Anbefalt litteratur

De dødsdømte: Du vil aldri glemme dem

Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som har gjort dypere inntrykk: Han er en politisk dissident fra Iran, som ble verdenskjent for sin utrettelige gjerning som advokat for dødsdømte. Mohammad Mostafaei, i dag en av oss i Norge, gir oss et innblikk i utrøstelige, men også håpefulle, skjebner, som er så levende og så rystende at de vandrer med deg gjennom dagen og natten. Mennesket Mostafaei fremstår med en sjelden inderlighet og varme.

Hvis jeg som bokanmelder skulle gi I skyggen av sharia et terningkast, blir det en sjuer. Boken er en beretning om et nådeløst, avskyelig religiøst diktaturs behandling av sine borgere. Midt i denne ondskapen trer en sjelden vakker og følsom sjel frem og gir oss nærbilder av enkeltindivid som sitter på death row på en måte som gjør at du blir glad i både dem og advokaten, som fryktløs står opp mot sharia-barbariet.

En gripende bok som bør oversettes til mange språk.

Fra de fattigste kår

Mohammad Mostafaeis personlige og faglige liv har en dramaturgi verdt en spillefilm. Han er født i de fattigste kår sør i Teheran. En mild mor og en humørsyk far, som ble traumatisert av krigen mellom Iran og Irak (1980-1988). Faren drev en liten restaurant, uten dør, for det hadde han ikke råd til. Guttens seng var et teppe på gulvet. Fra barnsben av slavet Mostafaei for faren. Arbeidsdagene var lange og krevende for et lite barn, og da han fikk lov til å begynne på skolen i tillegg til arbeidet i restauranten, ble resultatene deretter.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det var nettopp mens han slavet i restauranten at hans skjebne ble beseglet: 14 år gammel pusser han vinduene med avispapir, og får øye på en kunngjøring på det krøllete papiret: En offentlig henging.

Forventet et monster

Tidlig neste morgen snek Mostafaei seg ut i Teherans gater for å bivåne avrettelsen. Han hadde manet frem voldsomme fantasier om hvilket grusomt monster den dødsdømte måtte være. En svær, ond, kraftfull mann, det var hva Mostafaei så for seg. Den vevre gutten fikk sjokk. Foran han stod en skjelvende gutt på samme alder som han selv, med løkke rundt halsen og tau festet til en heisekran.

Etter krigen med Irak var det økonomiske oppgangstider i Iran. Restauranten ga så god avkasting at den løftet familien ut av de fattige kårene i sør til de langt mer bedrestilte folkene nord i hovedstaden. I ett år studerte Mostafaei natt og dag for å klare opptakstestene til universitetsstudier. Han ville bli advokat, han ville ikke minst redde barn fra galgen. Drømmen gikk i oppfyllelse, og den dyktige advokaten bygde seg betydelig opp økonomisk ved å bistå den rike delen av forretninglivet. Slik skapte han seg økonomisk rom for gratis å kunne hjelpe de ulykkeligste skjebnene i Irans umenneskelige fengsler. Hans selvpålagte livsoppgave ble å redde særlig barns liv.

De kryper inn under huden

Skildringene av skjebner som har krysset veien til Moostafaei i Irans brutale fengsler, er så levende at man ser dem foran seg. Man kjenner smertene deres, man fortviles til bunns i eget indre over den grove uretten, og kjenner en lettelse og glede av en annen verden de gangene det ender lykkelig.

Men det er unntakene som overlever.

Det hadde vært fristende å fortelle inngående om eksempelvis skjebnen til dødsdømte Delara, 17 år og kunstner, da hun endte i fengsel etter å ha påtatt seg skylden for et mord utført av kjæresten. Til publikum på sin egen utstilling i Teheran formidlet hun disse ordene fra fengselscella: «Vet dere hva det betyr å være en fargenes fange? Det betyr å være meg. Fra jeg var fire år, bestod livet mitt av farger, jeg var omgitt av farger, og da jeg var 17 år, mistet jeg dem alle.»

Jeg skal ikke fortelle mer enn dette, for ikke å ødelegge potensielle leseres møte med en uåpnet bok.

Og skjebnen til Behnood, som endte i fengsel 17 år gammel, også han dømt til henging for et drap. Jeg tror Behnood er den personen som har satt de dypeste sporene i sjelen til Mostafaei. Fordi det etter lang tids kamp for guttens liv var skapt et betydelig håp om at Mostafaei ved hjelp av bred medieoppmerksomhet og kulturpersonligheter i Iran, ville gå seirende ut av dragkampen med religionens voktere av de «hellige» sharialovene.

I 2012 ble dramaet rundt Behnood til en animasjonsfilm, laget av The Guardian, i forbindelse med en internasjonal kampanje mot dødsstraff, der Mostafaeis’ liv og virke som advokat er i sentrum.

Gutten som ble henrettet i Teheran da Mostafaei var 14 år, og som førte til hans advokatvirke for å redde barn fra galgen.

Animasjonsfilmen ser du her (5 minutter), hvis du vil vite hvordan det gikk med Behnood.

