Byen Salzburg i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland, var neppe et tilfeldig valgt sted for det formelle EU-møtet. Verten, Østerrikes forbundskansler Sebastian Kurz (valgt i fjor), var fra 2013 minister for EU i integrerings- og utenrikssaker og Østerrike har nå det roterende formannskapet i EU. Kurz har utvist en stadig mer innvandringsrestriktiv linje. I forkant av møtet har han gjort sitt for å flytte fokuset vekk fra relokalisering av migranter internt i Europa til sterkere forsvar av Europas yttergrenser.
Blir ikke enig
Ikke minst mener Kurz at Egypt kan bidra til at færre asylsøkere tar seg til Europa, da egyptiske myndigheter har bevist at de kan forhindre båter fra å legge fra kai. Hvis båter påtreffes på havet, returneres de til avgangsstedet. Altså det vi trodde Frontex skulle gjøre, men de opptrer som redningsbåter og derav som menneskesmuglernes forlengede arm. EU-møtet godkjente da også et konkret forslag fra Kurz om å starte formelle samtaler med Egypt for å redusere migrasjonen fra den nordafrikanske kysten (blant annet basert på eksisterende avtaler med Tyrkia og Libya). For øvrig har Kurz og EU-president Donald Tusk allerede vært i Kairo i møte egyptiske ledere.
Men dette var alt de ble enige om på EU-møtet. Sverige ønsker obligatoriske kvoter for migranter, fortsatt med begrunnelsene om å fordele det «moralske ansvaret». Forbundskansler Angela Merkel ønsker at landene som ikke aksepterer asylsøkere skal betale en bot, eller gi et økonomisk bidrag som det så pent heter, til landene som tar imot innvandrerne. Men dette er totalt avvist av sentraleuropeiske ledere, som for eksempel Ungarns statsminister Viktor Orbán. Orbán vil heller ikke la noen andre enn ungarere selv vokte landets grense. Grensekontroll er i dag primært er en nasjonal oppgave, og det er langt fra alle medlemslandene som er villige til å overlate patruljeringen til andre.
EU-kommisjonens ønske om å forsterke kyst- og grensevakten Frontex til 10.000 grensevakter, bevæpnede sådan, skapte således intens debatt. EU-kommisjonen har beregnet prislappen til hele 577,5 millioner euro bare for å dekke ekstrakostnadene i 2019 og 2020. Norges andel av denne regningen ligger på omtrent 2,2 prosent, og vil utgjøre rundt 120 millioner kroner. I tillegg må landene stille med personell. I første omgang er planen at 1.500 av grensevaktene skal være faste stillinger i Frontex, samt at 1.500 skal være representert fra medlemslandene (20 fra Norge), mens de resterende 7.000 skal være en reserve som kan rykke ut på kort varsel (93 fra Norge).
Finlands statsminister Juha Sipilä uttrykte skepsis til hvordan styrkingen av Frontex faktisk skal benyttes. Den tvilen deles av Middelhavslandene, som frykter at en slik sentraliseringen vil redusere suvereniteten til egen stat og egne grenser, noe ikke minst Italias statsminister Giuseppe Conte ga uttrykk for. Som kjent har Italias innenriksminister Matteo Salvini mer eller mindre stengt landets havner for båtmigranter.
Skepsisen og uenigheten fikk Frankrikes Emmanuel Macron rasende. Denne «kongen på haugen» mente at land som ikke vil bidra til å styrke Frontex og ikke vil ta imot migranter, bare må forlate Schengen. Og land som «ikke vil ha mer Europa» kan se langt etter penger fra strukturfondene. I klartekst ba han EU-kommisjonen om å sparke Ungarn og dets like ut av EU-samarbeidet. Men Kurz, Orbán og Conte/Salvini har neppe tenkt å la seg diktere av Macron.
I et håp om å få på plass en felles asylpolitikk har Tusk tatt til orde for et eget toppmøte mellom EU og arabiske landene i februar neste år, det skal finne sted i Egypt. For EU-kommisjonen har den siste tida vært i samtaler med flere nordafrikanske land for å forsøke å få hjelp til å stoppe strømmen av migranter som tar seg til EU over Middelhavet, men responsen har så langt vært nokså laber – men ikke fraværende. For mange logrer av EUs penger.
Realiteter for asylpolitikken
EU-kommisjonen klarer ikke å finne løsningen på en ny felles asylpolitikk. Realitetene er at konvensjoner må endres, noe mange frykter da de er redd for at det kan føre til innskrenkning av menneskerettigheter. Alternativt, som det virker som EU nå gjør, er å forhindre at dagens konvensjoner etterleves.
