmet mitt! I tillegg til hjemmet til justisministeren og andre. Dette er en sikkerhetsutfordring.
Smines Tybring-Gjedde viste også til retten til et privatliv, selv om man er politisk uenig.
Makta er rasistisk
Så overvar HRS selve forestillingen. Det skal vel sies at det ikke var enkelt for HRS’ utsendte å holde ut, da den mildt sagt er usigelig kjedelig og rotete – men det handler selvsagt om kunstnerisk smak og behag. Dog beviste den til alt overmål at vi snakker omfastlåste venstreradikalere som ikke evner å tenke tanken om at det kan være noen som ser verden litt annerledes enn dem. Det har også regissør Pia Roll ettertrykkelig bevist i ettertid når hun i Debatten (NRK, 21. mars) påsto følgende: «For å oppnå makt i Norge i dag må du enten være rasist, eller godta rasistisk retorikk.»
Det kan godt være at slik ensporet tankegang fungerer på en teaterscene i «boksen», der ting får stå uimotsagt, men det fungerer ikke i en offentlige debatt – spesielt ikke fordi teaterets folk kontant har avvist enhver form for kritikk, og endog nektet for rasismekonteksten, selv om det er oppsetningens bærende argument sammen med overvåkningspolitikk. For eksempel har de påstått at alt som fremkommer i oppsetningen er «å finne på Google» og at ingen adresser oppgis, noe som ikke er riktig. Konkret oppgis to adresser med gatenavn og nummer, mens det for flere av de øvrige gis en nærmere beskrivelse av stedet, som for eksempel «vi er på xxx, ved siden av xxx-vannet» samt boligens omgivelser. Likevel har teaterets folk fortsatt å insistere på at det spres løgner om dem – antakelig vel vitende om at det er så få som har sett stykket, så det er få som kan gå i rette med dem. Det som ble vektlagt fra dem var at de var ofrene – for to av skuespillerne hadde mottatt trusler.
Tausheten
Egentlig burde teaterfolkenes oppfatninger og påstander vært uinteressant i seg selv, og langt på vei er det også det, da vi snakker et marginalt geriljateater. Men justisminister Tor Mikkel Waras samboer gjennom 24 år og mor til deres to barn, opplevde seg invadert av forestillingen. Den 1. desember hadde Bertheussen en kronikk i VG der hun åpenhjertig fortalte om egen livssituasjon og opplevelsen teaterforestillingen ga henne. Her fremkom det også at hun alltid har skjermet både seg og barna fra offentligheten – men nå opplevde hun seg tvunget ut. Hun er altså ingen maktfull samfunnstopp eller garvet toppolitiker, hun signerer endog kronikken som «mor».
Tok så noen notis av det hun fortalte?
Det ble startskuddet til en mer offentlig debatt, men politisk var det rungende taushet. Verken statsminister Erna Solberg eller FrP-ledelsen fant noen grunn til å kommentere saken på dette tidspunktet. I gammelmediene var det, i den grad noen i det hele tatt omtalte forestillingen, stort sett bare støtte til teateret. For eksempel viste teateranmelder i Dagbladet, Lillian Bikset, til at «Når kunst er aktivisme og aktivisme er kunst, er reaksjonene på kunstverket en del av kunstverket.» Bertheussens reaksjon (VG-kronikken) ble omtalt som et «emosjonelt ladet avisinnlegg», hvorpå Bertheussen ble knyttet til Waras profesjonelle justisministerrolle.
Fra de øvrige partiene var det heller ingen reaksjon, som etter all sannsynlighet hang sammen med Regjeringens taushet.
Skape hat
Allerede på dette tidspunktet etterlyste vi et fokus på hva Ways of seeing egentlig målbar, da knyttet opp til de krenkelser som uskyldige, her familiemedlemmer til forestillingens persongalleriet, opplevde seg utsatt for. Vi sammenlignet det med reaksjonene som kom i forbindelse med en snekker som ble beskyldt for å skape hat og splittelse i samfunnet med sin reklame; en mørkhudet person med bein i håret var plassert sammen med utsagnet «Vi hjælper ælle! Utfører ælt i negeræbe!» (Vi hjelper alle! Utfører alt i negerarbeid!). Dette ble slett ikke oppfattet humoristisk eller med noe kunstnerisk tilsnitt, men anmeldt – av politiet selv som «et grovt straffbart forhold». Til dette uttalte Anine Kierulf, fagdirektør ved Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, at reklamen måtte vurderes opp mot om den var fremsatt i det som med rimelighet kan tolkes som egnet til å skape hat i en åpenbar sjikanøs hensikt.
