Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og Sosialistisk Venstrepartis Audun Lysbakken forsøker å selge befolkningen eventyret om en barnefattigdom, og samtidig som begge hevder at de vil satse på «arbeidslinjen», vil de øke kontanthjelp og øvrige offentlige stønader.
Politisk pose- og sekkmentalitet
At ikke-vestlige asylinnvandrere og familiegjenforente har svært lavsysselsetting, ditto høy trygdeavhengighet og ofte store barneflokker er ikke noe særnorsk problem. Både Sverige og Danmark baler med nøyaktig samme problem. I Danmark er den årlige kostnaden for ikke-vestlig innvandring beregnet til 36 milliarder danske kroner. Finansminister Kristian Jensen kaller utgiftene «alarmerende». Det er særlig den lave sysselsettingen blant asylsøkere, familieinnvandrere og etterkommere som bidrar til underskuddet. Ifølge finansministeren, er det hovedsakelig innvandrerkvinnenes manglende deltagelse på arbeidsmarkedet som fører til store underskudd.
Det er også Støre og Lysbakken klar over:
– Det er helt avgjørende at introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger må utvikles til å gi folk kompetanse, ikke bare være en haug med kurs som ikke fører til noe. Dersom arbeidslinja skal være reell, må kompetansen være reell, sier Lysbakken til Dagsavisen.
Støre følger opp:
– For meg understreker det Arbeiderpartiets poeng med at en ny og styrket oppvekstpolitikk på bred front er helt nødvendig. At barnetrygden og økt bostøtte skal løse hele utfordringen, slik SV og Lysbakken ser ut til å mene, er ikke riktig. Økt kontant utbetaling må vurderes i sammenheng med andre tjenester til barnefamiliene og mot kvaliteten og tilgjengeligheten til både barnehage og SFO. Kritikken fra Høyres Linda Hofstad Helleland kan jo nesten ikke tas seriøst fra en statsråd. Hun kan ikke ha lest budskapet mitt før hun kritiserer. Mitt viktigste poeng er at foreldre må kunne komme i arbeid, sier han.
Hvilken arbeidslinje?
Hvor sannsynlig er det, når man allerede opererer med rause stønader og attpåtil vil øke dem?
Ikke så veldig, skal vi tro en ny rapport fra den svenske Ekspertgruppen for studier i offentlig økonomi (ESO). – Med dagens bidragsnivåer kommer familier sannsynligvis til å fortsette være trygdemottagere til pensjonsalder. Det lønner seg ikke for en nyankommen familie å gå fra bidrag til arbeid, heter det i rapporten fra ESO. For et samboende par med barn lønner det seg som oftest mindre for kvinnen å begynne å arbeide dersom mannen allerede gjør det. Hvor mye, om i det hele tatt, det lønner seg å gå fra offentlige stønader til arbeid kommer an på flere faktorer. Mange nyankomne har lav utdannelse, hvilket som regel betyr lavtlønnsyrker.
– Rapporten viser svart på hvitt at det ikke lønner seg for alle å gå på jobben i stedet for å være hjemme, sier økonomisk-politisk talsmann for partiet Moderaterna, Elisabeth Svantesson. Moderaterna foreslår lavere skatt på lav inntekt og et tak på offentlige bidrag, slik at det ikke er mulig å få flere typer bidrag og således gjøre veien til inntektsgivende arbeid kortere.
En sosialsekretær nettmagasinet Samtiden har snakket med, sier det slik:
– Man må forstå at nyankomne med mange barn som oftest ikke kan blir selvforsørgende. Selv om kanskje en forelder i familien jobber og resten av inntekten består av offentlige bidrag, så muliggjør ikke det at familien kan forsørge seg selv.
Bidragsavhengighet
Nyankomne med oppholdstillatelse får en toårig etableringsstønad på 7.000 kroner skattefritt. En familie mottar et ekstra etableringstillegg på mellom 800 og 1.500 kroner per barn, maksimalt 4.500 kroner i måneden. Dette siste tillegg forsvinner dersom begge foreldrene kommer i jobb. Ifølge ESOs rapport tilsvarer etableringsstønaden i snitt 80 prosent av den disponible inntekten en nyankommen asylinnvandrer med barn ville hatt dersom han eller hun arbeidet.
