Kriminalitet

Apropos kritikken mot NRK og Anders Magnus

Som vanlig hagler kritikken mot NRKs Anders Magnus for at reportasjen om gjengkriminalitet ikke er positiv nok og/eller ikke "viser hele bildet". Og som vanlig blir den overordnede debatten forsøkt avsporet ved å personliggjøre den. Trender og utvikling handler selvfølgelig om enkeltindivider, ikke sant? For tenk; det finnes de som personlig ikke kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen og det er jo meget, meget viktig. I alle fall for dem selv. En har for eksempel ikke sett et eneste våpen i egen gate og da kan det vel ikke være så ille som NRK og Magnus påstår? To kronikker fra Sverige er oppklarende.

Da innvandrere bosatt i svenske Husby og det øvrig Järva-området nylig sto frem på rekke og rad og fortalte om omfattende kriminalitet og en hverdag i frykt, måtte jeg le av de ville overdrivelsene deres. Det samme da kunder, ansatte, politi og vaktmannskaper ved Sveriges største handlesenter Nordstan fortalte om omfattende kriminalitet og seksuell trakassering begått av innvandrergjenger, og omgivelsenes påfølgende redsel. Påstandene om at svensk politi er i akutt krise etter en voldsom drapsbølge og en betydelig økning av seksualforbrytelser/voldtekter er også rare; alle fagfolkene som mener at utviklingen i svenske forsteder går i helt feil retning likeså.

For det de sier kan umulig stemme. Jeg var nemlig på harrytur i forrige uke, nærmere bestemt på Nordbysenteret ved Svinesund, og tenk; jeg så ikke en eneste skuddveksling, ingen ran, innbrudd, voldtekter, mishandling eller utpressingsforsøk. Heller ikke så jeg noen våpen eller dopsalg, og jeg hørte ingen trusler. Ah, jeg har tatt feil, i Sverige hersker det orden och reda! Kriminaliteten må ha gått ned slik mange hevder, for her foregår det jo ikke noe slikt, tenkte jeg lettet, mens jeg stappet burgere, vingummigodteri og sigaretter i posen og dro kvitrende lykkelig hjem igjen.

Så hvorfor ikke fokusere på alt det uproblematiske? Det er jo åpenbart mange som overhodet ikke kjenner seg igjen i de nedslående og skremmende utviklingstrekkene som blir beskrevet, og det er tross alt deres personlige opplevelse det hele dreier seg om, er det ikke?

Nei, det er ikke det. For mange kjenner seg faktisk igjen i dem og det skyldes at antagelig at det er de som bor der og lever med det. De som er så bekymret for «stigmatiseringen» – av kriminelle og andre bøller som uten hemninger har stigmatisert seg selv, vel og merke  – bor som regel helt andre steder og har det derfor ikke innpå seg til daglig.

På nettsiden Dagens Samhälle gir den samfunnsengasjerte forfatteren Nima Dervish det inn med teskje i artikkelen «Hva gjør en by farlig?»:

Så fremt du ikke befinner deg i en faktisk krigssone, beror et områdes «farlighet» på hvem du er, hvor du befinner deg og når. Landet kan være i krig mot planetens verste udyr og du kan fortsatt ha et trivelig liv.

Det kan du, særlig hvis du oppholder deg på komfortabel avstand fra det. Og det gjør du hvis du er høyt utdannet eller høytlønnet. Undersøkelser fra både Norge og Sverige viser nemlig at denne gruppen – som ofte er den samme som er innvandringsliberal, evig bekymret for «tonen i debatten» og tilsynelatende føler at «stigmatisering» er det verste av alt i hele verden – er den aller første som flytter vekk fra selvsamme innvandring. I Sverige skal ikke andelen ikke-vestlige innvandrere i eget nabolag bli større enn 3-4% før denne gruppen takker for seg, pakker snippesken og flytter, slik vi har skrevet om mange ganger:

Infödda svenskar flyttar ifrån områden med många utomeuropeiska invandrare. Detta är en av de starkaste krafterna bakom den växande etniska segregeringen, enligt en studie av flyttmönstren i landets tolv största kommuner under åren 1990–2007.

