Den tyske forbundskansler Angela Merkel vil antakelig huske godt tre årstall i sitt politiske liv: 2000 da hun ble leder av det kristenkonservative partiet Christian Democratic Union (CDU), 2005 da hun ble forbundskansler etter sosialdemokratiske Gerhard Schröder, og 2015 da hun åpnet de tyske grensene under folkevandringskrisen.
Sistnevnte angret hun på allerede i 2016, men for sent. Hun innrømmet også at slagordet wir schaffen das (vi klarer det) ikke var bra. For noen kunne «oppleve seg provosert», men det «var ikke ment på den måten». Hun prøvde å forklare at slagordet bare var en «tom frase». Med andre ord kom Merkel etterhvert til at å lytte til folket ikke er dumt av en politiker å gjøre. Men som vi påpekte da: Spørsmålet er bare om det er for sent for henne og CDU.
Det var det. Skandalen var et faktum, og velgerne begynte å vende henne ryggen allerede ved delstatsvalgene i 2016.
Ikke fremtidens kvinne
Hun har mistet makt, og hennes beslutninger på innvandringsfeltet åpnet dørene på vidt gap for innvandringsrestriktive Alternativ for Tyskland (AfD). Det tok forbundskansler Angela Merkel over et halvt år å danne regjering etter parlamentsvalget i 2017, og det endte med en regjering ingen ønsket seg, ei heller de som sitter i den (CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD). Men AfDs økende makt «tvang» SPD inn i Merkels regjering, i håp om en stabil regjeringskoalisjon. Resultatet er blitt at samtlige av regjeringspartiene er svekket, mens AfD er styrket. (Hører dere, Sverige?)
Etter valgnederlaget i Bayern 14. oktober ble Regjeringens grunnlag ytterligere svekket, og velgerne i Hessen straffet Tysklands regjeringspartier enda hardere ved delstatsvalget 28. oktober. CDU endte på 27 prosent, en nedgang på 11,3 prosentpoeng. Det er det verste resultatet for partiet siden 1966. Men for AfD var det nok et vellykket valg, og partiet er nå representert i alle delstatsforsamlingene.
Merkel skjønte at løpet for henne som partileder er kjørt. Mandag, dagen etter Hessen-valget, proklamerte hun at hun ikke stiller opp verken som partileder- eller forbundskanslerkandidat ved neste korsvei. Det betyr at hun går av som CDU-leder på partikongressen 8.desember, men stiller seg til rådighet som forbundskansler frem til neste valg i 2021. Det i seg selv er nye toner fra Merkel. Hun har, etter erfaringene med Schröder som i 2004 ble presset til at gå som leder, men ble kansler – der han allerede året etter ble presset til å gå av og skrive ut nyvalg, ment at partileder- og kanslerposten uløselig er knyttet til hverandre. Slik sett kan avgangen som partileder være taktisk – det «redder» henne kanskje som forbundskansler en tid til.
Merkels favoritt til å etterfølge henne som partileder, skal være partisekretæren Annegret Kramp-Karrenbauer, som går under kallenavnet AKK. Og det kan nok bli litt AKK o’ve for å få CDU skikkelig på beina igjen. Om det i det hele tatt er mulig i nær fremtid. Den åpne dørs politikk gir konsekvenser som er irreversibel, i alle fall vil den kreve tiltak som for de fleste er uspiselige. I tillegg skal AKK være tett på Merkel, som igjen kan utløse spekulasjoner om AKK er nytenkende nok.
Men Merkel har ikke bare vært en mektig politiker i Tyskland, hun har også tilnærmet styrt EU-kommisjonen. Hun er blitt omtalt som «mor Europa». Nå sitter antakelig denne overnasjonale eliteforsamlingen og biter negler: Hvem skal de nå lene seg på?
Hei, hei, her er jeg! Fremtidens mann?
Under Merkels pressekonferanse mandag skal Frankrikes president Emmanuel Macron ha utmerket seg. Han roste «sin nærmeste allierte» i Europa opp i skyene:
«Det er hennes beslutning og jeg kan godt forstå den. Jeg har også hatt muligheten for å uttrykke min beundring for min gamle venn,» sa han om Merkels beslutning om å etappevis trekke seg ut av tysk og dermed europeisk politikk. En beslutning som Macron videre kalte «urovekkende», ifølge Berlingske.
I mitt hode kalles dette ytterlige politisk posisjonering. Noe Macron har lyktes med i Frankrike, og han har ikke ligget på latsiden med å innynde seg hos Merkel.
«Hun har aldri glemt Europas verdier,» fortsatte Macron, og uttrykte bekymring for hva som vil skje med Europa fremover. For høyrenasjonale strømninger «er et europeisk fenomen og ikke kun et tysk. Det bekymrer meg, men motiverer meg også.»
Dermed var Macron, uten eget parti, men med sin egen dannede politiske bevegelse, La République En Marche!, etter tidligere å ha tilhørt Parti socialiste, påmeldt som arvtaker etter mor Europa. For det står ikke på Macrons ambisjoner for det Europa han ønsker seg. Får «far stelle hjemme og ute» skal reformere EU, for eksempel skal eurosonen sentraliseres ytterligere, blant annet med et felles EU-budsjett og han ønsker en felles europeisk forsvarsstyrke. Begge deler støttet av Merkel.
Allerede i mars i år stilte dw.com spørsmålet om Macron er Europas nye Merkel. De kan ha et poeng, men om det ganger Europa like mye som Frankrike, der velferdsstaten er satt under et betydelig press med budsjettunderskudd, det er jeg mer usikker på.
Kanskje vi kommer til å savne Merkel likevel.