ESO forelår derfor å individualisere tilleggene, sånn at foreldrene for eksempel får halve summen hver. – Det må lønne seg å jobbe og da tror jeg dette både er en rimelig og fornuftig måte å gjøre det på, sier rapportforfatter Eva Löfbom til Göteborgs-Posten. En slik løsning vil innebære at inntektsfallet blir noe større for den første forelderen som kommer i arbeid, mens fallet blir mindre for den andre voksne i husholdningen.
Arbeidsmarkedsminister Ylva Johansson er ikke fremmed for en slik løsning, men påpeker at regjeringen er i ferd med å se over de økonomiske incitamentene for å jobbe: – Det skal alltid lønne seg å arbeide, slår hun fast. Löfven-regjeringen har allerede fjernet loven som gjorde det mulig å være i jobb uten å få etableringsstønaden senket. – Det tenker jeg å stå ved. Jeg mener det er støtende at nyankomne skal kunne ha både bidrag og lønn, sier hun Göteborgs-Posten.
Imidlertid gjorde dette det vanskeligere å finne løsninger som gjør det mer lønnsomt å arbeide.
Sosialsekretæren, som vil være anonym, kommer med et typisk eksempel på hva man står overfor til Samtiden. En familie ankommer til Sverige. De er to voksne og seks barn. Moren i familien har aldri jobbet, har i verste fall ingen skolegang og er analfabet. Familiefaren har tidligere jobbet innen jordbruk og har grunnskoleutdanning. De blir anvist til en kommune for bosetting, og i to år kan de leve av etableringsstøtte samt ekstra stønader som barnetrygd, bostøtte og et særlig etableringstillegg for barn. Når to år er gått, skal de stille seg til rådighet for arbeidsmarkedet. Da kan de får aktivitetsstøtte fra Arbeidsformidlingen i 450 dager.
Sistnevnte er mye lavere enn bidragene de før har fått, så familien blir nødt til å søke om øvrige forsørgerstøtte for å opprettholde en akseptabel levestandard. Etter 450 dager står de uten inntekt dersom ikke en eller begge foreldrene har fått jobb.
Bidragsjungelen
– De fleste kommuner har enorme boligkøer. De fleste boliger som finnes er ofte nyoppførte. Det er ikke uvanlig med en leie på 10 900 kroner for fire rom og kjøkken, eksklusive kostnader for strøm samt kaldt- og varmtvann. Den totale bokostnaden per måned går dermed opp til cirka 12.300 kroner, forklarer hun til Samtiden.
Riksnormen for foreldres livsopphold er på 7.640 kroner. Barn har, avhengig av alder, en egen riksnorm for å oppnå en akseptabel levestandard. For barn i aldersgruppen 1-2 år er det 2.330 kroner per barn, 3 år 2.080 kroner, 7-10 år 2.930 kr, 11-14 år 3.370 kr samt 15-18 år 3.800 kr.
Totalt for en familie med to voksne og seks barn er riksnormen 24.480 kroner i måneden. Dette er penger som skal dekke mat, klær, fritid, hygiene, forbruksvarer, telefon og TV-lisens. I tillegg får de dekket kostnader som foreningsavgift, strøm, forsikring, akutte tannlegeutgifter, medisin, legebesøk og eventuelle reisekostnader til Arbeidsformidlingen eller arbeid. Den totale kostnaden for denne familiens livsopphold og boligutgifter kommer da, i henhold til riksnormen, på 36.780 kroner i måneden.
Hvis begge foreldrene arbeider og får 20.000 utbetalt i lønn hver måned, er de selvsagt selvforsørgende, men også da kommer det kostnader for barnehage, fritid og arbeidsreiser.
– Om vi går utfra at kvinnen er rundt 40 år, analfabet og ikke har noen tidligere arbeidserfaring, hvor trolig er det at hun får en jobb før hun når pensjonsalder? spør sosialsekretæren.
Ja, hvor sannsynlig er det, mon tro?
Blant somaliere i Norge er bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid. Generelt har innvandrere fra Afrika og Asia en sysselsetting på henholdsvis 48,6 og 56,1 prosent. Og selv den lave prosenten innebærer ikke nødvendigvis sysselsetting i vanlig forstand. Én times lønnet arbeid eller mer i uken regnes faktisk som sysselsetting i dette tilfellet. For øvrig får bare en av fire asylsøkere jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring.
