Innvandring

Nesten hver fjerde domfelte for voldtekt har innvandrerbakgrunn

TV2 har sett nærmere på tallene de fortjentsfullt brakte til torgs denne uken, og har funnet at nesten hver fjerde som ble dømt for voldtekt i Norge i 2015 hadde innvandrerbakgrunn. Oslopolitiets rapporter fra 2001 til 2011 har…

TV2 har sett nærmere på tallene de fortjentsfullt brakte til torgs denne uken, og har funnet at nesten hver fjerde som ble dømt for voldtekt i Norge i 2015 hadde innvandrerbakgrunn.

Oslopolitiets rapporter fra 2001 til 2011 har vist at innvandrermenn fra særlig Afrika, Asia og Midtøsten er kraftig overrepresentert som mistenkte i voldtektsanmeldelser. Andelen gjerningspersoner med «annen landbakgrunn enn norsk” hadde økt fra 53 prosent i 2001 til hele 72,8 prosent på bare seks år i Oslo. TV2s gjennomgang viser at denne gruppen også er overrepresentert hva gjelder dommer på landsbasis.

Av 399 domfelte for seksualforbrytelser eller voldtekt i 2015 har 88 innvandrerbakgrunn, hvilket utgjør 22 prosent av alle domfelte for seksualforbrytelser og voldtekt. Av disse 88 har 67 bakgrunn fra Asia og Afrika, hvilket også dekker Midtøsten. Det vil si at sistnevnte gruppe står for 16,7 prosent av alle domfellelser.

94 ble dømt for voldtekt og av disse har 21 innvandrerbakgrunn, mens åtte er utlendinger uten lovlig opphold i Norge. Nesten hver fjerde voldtektsdømte i fjor hadde altså innvandrerbakgrunn, skriver TV2.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 358 118 personer fra bakgrunn fra Asia med Tyrkia (4,9%) og Afrika (2%) i Norge ved inngangen til 2015, hvilket utgjør 6,9 prosent av den totale befolkningen. Herunder er imidlertid barn, kvinner og menn i aldersgrupper som sjelden eller aldri gjør seg gjeldende i kriminalstatistikker medregnet.

I tillegg kommer tilsammen ti dømte – åtte for voldtekt – som ikke er registrert med lovlig opphold i Norge. Disse er ikke medregnet i SSBs statistikk over innvandrerbefolkningen.

I Oslo er overrepresentasjonen voldsom: 61,1 prosent av de domfelte har innvandrerbakgrunn. Av dem har 81,8 prosent bakgrunn fra Asia, Afrika og Midtøsten. Disse kategoriene er relevante her fordi det er de samme som Oslopolitiet brukte i rapportene i 2010 og 2011.

Innvandreres overrepresentasjon er med andre ord fortsatt svært stor. I Oslo per 1. januar 2016 var i alt bosatt 206 689 per­soner med innvandrerbak­grunn. Av disse er 41 prosent fra Asia og 17 prosent fra Afrika. Det utgjør i alt 119 880 per­soner – altså inklusive grupper som ikke regnes med når det gjelder voldtekt – av totalt 658 390 inn­byg­gere i hoved­sta­den. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som i stort og smått utgjør 18,2 prosent, ble dømt i 50 prosent av rettsakene om seksuelle overgrep eller voldtekt i Oslo 2015. Tar vi med innvandrere fra europeiske land som Romania og Makedonia og fra Latin-Amerika, hadde flertallet av domfelte for seksualforbrytelser og voldtekt i Den globale byen innvandrerbakgrunn.

Dette er hva vi så langt vet om norske forhold.

TV2s videre fremstilling viser derimot hvor stor motviljen mot å skaffe seg kunnskap og debattere spørsmålet utfra det vi vet hittil har vært og er i norsk offentlighet:

Voldtektsanmeldelsene etter nyttårsfeiringen i Köln i Tyskland utløste en voldsom debatt i Europa og Norge om personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i statistikken over seksualforbrytelser, eller ikke.

