Innvandring

Dublin III-forordningen som norsk rett

Over nyttår vil Norge etter all sannsynlighet ha banket gjennom en ny forordning fra EU. En forordning som er stikk i strid med de signaler som den nye regjeringen har gitt for asylpolitikken. Asylsøkerens personkrets utvides, lukkede asylmottak blir vanskeligere, klageadgangen styrkes, enslige unge asylsøkere skal gis bedre rettigheter og det nasjonale regelverket skal settes enda mer til siden. Og regjeringen nikker og bukker, til og med med en FrP-statsråd ved roret.

Fint skal det vær’ om halve ræva heng bær, heter det nordpå. Det er lett å få slike assosiasjoner når man går inn i dokumenter som utarbeides i byråkratiets høyborg, EU.

EU-forordninger, eller avtaler som kanskje noen vil oversette det som, er i mine øyne tilnærmet diktater som mer eller mindre trumfes gjennom av EU. Da enten ved trusler om ikke å få delta i andre deler som «smart nok» inkluderes innenfor samme forordning (the winner takes it all) eller sanksjoner hvis ikke det dikterte raskt nok iverksettes av medlemslandet.

Og bare kort til medlemslandet: Ja visst har Norge sagt nei til å være med i EU, en beslutning fra det norske folk som vår tidligere «landsmoder» Gro Harlem Bruntland (Ap) likte så dårlig at hun like godt tok oss bakveien inn i dette «samarbeidsprosjektet» via EØS-avtalen. Dermed sitter vi nå her, bundet og basket til et avtaleverk som bare blir mer og mer omfattende og som ditto medfører mindre og mindre nasjonal selvråderett, og som jeg tør vedde på ingen har noen fullgod oversikt over. I alle fall ikke de vi har valgt til vår nasjonalforsamling.

hege_banner_rights_special_778x150

Det haster

Det nye fine heter Dublin III-forordningen. Og bare så det er sagt: Dublin III-forordningen vil få anvendelse for alle EU-stater (og EØS-stater) fra og med 1. januar 2014. Altså om noen knappe uker. Så dersom Norge ønsker å fortsette deltakelsen i Dublin-samarbeidet, må det legges til rette for at den nye forordningen kan tre i kraft her til lands fra samme dato. Med andre ord: hurry up. Og som om ikke det var nok: Gjennomføring av Dublin III-forordningen i norsk rett krever endringer av flere bestemmelser i utlendingsloven.

Så kan en jo spørre seg: Betyr dette at for eksempel Norge vil være i stand til å vurdere alle konsekvensene av denne avtalen før den er en realitet? Svaret er vel diplomatisk sagt: neppe – og dermed går det inn i den sedvanlige tradisjonen med å godta EU-ideer som en egentlig ikke vet omfanget av.

I dag kan vi lese følgende nyhet hos Justisdepartementet:

Regjeringen besluttet i Statsråd i dag å fremme et lovforslag for Stortinget om å gjøre Dublin III-forordningen til norsk rett. Formålet med den reviderte forordningen er å effektivisere samarbeidet mellom landene og styrke rettssikkerheten til personene som omfattes av den. Ved å legge til noen bestemmelser i utlendingsloven foreslår Regjeringen å gjennomføre forordningen til norsk lov.

Nå skal jeg ikke være så slem at jeg minner Fremskrittspartiet (FrP) om at de før valget var klar på at de ønsket å teste ut handlingsrommet innenfor EØS-avtalen, men jeg vil gjerne rette oppmerksomheten både til dem og alle andre om at Dublin III-forordningen ikke samsvarer med FrPs politikk, i alle fall den politikken som samme parti har nedfelt i sitt partiprogram.

Sentralt med Dublin III-forordningen

Dublin III handler om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om asyl. Vel, det heter ikke asyl lenger, nå heter det «internasjonal beskyttelse». En trenger ikke være rakettforsker for å forstå denne endring i begrepsbruk – det skal nå fokuseres på det internasjonale ansvaret.