Dessuten går det ikke fremover: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner. Integreringen av asylsøkere og familiegjenforente på særlig arbeidsmarkedet går i det hele tatt feil vei: Etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger.
Mannen i den svenske sosialsekretærens eksempel kan derimot kanskje komme seg i jobb via Arbeidsformidlingen, som har en ordning hvor de utbetaler særskilt ansettelsesstøtte for nyankomne. Det er grunn til å minne om at heller ikke dette har vist seg nevneverdig vellykket. De siste syv årene har svenske myndigheter satset over 50 milliarder kroner (SEK) for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket steg fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert: Flere av støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent.
En undersøkelse av hvordan etableringen av nyankomne på arbeidsmarkedet taler sitt tydelige språk. Ifølge Eurostat er Sverige et av de landene i Europa som har lavest andel ansatte i yrker med ingen eller lav utdanning. Man trenger minst gymnaskompetanse for å ha en sjanse på arbeidsmarkedet, mens hele 50 prosent av nyankomne asylsøkere ikke en gang har grunnskolekompetanse. En oppfølging av etableringstiltak i 2016 viser at bare 40 prosent av mennene og små 22 prosent av kvinnene enten kom i arbeid eller deltok i regulær utdanning.
Har man ingenting sett, forstått eller lært de siste 30 år?
Problemet er det samme her i Norge. I januar 2016 opplyste skoleforsker Thomas Nordahl at syrere vil få store problemer i norsk arbeidsliv. To tredjedeler av unge syrere later til å «mangle grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og matematikk». – Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for integrering av syrere inn i norsk arbeidsliv, sa han. Nordahl baserte seg på en OECD-rapport fra mai 2015. Den tyske utdanningsforskeren Ludger Woessmann, professor i økonomi ved Universitetet i München, leder for senter for utdanningsøkonomi og medforfatter til den aktuelle rapporten, sa til NRK at deres konklusjon var at 65 prosent av elevene i Syria ikke har grunnleggende ferdigheter i matematikk og naturfag. – Dette betyr at to tredjedeler av elevene i Syria har en svært lav evne til å løse selv grunnleggende problemer. Ifølge internasjonale standarder må du derfor vurdere to tredjedeler av dette kullet som funksjonelle analfabeter når det gjelder deltakelse i moderne samfunn, la han til.
Det er ikke norsk integreringsvilje det står på, for det gjelder over hele linjen.
Undersøkelser foretatt av Dansk Arbejdsgiverforenings nyhedsbrev Agenda og Det Nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning (Kora) blant 2.000 syrere som kom til Danmark i perioden fra 2009 til og med første halvår i 2013 viste nemlig at bare 13 prosent var i jobb etter tre år. På bakgrunn av erfaringene med nettopp syriske flyktninger og innvandrere uttalte professor Jacob Nielsen Arendt ved Kora at det ville bli en stor utfordring å integrere de flyktningene som Danmark tok i mot i 2014 og første halvår av 2015. Syrerne klarte seg litt bedre enn somaliere, men dårligere enn gruppene fra Iran og Irak både på arbeidsmarkedet og i utdannelsessystemet. Ifølge DST lå syrerne på sysselsettingsbunnen av samtlige innvandrergrupper (hvor flyktninger er inkludert i begrepet) i Danmark. Det ble påpekt at det ikke er veldig overraskende, da syrerne er en ung gruppe som først er kommet til Danmark de siste år. Men erfaringene fra de relativt store innvandrergruppene til naboland av Syria, det vil si Irak og Libanon, gir et dystert totalbilde. Generelt er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet.
Men i beste fall får altså mannen jobb. Som for eksempel en av servicejobbene svenske kommuner har opprettet for nettopp nyankomne asylsøkere. I så fall får han en lønn på rundt 18.000 etter skatt. Med riksnormen for akseptabel levestandard, forsørging av barn og hjemmegående ektefelle, boligutgifter og øvrige levekostnader, strekker ikke lønnen til. – Familien kommer med største sannsynlighet å bli trygdeavhengig til pensjonsalderen, fastslår sosialsekretæren.
Alt dette er – eller i alle fall burde være – kjent materiale. Politikere må rett og slett slutte å lure seg selv og andre ved å komme med løsningsforslag fra verden av i går.