Ways of seeing er i min tolkning egnet til å skape hat i en åpenbar sjikanøs hensikt ved å henge ut personer i en rasistisk kontekst. Men det som liksom skal unnskylde det hele, er at de navngitte er politiske eller økonomiske maktmennesker – og dermed må «tåle det». Men det tar altså, som Smines Tybring-Gjedde reagerte på øyeblikkelig, ikke hensyn til at de samme menneskene har familie og venner som kan dras inn i spillet. Og selvsagt, som ingen av gammelmedienes representanter eller kunstkritikere noen gang vil innrømme, det var jo ekstra delikat at mange av de ufrivillige involverte tilhører Fremskrittspartiet. Det er vel ingen hemmelighet at FrP er et tilnærmet hatobjekt hos venstrevridde medier og ditto i kunstverden.
Saken snur
Bertheussen politianmeldte teateret (18. desember) blant annet for krenking av privatlivets fred, for å ha utøvd hensynsløs atferd og ulovlig bruk av fast eiendom, som igjen bidro til en forsterket offentlig debatt. Men debatten dreide seg mest om «ytringsfriheten i kunsten». Politianmeldelsen ble imidlertid henlagt, noe Bertheussen ble kjent med nettopp fra teaterets folk under et seminar.
Hun anket henleggelse, statsadvokaten beordret ny granskning, men der saken snudde 180 grader den 14. mars: Da ble Bertheussen siktet for overtredelse av straffeloven § 225 bokstav b) for å ha foretatt noe som vekker mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at den er det. Siktelsen gjaldt brannen i familiens bil utenfor boligen natt til søndag 10. mars. Den 28. mars utvidet PST siktelsen til å gjelde samtlige av hendelsene knyttet til familien, det vil si fire konkrete angrep og tre trusselbrev (det siste sammen med hvitt pulver i postkassen), samt trusselbrev sendt til en annen av de navngitte politikerne i Ways of seeing.
Alle som har fulgt rights.no vet at vi har fulgt denne saken tett. Vi har hele veien hatt gode kilder, og dermed har vi også raskt kunne avsløre både hendelser og trusselbrev – også det som ble sendt andre. Vi visste tidlig at dette handler om familien Tybring-Gjedde, men valgte ikke å formidle det. Vi har for øvrig sett begge de to første brevene og kjenner innholdet i det siste, men vi har kun publisert det første. Brevene har endret karakter: Det første var utformet kun med utklipte bokstaver, det andre var en blanding av utklipte bokstaver og skrift, mens det tredje var skrevet med tusj.
Nettopp vårt inngående kjennskap til saken fikk oss til å undre. Det var for mye som ikke hang på greip. Derfor varslet vi om våre mistanker til regjeringshold 10. mars, altså flere dager før den første siktelsen kom fra PST.
Varsling
Da vi fikk mistanke om at Bertheussen reaksjoner kunne tolkes som en del av kunstverket, sto vi et dypt dilemma. Vi ønsket ikke å plante en vill idé, men hvis det var slik, ønsket vi at Regjeringen skulle få et forvarsel – ikke minst for å håndtere det personlige oppi dette.
Etter et par dagers betenkningstid valgte vi å formidle vår mistanke, vel vitende om at vi satte vedkommende som vi varslet i en vanskelig situasjon. «Løsningen» fra vår side ble, vel vitende om at mange i Høyre ikke er så begeistret for HRS, å peke tilbake på oss selv. Hvis vi tok fullstendig feil, var det bare å vise til «konspiratoriske» HRS. Hvordan dette ble håndtert internt i Regjeringen vet vi ikke, men mye tyder på at informasjonen aldri nådde verken Erna Solberg eller Siv Jensen før PST bekjentgjorde sine mistanker 14. mars. Ikke minst handler det om at Solberg 13. mars mente at Ways of seeing bidrar til å gjøre det tøffere å være politiker. Hun kunne med fordel også pekt på familien.
Men å kritisere metodene til et teaterstykke er åpenbart ikke lov i dette landet, og i alle fall ikke av en statsminister. Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen forlangte i stortingets spørretime (27. mars) at Solberg beklaget seg, fordi hun hadde «bidratt til å legge utilbørlig press på ytringsfriheten i et maktkritisk teaterstykke».
Solberg beklaget ikke, og godt er det, for det er rimelig absurd å kun forholde seg til Ways of seeing som et maktkritisk teaterstykke. Det skulle vel denne saken si det meste om, men det skal vi åpenbart bare overse?
Og som «takk» ble det i dag kjent at tre at kunstnerne bak Ways of seeing er blitt tilkjent Statens kunstnerstipend av Kulturrådet:
– Fagkomiteen har vurdert at disse kunstnerne har den faglige kvaliteten som trengs og de får stipendiene etter en kunstfaglig vurdering, forklarer utvalgsleder i Kulturrådet Trude Gomnæs Ugelstad til NRK.
Man blir bare kvalm.
Blomster er sendt familien Wara.