Forskjellsbehandling og diskriminering

Det fossros og lyges om Black Box-forestillingen

Den ene etter den andre prøver å legitimere Black Box Teaterets forestilling med skjulte opptak av hjem til profilerte politikere og andre. For å få dette til vris og vrenges det på hva teateret selv har sagt var budskapet, man fremmer regelrette løgner og man løper bort fra at hensikten var å dokumentere "rasistiske nettverk". Slik lages virkeligheten om til teater.

10. desember kunne Lillian Bikset, teateranmelder i Dagbladet, belære oss om kunstens fortreffelighet, og ikke minst om kunst som aktivisme – og at reaksjoner på kunstverk er «en del av kunstverket».

Selvsagt er reaksjoner på kunstverk viktig, men som kunstanmelder kunne Bikset fint lagt til: personlige reaksjoner. Som glede, angst, sinne, fortvilelse, håp. Når justis- og beredskapsministerens og hans familie mister tryggheten i eget hjem, og det kan kobles til «Ways of seeing»-forestillingen, og en skuespiller mottar trusler, og det kan kobles til «Ways of seeing»-forestillingen, er vi langt forbi det som kan kalles «reaksjoner» som er «en del av kunstverket».

Legitimere uakseptable metoder

Bikset stiller følgende spørsmål:

Er det akseptabelt eller uakseptabelt at kunstnerne har snikfilmet makthaveres hus, og koblet dem opp mot begrepet «rasisme»?

Hvorfor setter Bikset rasisme i anførselstegn? Hele poenget med teaterstykket er jo å «kartlegge nettverk som gjør Norge til et mer rasistisk samfunn», slik teateret forhåndsomtalte stykket selv. Dette er også poengtert i Aftenpostens anmeldelse, og omtalt som «jakten på rasismen» hos scenekunst.no. Det bør ikke være noen tvil om hva som var formålet med Black Box Teaterets forestilling «Ways of seeing», og det åpenbare svaret på Bikset spørsmål er at det er uakseptabelt å snikfilme privatpersoners hjem – selv om de skulle ha (mer eller mindre) makt. For det forteller oss noe om hvilket samfunn vi ønsker å ha – og at vi ikke skal tillate metoder som vi kan finne i land vi ikke liker å sammenligne oss med.

Mens Bikset snur det meste på hodet for å legitimere uakseptable metoder (det er jo kunst, må vite!), så må vi som tilhører virkelighetens verden finne oss i litt av hvert.

Hun som deler seng og barn med justisministeren får høre at hun har skrevet et «emosjonelt ladet innlegg i VG». Ja, for hvordan er det mulig ikke å være emosjonell når hjemmet ditt fokuseres på scenen med formål å avdekke nettverk av dem som gjør Norge mer rasistisk? Laila Anita Bertheussen poengterer at hun aldri har søkt offentligheten, tvert om har hun skjermet både seg og barna, men hvem i all verden bryr seg om det? Er du idiot nok til i 24 år å ha holdt sammen med en som «kunstverden» mener produserer feile politiske meninger – og har makt – så får du tåle den urett som andre ikke godtar. Skurrer det ikke litt engang?

Bikset hevder endog langt på vei at de samme metodene benyttes tilnærmet daglig, men hun «glemmer igjen» konteksten til at disse hjemmene eksponeres:

HADDE DE SAMME bildene vært vist av Dagsrevyen, med daglige seertall på mange hundre tusen, ville de neppe vært kontroversielle. Nyhetsmediene viser daglig gatebilder som går tettere innpå både hus og folk enn «Ways of Seeing» gjør, og Waras hus og bil var senest avbildet etter hærverket.

I teaterforestillingen er fasader filmet, men ikke ett menneske er vist på film. Adresser oppgis ikke, selv når de er tilgjengelige gjennom Gule Sider og i postens offentlige register. Teaterforestillingen oppgir bare områder, som «vestkanten», «Frogner», «Røa». I det ene tilfellet der personene bor på hemmelig adresse – samboerparet Hege Storhaug og Rita Karlsen i HRS – oppgis heller ikke området, skuespillerne kjører i stedet rundt langs mørklagte veier et sted på Østlandet, mens de later som om de leter etter huset.  ( … )

Du trenger ikke vise film eller bilder av allerede eksponerte personer, men de har jo åpenbart sett personer på de samme adressene, jamfør for eksempel av de viser til en naken Helge Lurås. Og hvordan kan vi vite at de ikke har personer på film selv om de ikke har publisert materialet? Dessuten oppgis flere adresser fra scenen, i tillegg til at andre hjem er så konkret beskrevet at det ikke er noen problem med å lokalisere dem. Og hva gjelder jakten på oss på hemmelig adresse, så oppgis områdene det letes i, i motsetning til hva Bikset påstår.