Verdens øyne rettes mot Iran

Jeg tror de fleste husker dramaet rundt tobarnsmoren Sakineh som skulle steines til døde for et påstått drap og påstått sex utenfor ekteskap. Mostafaei klarte nemlig å løfte kampen for denne kvinnens liv inn på verdensscenen gjennom bloggen sin i 2010. Statsledere i den vestlige verden, kulturpersonligheter, redaktører, skuespillere, den norske regjeringen – de alle protesterte på det kraftigste mot det iranske regimet.

Mostafaei summerer motivet bak dommen opp slik, etter å ha vist at påstandene måtte være grunnløse:

-Dette handlet verken om juss eller rettferdighet, men det var et hevngjerrig angrep på kvinnelig seksualitet, med sharialoven som våpen. Her gjaldt det å vise for allmennhetene at enhver kvinne som ikke adlyder sin mann, og som i tillegg søker trøst hos andre menn, skal dø, uavhengig av om det finnes lovhjemmel eller ikke.

  1. august tar folk til gatene i over 100 vestlige byer i demonstrasjon for Sakineh.

Demonstrasjon i Spania mot steining av Sakineh. Denne steiningsdommen skal være den siste i Iran grunnet et voldsomt internasjonalt engasjement, initiert av Mostafaei.

Flukten

Shariaregimets nedrige ledere hadde nå fått nok. Jakten på Mostafaei nærmet seg en topp. Under sterk tvil la han på flukt til Tyrkia. Hvorfor tvil? Fordi regimet benyttet en kjent metode: Hans elskede hustru ble fengslet, brukt som gissel for å presse Mostafaei til å melde seg.

Etter en dramatisk flukt, registrerer han seg som asylsøker ved et FN-kontor i den tyrkiske byen Van. Den første fremmede makt utenom Tyrkia som møter han er Norge, ved vår ambassadør. Den kjente menneskerettighetsaktivisten og advokaten hadde allerede vært et tema blant europeiske ambassader i landet. Det ble raskt enighet om at Norge skulle bli Mostfaeis nye hjemland.

Tilgivelse og forsoning

Egentlig hadde det holdt med én kort historie for å formidle personligheten til Mostafaei. 15 år gammel ble han forsøkt voldtatt av en godt voksen mann, Ali, som arbeidet i restauranten. Mostafaei unnslapp med et nødskrik, bokstavelig talt. Mannen forsvant med familiens kontantbeholdning. De så han aldri mer.

Som stjerneadvokat møter Mostafaei tilfeldigvis Ali igjen på innsiden av murene på et møterom. Det har gått 20 år. Mostafaei gjør Ali kort oppmerksom på at han husker at Ali jobbet i restauranten til faren, hvorpå en skyldbetynget og rødmende Ali ser ned i gulvet foran den besøkende kona og de to barna hans. Mostafaei går rett på sak: Hvorfor er Ali på innsiden av murene? Den lutfattige Ali sitter på dødscelle på grunn av en mindre narkotikaforbrytelse. Mostafaei tilbyr seg å hjelpe han. Han klarer det igjen: Dødsdommen omstøtes.

«Vi snakket aldri sammen om det som skjedde i restauranten den vinterdagen da jeg var 15 år. Vi behøvde ikke det. Tvert imot gjorde det ekstra godt å hjelpe ham, fordi det hjalp også meg til forsoning og tilgivelse, og dermed kunne vi begge legge en traumatisk hendelse bak oss. For forsoning er ikke noe man bare tilbyr andre, det er like mye noe man tilbyr seg selv.»

Mesterlig formidlere

Man får vitterlig opplevelse av at verden er liten, da dette kom frem på boklanseringen 7. februar i Oslo: Sommeren 2010, da dramaet rundt Sakineh ble en verdensnyhet, vikarierte Odd Myklebust som redaktør i Drammens tidende. Som så mange andre fulgte Myklebust tett dramaet rundt den dødsdømte kvinnen og hennes advokat Mostafaei. Da Mostafaei plutselig var borte fra den offentlige scenen, 24. juli, var Myklebust ganske overbevist om at regimets lange arm hadde fanget den tapre advokaten.

To uker senere, 7. august, dukker det en mann opp i Drammens gater. Elvebyen hadde fått en ny borger.

Mostafaei og Sakineh, dømt til steining. Hans kamp for hennes liv førte han på flukt som endte i Drammen.

Odd Myklebust formidler historien til Mostafaei og hans dødsdømte klienter mesterlig. Myklebust får ikke minst frem de følsomme strengene i en mann det er umulig ikke å kjenne dyp respekt og ærefrykt for.

Så hva er status for Mostafaei etter syv år i Norge? Guttungen som fikk seg en durabelig overdose restaurantarbeid, åpnet restaurant i Drammen 3. februar i år. Jeg håper ikke ringen er sluttet, men at dette er en mellomstasjon før han igjen kan ta opp kampen for rettferdighet og medmenneskelighet med full tyngde.

Mohamad Mostafaei

I skyggen av sharia

320 s.

Aschehoug forlag