Det er ingen “voldsom debatt” om hvorvidt innvandrere fra Asia, Afrika og Midtøsten er overrepresentert. Både i Norge, Sverige og Danmark – hvor hver tredje domfelte for voldtekt er innvandrer eller etterkommer – er det et for lengst konstatert, statistisk faktum.

De reelle tallenes tale oppleves imidlertid så ubehagelig for mange – samfunnsforskere inklusive – at ikke vil forholde seg til det, men helst snakke om noe annet. Som for eksempel mørketall. Det ligger riktignok i navnet at dette er tall vi ikke vet noe særlig om, men interesseorganisasjoner som Antirasistisk senter, Amnesty og mer elle mindre seriøse aktører som blogger Gunnar Tjomlid har ikke desto mindre fastslått en ting på et totalt mørkelagt grunnlag: disse tallene domineres av etniske nordmenn.

voldtektDette er angivelig fordi de fleste voldtekter er såkalte relasjonsvoldtekter, der offeret blir voldtatt av en bekjent, og festrelaterte voldtekter, som begge har det til felles at de skjer i sammenhenger hvor det er alkohol eller annen rus i bildet. Den kongelige norske helgefylla er riktignok like velkjent som den er beryktet, men som antirasistene selv aldri blir lei av å påpeke: innvandrere fra Asia og Afrika er ikke en homogen gruppe. Og til antirasistenes orientering: de er heller ikke kollektivt innmeldt i Avholdsbevegelsen. Etniske nordmenn er mao ikke alene om å ruse seg i selskapelige sammenhenger. Det fremgår da også med all ønskelig tydelighet av tallene fra Oslopolitiet i 2010 og 2011, hvor menn fra Asia, Afrika og Midtøsten gjør seg kraftig gjeldende i samtlige av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes):

2010:
Festrelaterte voldtekter: 38,8 prosent (32,7)
Relasjonsvoldtekter: 42,2 prosent (40,0)
Sårbarhetsvoldtekter: 60,9 prosent (34,1)
Overfallsvoldtekter: 100,0 prosent (0,0)
Annet: 54,6 prosent (45,5)

2011:
Fest­re­la­terte vold­tek­ter: 44,5 pro­sent (40,7)
Rela­sjons­vold­tek­ter: 67,5 pro­sent (20,9)
Sår­bar­hets­vold­tek­ter: 51,7 pro­sent (37,9)
Over­falls­vold­tek­ter: 80,0 pro­sent (20,0)
Annet: 41,7 pro­sent (45,8)

I motsetning til hva ARS, Amnesty og Tjomlid synes å tro, så er ikke mørketall en variant av Blindebukk eller Gjetteleken. Mørketall baseres på allerede tilgjengelig tallmateriale og det er følgelig ingen grunn til å tro at innvandrermenn fra Afrika, Asia og Midtøsten ikke gjør seg sterkt gjeldende på mørketallsstatistikken også.

At slikt vås likevel er populært i visse kretser, har sammenheng med at relasjons- og festrelaterte voldtekter er de typene voldtekt som har minst sannsynlighet for å bli anmeldt – for ikke å nevne minst sannsynlighet for å ende med påtale og domfellelse – og derfor gir anledning til å mane frem det stygget bildet av ofre som ikke anmelder etniske nordmenn, men bare innvandrere. Dette i motsetning til overfallsvoldtekter som har høyest sannsynlighet for å bli anmeldt, men til gjengjeld er så få og sjeldne at de på hendig vis kan avfeies med nettopp dette. I tillegg har de den fordelen at de kan brukes som en ypperlig stråmann; man retter alt fokus på dem og forklarer pedagogisk at de er så få at de ikke er statistisk signifikante, samtidig som man påstår at det er motparten som fokuserer på dem og dermed på noe som ikke er statistisk signifikant.