– Ja, vi hittade en så kallad tipping point på 3–4 procent. När andelen utomeuropeiska invandrare är så stor i ett bostadsområde så börjar de infödda svenskarna flytta därifrån, säger Emma Neuman, nationalekonomisk forskare vid Linnéuniversitetet i Växjö.

Högutbildade och höginkomsttagare flyttar först, vilket leder till att den etniska segregeringen sker parallellt med en ekonomisk.

I ett annat forskningsprojekt har sociologen Maja Lilja vid Örebro universitet djupintervjuat småbarnsmammor, för att studera resonemang kring mångfald, svenskhet och bostadssegregation:

– Många talar om etnisk mångfald som en berikande faktor, men när man ska flytta eller välja skola till sina barn blir frågan konkret, och då väljer man ofta någon form av svenskhet. Man uttrycker det som att barnen inte ska hamna i minoritet, eller att man är noga med deras svenska språk.

”Föräldrar i dag tycks hamna mitt i en segregationsproblematik där många föräldrar tycks försöka undvika segregationens negativa effekter, genom att undvika vissa bostadsområden och dess skolor,” skriver Maja Lilja i sin doktorsavhandling.

Det samme flyttemotivet gjenfinnes i masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitts kvantitative studie «Flytting i et segregert bylandskap : En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier», som ble publisert i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo i 2014: «man ønsker en tilstrekkelig «etnisk innfødt» miljø for barna. Vi vet da også fra Statistisk sentralbyrå at hele 18.000 etnisk norske har flyttet ut fra Groruddalen i perioden 1999-2010. Hvert år flytter 1.000-2.000 etnisk norske ut av Groruddalen, mens nesten like mange ikke-vestlige innvandrere flytter inn.

Det er sikkert en deilig følelse å ha Öppna hjärtan. Særlig når det er noen andre må leve med konsekvensene.

Men tilbake til Derwish:

Att ett problem inte märks markant i ditt eget liv innebär inte att det inte existerar. Att någon drabbas är illa nog. Vilket svenska folket också verkar anse, åtminstone om man ska tro Sifos senaste mätning som visar att kriminalitet och våld i samhället är det som oroar svenskarna mest.

Bara för att du ena dagen har haft en kumbaya-upplevelse på ett kryddigt multikultievent i en förort betyder det inte att förekomsten av seriösa problem i samma område är en högerextrem konspiration (och vice versa). Bara för att en alarmerande incident skedde när islamkritikern, debattören eller ekonomen du ogillar var på plats betyder det inte att den bör förringas.

Är Rinkeby och Rosengård problemtyngda områden i akut behov av resoluta åtgärder? Eller grå förorter där det största hotet mot din hälsa är passiv rökning från mustaschgubbarna bredvid? Svaret på båda frågorna är ja.

I Göteborgs-Posten er den fremragende lederskribenten Alice Teodorescu inne på det samme:

Brann din bil i natt? Leker dina barn i en sandlåda i närheten av en plats där människor sköts ihjäl i går? Kom ambulansen eller brandbilen som skulle rädda ditt liv eller din egendom inte fram i morse på grund av stenkastning mot personalen? «Stackars dig! Så förfärligt! Men visste du att Sverige aldrig har varit tryggare, att sannolikheten att drabbas av våld är väldigt låg (särskilt om du är en äldre kvinna), att ett flertal kurvor pekar uppåt både vad gäller barnfattigdom och arbetslöshet?»

Også hun setter fingeren på at denne typen innvendinger som blir NRK og Magnus til del som oftest kommer fra et bestemt hold: de som bor et annet sted og/eller ikke er personlig berørt av problematikken:

Under den gångna veckan har mord och skottlossningar återigen ägt rum i svenska förorter, inom loppet av två dygn mördades fem personer i Stockholm. Bilar sätts i brand och stenar kastas mot blåljuspersonal med sådan frekvens att det inte ens alltid längre hamnar i tidningen. I innerstan sitter den välbärgade medelklassen, som har råd att på avstånd förfäras och vifta med statistik, och smuttar på den senaste ekologiska champagnen. I sociala medier säger de sig känna oro inför andras, enligt deras synsätt, alarmistiska oro och vad den gör med samhällsklimatet. Toleransen. Medelklassen som älskar mångfald i teorin men som aldrig skulle sätta sina egna barn i en skola där svenska är exotiskt, än mindre bosätta sig i ett område där oroligheter är vardagsmat.