Noen sentrale punkter med Dublin III:

  • Dublin III-forordningen favner videre enn Dublin II-forordningen ved at begrepet «asylsøker» fra Dublin II-forordningen er erstattet med «en som søker om internasjonal beskyttelse».
  • Enslige, mindreårige asylsøkeres rettigheter er styrket med Dublin III-forordningen (hvor det blant annet vises til internasjonale avtaler som for eksempel FNs barnekonvensjon og EUs charter for grunnleggende rettigheter). Med hensyn til «barnets beste» skal blant annet mulighetene for familiegjenforening styrkes.
  • Hvis en annen stat skal behandle søknaden, skal søkeren selv ikke dekke utgiftene ved en slik Dublin-overføring.
  • Dublin III-forordningen innfører regler for internering/fengsling. Før var dette opp til hver stats nasjonale regler.
  • Utveksling av personvernopplysninger reguleres ytterligere, og søkeren har på forespørsel rett til å få vite hvilke opplysninger som er behandlet og kan kreve at eventuelle feilregistreringer korrigeres. For at tilfredsstillende medisinsk pleie skal gis, i de tilfeller slik er nødvendig, skal slike opplysninger sikres overført til aktuell stat ved eget helsesertifikat.
  • Dublin III-forordningen innfører en ordning for tidlig varsling av mangler i asylsystemet (spesielt ved migrasjonspress).

Kjent EU-stil

Som kjent var det slik før at en persons asylsøknad skulle behandles i førstelandet (Dublin II-forordningen). Men du kan skjønne at dette har skapt mye rot, noe berettig, annet som konsekvens av andre EU-ideer. Berettiget er det at land med yttergrense i Europa har mottatt uforholdsmessige mange såkalte asylsøkere (ja, jeg skriver såkalte ut fra at de fleste nå har innsett at asylsøkere er begrep som rommer alt fra lykkejegere, kriminelle til dem som faktisk har et beskyttelsesbehov) og at det er behov for å avlaste disse landene på en eller annen måte. Men EUs genistrek om å fjerne landenes rett til grensekontroll av personer (den såkalte fri flyt av personer), selvsagt utenom når de selv mener det er viktig (som for eksempel under tildeling av Fredsprisen da EU selv fikk den og hele toppledelsen inntok landet, da var det påtakelig med grensekontroll), har skapt mer hodebry.

Som del av EUs Schengen-samarbeid (som Norge har deltatt i siden 2001) er den indre grensekontrollen opphevet. Vi er nå dermed avhengig av felles regler for ytre grensekontroll. Eller som EU ynder å formidle det som: at fravær av personkontroll på grensene mellom medlemsstatene gjør det enkelt for alle å reise fritt. Ja faktisk veldig enkelt, og for mange for enkelt. Så når asylsøkere først har klart å komme seg inn over yttergrensen er det bare fritt å reise videre. Da ble «plutselig» ideen om førsteland noe mer komplisert, ikke minst fordi mange søker asyl i flere land, og gjerne under forskjellige identiteter.

Men i kjent EU-stil er det slik at Dublin-samarbeidet er en forutsetning for Schengen-samarbeidet, og norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er dermed nødvendig for videre deltakelse i Schengen-samarbeidet. Noen som tenkte bondefanget?

Norsk rett… nå ja

Derimot skal vi vite, i like kjent EU-stil, at Dublin-forordningen ikke regulerer vilkårene for å innvilge asyl, sorry, internasjonal beskyttelse var det, men er altså avgjørende for hvilken medlemsstat som er ansvarlig for selve asylbehandlingen. For det skal fortsatt være slik at norsk rett og internasjonale forpliktelser regulere hvem som skal gis beskyttelse i Norge. Og hva omfatter så disse internasjonale forpliktelsene? Jo, her vil noe av det sentrale være blant annet FNs flyktningkonvensjon (1951) – som i mine øyne kan tolkes å være tilnærmet i motstrid til den bebudede Dublin-forordning.