At overrepresentasjonen gjelder alle voldtektskategorier overser man så godt man kan – eller man tyr til Statistisk mørketallsbyrå.

Når det gjelder hvem som anmelder eller ikke – og hvorfor – så finnes det flere teorier, men det ligger i sakens natur at det er mange ukjente faktorer. Mørketallsfolket har likevel bestemt seg for at hovedårsaken er at ofre er lite tilbøyelige til å anmelde etnisk norske bekjente, som derfor utgjør mørketallsstatistikkene nærmest på egenhånd. Det er sikkert riktig, for det kan umulig tenkes at jenter og kvinner har bekjente med bakgrunn fra Asia, Afrika og Midtøsten. Og hva vet vi egentlig om anmeldelsestilbøyeligheten blant ofre i minoritetsmiljøer? Kan det tenkes at noen av disse er mindre tilbøyelige til å anmelde bekjente fra samme miljøer?

Ja, det kan det så absolutt:

I professor Alexis Jays rapport om Rotherham-skandalen i Storbritannia – hvor rundt 1400 mindreårige jenter ble seksuelt misbrukt og voldtatt av hovedsakelig gjenger av britisk-pakistanske menn – kom det frem at en lokal gruppe for pakistanske kvinner opplyste at også britisk-pakistanske jenter og unge kvinner var et mål for menn, som også omfattet taxisjåfører, fra samme miljø som ventet på dem utenfor skoleporten ved lunsjtider og skoleslutt. De kjente til mange saker fra Rotherham hvor britisk-pakistanske boligutleiere hadde gjort seg til venns med ugifte britisk-pakistanske kvinner og jenter, brukt dem for sex selv og så gitt navnene deres videre til andre menn i miljøet som i sin tur kontaktet dem for sex. Ofrene lot være å rapportere det til politiet fordi det kunne få negative konsekvenser for deres fremtid på ekteskapsmarkedet.

I 2013 publiserte et britisk-muslimsk kvinnenettverk en rapport om 35 saker fra hele Storbritannia hvor ofrene hovedsakelig var muslimske. Rapporten satt søkelys på at «asiatiske» jenter blir seksuelt utnyttet mens myndighetene svikter når det gjelder å identifisere eller støtte dem. De er mest sårbare for menn i sine egne miljøer, da disse bruker kulturelle normer til sin fordel for å hindre dem i å anmelde misbruket. Rapporten beskrev hvordan misbruket artet seg: Den forbryterske atferden involverte som regel menn som opererte i grupper. Offeret ble sendt på rundgang og prostituert blant mange menn. Forskningen viste også at det forekom et komplekst grooming-hierarki. Det fysiske misbruket inkluderte oral, vaginal og anal voldtekt; rollespill, penetrering med objekter, mishandling, brenning med sigaretter og andre degraderende seksuelle aktiviteter foran kamera. Beskrivelsen er mer eller mindre identisk med hvordan de britisk-pakistanske mennene opererer i forhold til etnisk britiske jenter i Rotherham og øvrige engelske småbyer.

Det britiske innenriksdepartementet siterte vitner som fortalte at saker hvor «asiatiske» menn groomer «asiatiske» jenter er lite kjent, fordi ofrene ofte blir fremmedgjort i – og utstøtt av sine egne familier og miljø hvis de går ut offentlig med anklager om sexmisbruk.

Diverse aktørers utstrakte bruk av mørketall for å kontre ubehagelige, men reelle tall bør følgelig avvises som det sludderet det er.

Så kan vi jo lure på hvorfor det tilsynelatende er så viktig for noen å snakke vekk et alvorlig samfunnsproblem hvis ofre ofte blir påført skader eller traumer for resten av livet? Det er nærliggende å anta at det skyldes at man ønsker å unngå en debatt om en årsak som er i ferd med å peke seg kraftig ut: et kulturelt betinget kvinnesyn.