Fra scenen sies blant annet følgende: Det er 8. mai ( … ) Vi hørte rykter om at de bor på Østlandet, så vi drar rundt i dager uten å finne dem: Tønsberg, Drøbak, Holmestrand. Langs den idylliske kystlinjen. Været har endret seg totalt. Det er 22 grader og nesten ingen vind. 

Og hva mener Bikset med at «de later som om de leter etter huset»? Hvordan «vet» hun det? Snakker vi indre kretser som «prater» sammen? Kanskje det er mer nærliggende å tro at BB-teateret og skuespillerne begynner å innse at ikke alt de har gjort er hentet fra tilgjengelig offentlig informasjon? For når virkeligheten ikke stemmer med teateret, da lager vi bare teater av virkeligheten.

Falske nyheter

Å lage teater av virkeligheten gjør også forfatter og musiker Sverre Knudsen i en kronikk i VG i dag. Under tittelen «Teater, politikk og falske nyheter» klarer Knudsen å rettferdiggjøre tittelen – bare med motsatt fortegn av hva han selv tror. Så blind er det altså mulig å bli:

Ingen blir stemplet som rasister i «Ways of Seeing», ingen mennesker er filmet, kun åpne kilder blir benyttet og ingen konspirasjoner antydes, huset framstår anonymt og adressen oppgis aldri.

Feilene i overnevnte sitat er tettere enn hagl. Vi har tidligere gjengitt en rekke av uttalelsene som forestillingen fremmer, så det er bare å lese og gjøre seg opp en egen mening om hvorvidt «konspirasjoner antydes».

Men Knudsen har oppskriften på hvordan BB-teaterforestillingen skal «frifinnes»:

Den farligste formen for falske nyheter er de vi ikke oppdager; løgner som fester seg ved sannheten og ødelegger den. De falske utsagnene kan være godt pakket inn i fortellinger som – lik en tryllekunstner – får oss til å se en annen vei når løgnen plantes. Når dette mer eller mindre bevisst blir videreformidlet, samtidig som nye frø kommer til, har vi snart en levedyktig, falsk nyhet.

Og den «skyldige» er meg:

Selvfølgelig har forestillingen blitt møtt med raseri. Ikke fra profesjonelle anmeldere, de tok den på alvor, men fra dem som tjener på denne praksisen. Rita Karlsen fra Human Rights Service skriver: «Det jeg sitter igjen med etter å vært gjennom forestillingen er opplevelsen av å være vitne til at noen ønsker å bryte ned vår sivilisasjon, ja, erstatte den med et slags barbari.» (Lenken til utsagnet finner du over, min anm.) Men barbariet er det som kjent HRS selv som står for. Det var de som sendte ut oppfordringer om å ta bilder av muslimer i unaturlige sammenhenger. I Norge, altså, etter deres oppfatning.

Ja, hvordan var det igjen, hr. Tryllekunstner? «Løgner som fester seg ved sannheten og ødelegger den.» Har vi oppfordret om å ta bilder av muslimer – dertil i unaturlige sammenhenger (hva nå enn det måtte bety)? Knutsens doble standarder er absurde. Det er altså barbari å dokumentere at Norge endres raskt, også med fremveksten av islam, slik som for øvrig fotografen Freddy Mardell har gjort knyttet til Malmös forfall. Men en forestillingen som har hat, intoleranse, islamofobi, eurabia-teorier som det bærende element og knytter det opp til navngitte personer visualisert med snikfilming av de sammes hjem – ja, det er visstnok en del av «vår frihet».

Laila Anita Bertheussen, samboer til Frps justisminister Tor Mikkel Wara, skriver i et innlegg i VG: «Det jeg ser fra scenen er skremmende. De stempler mitt hjem som rasistisk, og sprer farlige konspirasjonsteorier som er helt hinsides virkeligheten.»

I likhet med andre som muligens er med på å nøre opp under den økende rasismen i Norge, blir videopptak av huset der justisminister Wara og Bertheussen bor vist under forestillingen. Hun reagerer sterkt på dette, og føler seg invadert. Det er selvfølgelig beklagelig at hun føler dette, men filmingen er ikke ulovlig. Den er en del av vår frihet. Og for den høyrepopulistiske eliten – milliardærer, statsråder og kommunikasjonsrådgivere – som har fått sine hjem filmet, burde det være velkjent at noen menneskers handlingsfrihet av og til kan skape ubehag (og det som verre er) for andre. Men disse samfunnstoppene har åpenbart kun praktisk erfaring med egen frihet, og snakker bare om empati når de selv har behov for det.

Og for all del, Bertheussen får min empati for sitt innlegg. Men bare fram til det punktet der hun kommer med den usanne og åpenbart politisk motiverte framstillingen sitert ovenfor.