Flyktningkonvensjonen ble utarbeidet av FN i kjølvannet av 2.verdenskrig og var også en videreføring av flere tidligere internasjonale avtaler om flyktningers stilling, spesielt Menneskerettighetserklæringen fra 1948. Denne erklæringen garanterte flyktninger retten til å søke opphold i et annet land, men det forelå ingen plikt for andre land om å ta imot flyktninger. Hensikten med en egen konvensjon om flyktninger var derfor å pålegge mottakerlandene en slik plikt. Men samtidig er Flyktningkonvensjonen en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Konvensjonen inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men pålegger ikke statene å gi beskyttelse til dem som faller inn under flyktningdefinisjonen (for øvrig er det interessant i seg selv hvem konvensjonen ikke gjelder for). Enkeltpersoner eller grupper har således ikke krav på folkerettslig asyl, tvert imot er asylretten en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er slik sett overlatt til hver stats interne lovgivning. Dette korresponderer med at en rekke land, herunder Norge, har vedtatt en kvote for FN-flyktninger (også kalt overføringsflyktninger eller kvoteflyktninger). Som regel er disse anerkjent som flyktninger av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) før de blir overført til et annet land.

Men hva sier Dublin III?

Merk følgende: Hovedformålet med Dublin III er å gjøre samarbeidet mellom medlemsstatene mer effektivt, og å styrke rettighetene til søkerne.

Nå er vi altså nettopp blir fortalt at det er de nasjonale lover og internasjonale forpliktelser som avgjør hvorvidt det skal innvilges «internasjonal beskyttelse», mens altså hovedformålet med Dublin III er å styrke samarbeidet og å styrke rettighetene til søkerne (!). Med andre ord: bye, bye nasjonal rett? I alle fall skal den begrenses mest mulig slik at den samsvarer med hva EU måtte mene er det riktige?

For de viktigste endringene i Dublin III-forordningen gjelder fengsling/internering, retten til klage og behandling av begjæring om utsatt iverksetting, og rutine for tidlig varsling av mangler i asylsystemet. Det innføres videre krav til statene om å sikre søkerne tilstrekkelig informasjon om Dublin-regelverket, gjennomføre intervju med søkeren og tilby rettshjelp samt tolketjenester når det er nødvendig. I tillegg presiseres det at enslige, mindreårige asylsøkere som har nære slektninger i en medlemsstat, herunder søsken, onkel, tante eller besteforeldre, skal få søknaden sin behandlet i den staten der disse oppholder seg.

La oss nå tenke, hva er det FrP har luftet? Var det ikke noe om lukkede mottak og å stramme inn muligheten for omgjøringsvedtak? Å forhindre at barn reiser halve verden rundt alene, typisk med menneskesmuglere, og med særdeles høy risiko for å havne i sexindustrien, som offer for organsalg, et lett bytte i narkotikakriminalitet og lignende?

Hva heter det nå? Med vår nye FrP-statsråd i justis ved roret kommer regjeringen med følgende anbefaling (min utheving):

Dublin III-forordningen regulerer hvilket land i samarbeidsområdet som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse (asyl). Norge har vært med i Dublin-samarbeidet siden 2001 og samarbeidsområdet omfatter i dag alle EU-landene, i tillegg til Island, Liechtenstein og Sveits. Den reviderte forordningen ble vedtatt i EU i sommer og skal gjelde i hele EU fra neste år. Regjeringen mener det er viktig for Norge å opprettholde vår deltakelse i dette europeiske asylsamarbeidet.

I denne proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge og Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat, ved innlemmelse av Dublin III-forordningen av 26. juni 2013 og ny Eurodac-forordning av 26. juni 2013.

Ja, ja, kjære stortingsrepresentanter, da vet dere hva en av deres oppgaver er i denne travle førjulstid, og kanskje noen av dere også må ta julen til hjelp. Det er bare å lese Prp. 25 S (2013-2014) med et kritisk blikk. Og dere (og media) må gjerne spørre hva FrP egentlig mener om denne forordningen. Benytt også sjansen til å spørre hva utlendingspolitiet (PU) mener. Jeg betviler de er spesielt fornøyd.

Men det blir vel som vanlig banket gjennom i Stortinget, uten så mye som et pip. Det er vel måte på hvor mye en orker å ta inn over seg.