At dette er en faktor er nå påpekt av så mange fagfolk, ikke sjelden med bakgrunn fra Asia, Afrika og Midøsten, og kvinnerettsaktivister i de samme regionene at det ikke er til å overse. At den voldsomme overrepresentasjonen kan skyldes et kulturelt kvinnesyn er da også offisielt anerkjent, i og med at land som Norge, Danmark og Tyskland avholder særskilte kurs om kvinnesyn og seksuelle normer for nyankomne asylsøkere. Det er også fort gjort å mistenke at noen i Oslopolitiet har tenkt tanken, ettersom flere såkalte innvandrerorganisasjoner fikk tilgang til rapporten Voldtekt i den globale byen 2011 før den ble offentliggjort. Det het seg at «tallene skal ha vært såpass oppsiktsvekkende at flere innvandrerorganisasjoner allerede har fått politiets rapport.»

En populær forklaringsmodell er at den voldsomme overrepresentasjonen hovedsakelig skyldes sosioøkonomiske faktorer. Det er ganske sikkert en delforklaring, men det finnes også etniske nordmenn som er ofre for en uheldig sosioøkonomisk situasjon, men etnisk norske menn er likevel sterkt underrepresentert når det gjelder seksuelle overgrep og voldtekt. Og de som mener det hele skyldes sosioøkonomiske faktorer står uansett igjen med et forklaringsproblem:

I Danmark viser tall fra Danmarks statistik (DST) – danskenes svar på Statistisk sentralbyrå – at hver tredje voldtektsdømte er innvandrer eller etterkommer. I perioden 2004 til 2013 ble 615 personer dømt for voldtekt, hvorav 212 er innvandrere eller etterkommere. Det tilsvarer 34,5 prosent, hvilket er mer enn tre ganger mer enn andelen gruppen utgjør i befolkningen generelt. Ifølge DS ble bl.a. 32 irakere, 26 tyrkere og 25 somaliere dømt for voldtekt i samme periode. Tallene bekreftes av ny forskning ved Syddansk Universitet (SDU) som har tatt for seg 296 voldtekter i Østjylland. I hele 40 prosent av sakene har gjerningsmannen «annen etnisitet enn dansk». I rapporten «Voldtekt som anmeldes» kommer det frem at utlendinger er særlig overrepresentert når det gjelder overfallsvoldtekter.

Men selv når det korrigeres for aldersammensetning og sosioøkonomisk status er og blir ikke-vestlige menn overrepresentert når det gjelder dommer for voldtekt og bluferdighetskrenkelser. Dette betyr at det er flere faktorer som spiller inn og siden problemstillingen er nær sagt identisk i Skandinavia, er det i aller høyeste grad naturlig å stille spørsmål ved det kulturelle kvinnesynet og andre kulturtrekk innvandrere fra patriarkalske samfunn bringer med seg.

Hjelper ikke overnevnte teknikker for å unngå å snakke om kultur, kan man fokusere på kjønn – at det hele er et generelt mannsproblem. En slags voldtektskultur, som blant andre ARS-leder Rune Berglund Steen så bevinget uttrykte det. Kjønnsforsker Mona Abdel-Fadil var inne på det samme i forbindelse med masseovergrepene på nyttårsaften. Denne strategien etterlater imidlertid et nytt forklaringsproblem: hvis dette er et generelt mannsproblem, hvorfor er menn fra Asia, Afrika og Midtøsten stadig overrepresentert? Hvorfor er ikke voldtekt mye mer utbredt i Europa og hvorfor har vi ikke regelmessig sett og hørt om slik atferd som vi ble vitne til i flere byer på nyttårsaften, i svømmehaller og på ungdomsfestivalen i Stockholm, der menn fra disse regionene angriper jenter og kvinner i flokk?

Tja, si det, du.