Så Bertheussen – i liket med andre – kan kobles opp til den økende rasismen i Norge? Bestem deg Knudsen, det handlet jo ikke om å stemple noen som rasister, hevder du innledningsvis. Er det en økende rasisme i Norge må det nødvendigvis også være flere som inngår i «dette rasistiske nettverket»? Og igjen, det er jo nettopp det forestillingen handler om. Og vit så at det er Knudsen som sitter på sannheten, for det Bertheussen serverer er en usann og åpenbart politisk motivert framstilling. Helt i motsetning til hva som er budskapet til «Ways of seeing»? La oss fortsette å snu dette hodet: For det er dem som faktisk er rammet av forestillingen – «de granskede» – som inntar offerrollen?

Når all vekt legges på å diskutere husvideoene fjernes den ubehagelige blottleggingen av en tvilsom politisk-økonomisk praksis. Samtidig som de granskede, ved å innta sin elskede offerrolle, klarer å snu fokus vekk fra iscenesettelsen de to reelt truede kvinnene i stykket. Som om landets økonomiske og politiske elite skulle ha grunn til å føle seg truet av disse skuespillerne på noen annen måte enn ved å bli avkledd med tekst, musikk og bilder.

Så nå tilhører både jeg, Hege Storhaug, Kent Andersen og Helge Lurås til landets økonomiske og politiske elite? Vi får bare gratulere oss selv. Knudsen sier det selv: De falske utsagnene kan være godt pakket inn i fortellinger som – lik en tryllekunstner – får oss til å se en annen vei når løgnen plantes. Når dette mer eller mindre bevisst blir videreformidlet, samtidig som nye frø kommer til, har vi snart en levedyktig, falsk nyhet.

Viktig signal

Så vidt jeg vet har ingen politianmeldt teaterforestillingen enda, noe man kanskje tenker er unødvendig siden PST allerede er koblet inn i forbindelse med angrepet på justisministerens hjem, men jeg undrer meg over hvorfor ikke Oslopolitiet tar et selvstendig grep.

For ikke lenge siden hadde vi en debatt om en byggmester i Østfold som reklamerer på bilen med at de «Vi hjælper ælle! Utfører ælt i negeræbe!» på en tegning av en mørkhudet person med bein i håret. I denne saken gikk politiet på eget initiativ til anmeldelse etter å ha lest om saken i lokalavisen. Dette ble gjort av Espen Valsgård, leder for politiets forebyggingsenhet, som mener reklamen er et grovt straffbart forhold.

– Hvis vi ikke tar tak i dette, så legitimerer vi at det er greit å kjøre rundt med slik reklame. Det er kjempebra hvis han fjerner reklamen, men anmeldelsen kommer til å stå ved lag, sa Valsgård til NRK.

Saken ble tatt opp i Dagsnytt 18 (fra 35:50) hvor overnevnte Valsgård var tilstede sammen med Ervin Kohn i Antirasistisk senter (ARS) og Anine Kierulf, fagdirektør ved Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM). Her roses politiet av ARS-Kohn for på eget initiativ gått til anmeldelse, at de har vært modig, og ikke ventet på at noen andre skulle anmelde. Valsgård på sin side mener det var et viktig signal å sende da en slik ytring ikke hører hjemme i 2018. Hans formål er å forhindre utenforskap, fremme inkludering og peker på likhetstanken skal stå i front mellom oss som skal leve sammen.

Kierulfs anliggende er at denne reklamen må vurderes opp mot konteksten den er fremsatt i og om det er noe som med rimelighet kan tolkes som egnet til å skape hat og i en åpenbar sjikanøs hensikt. I dette tilfellet snakker vi altså om gruppen mørkhudede mennesker. Samtidig må det vurderes opp mot ytringsfrihet og politiske ytringer. Sistnevnte er interessant, for er aktivismen i «Ways of seeing» å betrakte som politiske ytringer når de kobles opp mot navngitte personer, også personer som ikke har noe med politikk å gjøre? Og kan man da fremme krenkende ytringer? Kierulf påpeker også at «det er umulig når man ikke er medlem av en utsatt gruppe å vurdere hvor krenkende dette kan føles», men hva hvis vi snakker navngitte personer? Hvem avgjør da hvem som opplever seg krenket?

Ifølge Kierulf ønsker NIM at Norge får bedre kompetanse på området som gjelder hatefulle og forhånede ytringer, da det per i dag bare er Oslo politidistrikt som besitter slik kompetanse. Kanskje Oslopolitiet skulle benytte denne kompetansen til på eget initiativ se på om forestillingen er egnet til å skape hat? Mot FrP-ere, mot rikfolk, mot andre, som åpenbart har til felles at de er for en bærekraftig innvandring- og integreringspolitikk, men der teaterets metoder også rammer uskyldige familier.