For EU betaler i dag millioner av euro til nordafrikanske land som f.eks. Egypt, Marokko og Libya, som ledd i en forsterket grensekontroll. Med andre ord «motarbeider» EU-kommisjonen egne konvensjoner, da ved å gjøre det som er mulig for å forhindre at migranter kommer til Europa. Det paradokset tør dem selvsagt ikke snakke for høyt om. Men det presser på nettopp for å endre konvensjonene – noe mange europeiske land er skeptisk til, for de frykter det kan bety flere asylsøkere til deres land.
For selv om Frontex styrkes med 10.000 eller om så 100.000, så er konvensjonene klinkende klar: Asylretten er der. Ingen av disse bevæpnede vaktene kan nekte migrantene å levere en asylsøknad. Resultatet kan bli at jo flere grensevakter, jo flere asylsøknader.
Så kan man drømme videre om asylleire utenfor Europa, men her er interessen virkelig laber. Og uansett vil det, etter dagens konvensjoner, medføre noens (mange?) rett til asyl. For det kan bli mange, hvis leirene ligger mer tilgjengelig til. Hvilke land i Europa vil så ta dem imot? Like laber er for øvrig interessen for slike leire i Europa, selv om ideen er ekspressbehandling av søknader og effektiv retur.
Fremtidig politikk
EU har neppe noe valg. Konvensjonene må endres, og asylretten innskrenkes kraftig, men dog mer i tråd med det som var flyktningkonvensjonens hovedidé: nemlig at retten til asyl kun skal gjelde naboland og regelen skal være midlertidig opphold.
I mai i år sa FrPs Per-Willy Amundsen følgende til HRS:
– Asylmottak i Afrika var riktig i 2009. Nå er vi langt forbi det. Det eneste riktige nå er å avvikle asylsystemet slik det fungerer i dag, og begrense retten til asyl til umiddelbare naboland.
Og det kan virke som flere i Europa nå innser at det vil være et langt ærligere system. EU kan ikke leve med en politikk som baserer seg på ikke å etterleve konvensjonene – og de har selv rotet seg inn i det med en mer og mer rettighetsbasert asylpolitikk, noe ikke minst Dublin III-forordningen (trådte i kraft 2014) er et bevis på. Noen av de sentrale punktene med Dublin III virker temmelig fjernt når vi skriver 2018 og sitter med erfaringene fra 2015:
- Dublin III-forordningen favner videre enn Dublin II-forordningen ved at begrepet «asylsøker» fra Dublin II-forordningen ble erstattet med «en som søker om internasjonal beskyttelse».
- Enslige, mindreårige asylsøkeres (EMAs) rettigheter ble styrket med Dublin III-forordningen (hvor det blant annet vises til internasjonale avtaler som for eksempel FNs barnekonvensjon og EUs charter for grunnleggende rettigheter). Med hensyn til «barnets beste» skal blant annet mulighetene for familiegjenforening styrkes.
- Hvis en annen stat skal behandle søknaden, skal søkeren selv ikke dekke utgiftene ved en slik Dublin-overføring.
- Det ble innført regler for internering/fengsling. Før var dette opp til hver stats nasjonale regler.
- Utveksling av personvernopplysninger ble regulert ytterligere, og søkeren har på forespørsel rett til å få vite hvilke opplysninger som er behandlet og kan kreve at eventuelle feilregistreringer korrigeres. For at tilfredsstillende medisinsk pleie skal gis, i de tilfeller slik er nødvendig, skal slike opplysninger sikres overført til aktuell stat ved eget helsesertifikat.
- Dublin III-forordningen innførte en ordning «for tidlig varsling av mangler i asylsystemet» (spesielt ved migrasjonspress).
Det er vel akkurat dette noen mener er «forbedrede menneskerettigheter», og at man derfor frykter for å åpne konvensjonene igjen. Norge har for øvrig nylig inngått en ny fireårig avtale med FNs høykommissær for menneskerettigheter på til sammen 660 millioner. Det heter at støtten skal gå til å styrke FNs arbeid for å forsvare og fremme menneskerettighetene både i enkeltland og internasjonalt. Slik sett er det vel liten grunn til å tro at Norge vil gå inn for å endre aktuelle konvensjoner. I tillegg har Norge bidratt med 60 millioner kroner til EUs flergiverfond for stabilitet og tiltak mot irregulær migrasjon i Afrika (EUTF).
Men virkeligheten har imidlertid innhentet oss, endres ikke konvensjonene vil EU smuldre ennå mer opp.