Ellers kan man alltids kludre til debatten med å snakke om hudfarge og etnisitet, akkurat som om det er et tema for noen. TV2 har snakket med professor i biologi ved UiO, Kristian Gundersen, som mener man må være forsiktig med å forklare tallene med etnisk bakgrunn:

– Det er ikke nødvendigvis din etniske bakgrunn som kan forklare akkurat disse tallene her. Det kan være økonomi, det kan være alder, i dette tilfellet er det vel stort sett bare menn, så vi kan ikke bringe inn kjønn, men sånne faktorer må du ta i betraktning, sier Gundersen.

Abdel-Fadil tok den helt ut og mente at kritikere bare påpekte atferden i Köln for å bekrefte sitt syn på at “muslimer og innvandrere fra arabiske land er søppel”. Nå er det vel helst sånn at folk som eventuelt mener at voldtektstilbøyelighet er noe som sitter i en persons hudpigmenter eller nasjonalitet har høy sannsynlighet for å tilhøre randsonene i ethvert samfunn.

Samtlige seriøse aktører påpeker utelukkende en allerede kjent sammenheng mellom patrialkalske kulturer og kvinnesyn. Det er ganske enkelt mer vold og seksuell ditto i patriarkalske samfunn og det burde være helt ukontroversielt å påpeke at dette forflytter seg til Europa med innvandring av (særlig) menn som er født og oppvokst i en slik kulturkrets. Når vi samtidig vet at det er en sammenheng mellom kvinnesyn og voldtekt, taler sannsynligheten for at menn fra disse regionene i større grad enn europeiske menn vil kunne gjenfinnes i voldtektsstatistikkene.

Spørsmålet er bare hva vi kan eller skal gjøre med det.

Det vet vi ikke, for alt for mange i alt for mange år har gjort sitt beste for å legge lokk på debatten.

Professor Gundersen sier ellers mye fornuftig til TV2. Han mener at man ikke må være redd for å ta i denne typen forskning, til tross for at han konstaterer – som vi andre har gjort – at det er samme som å stikke hånden i et vepsebol:

– Dette er et vepsebol, og jeg og andre er jo redde for å stikke hånden inn i sånne vepsebol, sier Gundersen til TV 2.

– Jeg tror man må være veldig forsiktig med å la være å gjøre forskning som kan gi resultater man ikke liker. Da får man et forvrengt bilde av virkeligheten, det er som å stikke hodet i sanden.

– Dette er et sentralt samfunnsområde, og man får nok følelsen av at noe av tilbakeholdenheten ikke har med rene ressursforhold å gjøre, men at det er en redsel for å se virkeligheten i øynene, avslutter han.

Og har nok rett.

Marianne Sætre hevder for eksempel at “anmeldelsesmaterialet for voldtekt vurdert som vanskelig å generalisere ut fra. Informasjonene kan kun på enkelte punkter benyttes som indikasjon på hva som kjennetegner voldtektssituasjonen i samfunnet. Særlig er det vanskelig å generalisere fra opplysningene man finner om gjerningspersoner i anmeldte voldtekter, også med hensyn til deres landbakgrunn/statsborgerskap.”

Vi vet med andre ord for lite om temaet til å si noe som helst, selv om Oslopolitiets og nå TV2s gjennomgang vitner om noe annet. Vi vet i alle fall mer enn nok til å vite at vi har et problem.

Men hvorfor vet vi tilsynelatende for lite til å diskutere problematikken på saklig vis i 2016, når denne overrepresentasjonen har vært påvist i Norge siden 2001 og det samme mønsteret er påvist i andre land det er naturlig å sammenligne oss med?

Voldtekt og seksuelle overgrep er svært alvorlige forbrytelser – såkalt personfarlig kriminalitet – med potensiale til å ødelegge ofrenes liv. Våre myndigheter og relevante samfunnsinstitusjoner skylder oss alle et svar på hvorfor man ikke for lengst har samlet inn nok materiale til forskning for å få kartlagt et område som er av stor viktighet for samfunnet som helhet.