For all del: det er fint at noen ikke kjenner seg igjen. Det gjør jo enkelte i Sverige heller ikke. Da en rekke innvandrerkvinner- og menn med bakgrunn fra islamske land varslet om islamisters fremmarsj, påfølgende kvinneundertrykkelse, fremveksten av «moralpoliti» samt økende mannsdominans og dertil fravær av kvinner i det offentlige rom i svenske forsteder, meldte blant annet Miljöpartist Manijeh Mehdiyar og Maimuna Abdullahi i organisasjonen med det besynderlige navnet Muslimska Mänskliga Rättighetskommittén og politiker for Moderaterna Kahin Ahmed seg straks krenket og utsatt for en «rasistisk hatkampanje». De kjente seg nemlig virkelig ikke igjen i dette.

Det var jammen bra, for så endte man heldigvis opp med å diskutere deres og meningsfellers krenkethet fremfor den opprinnelige problemstillingen, slik at de religiøse fundamentalistene fikk tusle med sitt i fred og patriarkalsk klan- og æresmentalitet fikk tid til å befeste seg enda litt bedre.

Men det er ikke til å komme fra at noen – ganske mange også – kjenner seg igjen i disse virkelighetsbeskrivelsene, og det omgivende samfunn har faktisk et ansvar.

Politikerna talar ofta om Sveriges ansvar mot just människor på flykt, men vad hände med ansvaret för människor som bor här, oavsett om de anlände i går eller om de har bott här i generationer? Vem för de skötsamma människornas talan, de som sätter gränser för sina barn, som lär sig svenska, som jonglerar flera lågbetalda jobb för att kunna sätta mat på bordet, som sparar för att köpa en begagnad bil, som bidrar till en välfärd som levererar allt mindre valuta för insatsen? De som inte vill associeras med de kriminella men som på grund av sitt utseende kommer att misstänkliggöras, de som måste anstränga sig dubbelt så mycket för att visa att de inte är som bråkstakarna? De vars bibliotek vandaliseras, de som ständigt är rädda? Vad hjälps de av de privilegierades mantra om att det minsann inte är så dåligt?

Den påståtte bekymringen for stigmatisering og fremmedfiendtlighet er i realiteten ikke en gyldig innvending fordi det hovedsakelig er innvandrere og deres barn som bor i disse områdene og må leve med de kriminelles herjinger.

Newsflash: Innvandrere er ikke en homogen masse, det finnes lovlydige såvel som kriminelle, undertrykkede såvel som undertrykkere, ateister såvel som islamister og ofre såvel som forbrytere blant dem som blant alle andre grupper i samfunnet. Og det er det som skal og må være fokus; ikke hva enkeltindivider føler at de har rett til å kjenne seg igjen i.

De samme har som regel ingen problemer med reportasjer som utelukkende fremstiller innvandrere eller asylsøkere som ofre for et eller annet fra majoritetsbefolkningens side. Hvornår klaget de for eksempel over at reportasjer om barnefattigdom i innvandrermiljøer ikke samtidig fokuserer på de innvandrerbarna som ikke lever i fattigdom? Eller over at reportasjer som fokuserer på diskriminering av og rasisme mot innvandrere ikke samtidig fokuserer på alle de innvandrerne som ikke blir diskriminert eller utsatt for rasisme? Både de og vi vet nok svaret på det.

Innvendingene kommer først når det settes fokus på noe som er negativt, i dette tilfellet at noen innvandrere dessverre gjør både andre innvandrere og enkeltindivider i øvrig befolkning til ofre i sine egne nabolag.

At de forsøker å dreie fokus vekk fra denne vanskelige problematikken og over på seg selv, forteller atskillig mer om dem enn om NRK og Anders Magnus.