Innvandring

Personifisert asyljuks gjør mediene til klikkhorer

I de siste dagene har saken om den 30-årige bioingeniøren som har fått tilbakekalt sitt norske statsborgerskap grunnet antatte urettmessige identitetsopplysninger, vært høyt prioritert i mediene. Den faktuelle fremstillingen glimrer med sitt fravær, det samme gjør hukommelsen. Saken er i seg selv gammel og har ingenting med nåværende statsråd Listhaug å gjøre, men viktigere: sakskomplekset skriver seg tilbake til år 2003. Men hva gjør vel ikke mediene for å få klikk?

Da jeg har hatt andre gjøremål i helgen har jeg fulgt lite med i mediene. Det var først i går kveld jeg begynte å lese om bioingeniøren Mahad Abib Mahamud som skal ha blitt tildelt norsk statsborgerskap (i 2008) visstnok på feilaktige premisser. Etter gjeldende regelverk har han fått det norske statsborgerskapet trukket tilbake. Men det var først i dag det gikk opp for meg at jeg tidligere har snakket med Mahamud.

Mye taler mot at Mahamud taler sant.

En rasende Mahamud

Mahamud ringte meg i fjor. Han var mildt sagt rasende fordi jeg da hadde skrevet en artikkel om han. Men artikkelen (publisert 19. mai 2016) handlet ikke spesifikt om Mahamud, han ble imidlertid referert til som et eksempel etter at Klassekampen hadde omtalt hans sak dagen før. Min artikkel handlet om asyljuks generelt. Uansett var Mahamud forbannet fordi jeg refererte følgende:

Klassekampen skriver om Mahad Abib Mahamud, som kom som enslig mindreårig asylsøker som 14-åring i år 2000. Et anonymt tips har ført til at den nå 30 år gamle mannen har fått frist på seg til 20.mai til å forlate Norge. Han mener derimot at det anonyme tipset er sendt av politiske motstandere – og etterlyser bedre kildekritikk fra UDI. Direktoratet har ikke fått avklart Mahamuds identitet med myndighetene i Djibouti (som lider under dårlige registreringssystemer), men har en rekke opplysninger som peker i retning juks.

– Vi har vurdert opplysningene hans om reisen til Norge, språkferdighetene hans, intervjuer av familie og ekskone, reisevirksomhet til Djibouti, kontaktnett i Djibouti, funn på internett og telefon, og på valutaoverføringer, sier seksjonssjef Georg Magne Rønnevig til Klassekampen.

Myndighetene tror altså ikke at Mahamud er fra Somalia, men mitt hovedpoeng den gang var at asyljukset er langt mer omfattende enn det som omhandler somaliere, og problematikken har vært gjeldende over lang tid. Det prøvde jeg også forklare Mahamud over telefon, hvor han bedyret sin uskyld og ville ha meg til å trekke artikkelen fra rights.no. Jeg ba han heller sende dokumentene i saken hans til meg, så skulle jeg forfatte en ny artikkel hvis noe av det refererte ikke holdt stikk. Det skulle han virkelig gjøre!, lød det. Siden har jeg ikke hørt et pip.

Slagside

Tausheten fra Mahamud antar jeg handler om at jeg ikke lot meg overbevise av hans uskyld og/eller at jeg ikke lot meg imponere av at han hadde «gjort det så bra i Norge». Når han insisterte på at han «arbeidet og betalte skatt», likte han åpenbart ikke mitt spørsmål om hva han mente alternativet skulle være? Med henvisning til reglene for asyl og statsborgerskap i Norge, vektla jeg at det er en grunn til at de er utformet slik de er – og at de har overveldende flertall på Stortinget.

Da viste Mahamud i mine øyne sitt sanne jeg: Han var ikke så interessert i reglene, han var opptatt av seg og sitt. Det er forståelig gitt hans situasjon, men våre Stortingspolitikere og vår regjering bør ha et overordnet fokus. Da er det mildt sagt begredelig at ulike representanter fra ulike politiske partier kaster seg inn i Mahamud-saken som et politisk spill – fordi mediene legger opp til det.

Nettopp denne personifiserte vinklingen har stort sett et samlet mediekorps gått rett på, og dermed mates også asyllobbyen (som ikke har noe ansvar). Det er synd på Mahamud. Den stakkars gutten som kom alene til Norge som 14-åring i 2000, og som nå, etter 17 år i Norge, må bøte for de eventuelle feil han har gjort – hvis myndighetene har rett i at han er tildelt statsborgerskapet ved et ugyldig vedtak. Men vel så interessant: Hvordan kom Mahamud seg til Norge? Menneskesmuglere? Hva kostet det og hvem betalte? Ingen spør. Det passer ikke inn i historien?

Kobler inn riksheksa

Men det som derimot «passer godt inn» er å koble Mahamud-saken på riksheksa Sylvi Listhaug. Det må være mer enn flaut for de samme slik å bevise sin kunnskapsløshet. Innvandrings- og integreringsminister Listhaug (FrP) gjør bare den jobben Stortinget har lagt premissene for, noe også Georg Gooding har et leseverdig blogginnlegg om.

Vi har også fått vite at Mahamud er gift og har barn. Til Klassekampen har han fortalt om kona Fathia, som også er norsk statsborger, og sin stedatter, og at de har enebolig og lån. Men hvem er egentlig Fathia? Når kom hun til Norge og angivelig hvor fra? Ingen spør.

Dagbladet publiserte en artikkel i går med en mindre slagside enn de siste dagers oppslag. Her får vi blant annet vite at da den enslige asylsøkeren Mahamud kom til Norge, tok det ikke lang tid før det ble søkt om familiegjenforening fra «farens hans og flere andre familiemedlemmer». Hvem er disse og fikk de opphold? Er de i Norge nå? Ingen spør.

Det fremkommer i samme artikkel at faren i asylintervjuet med UDI forteller at sønnen er fra Djibouti og har et annet navn enn hva han selv har oppgitt. Mahamud selv «går langt i å antyde at intervjuet med hans far er fabrikkert av norske myndigheter.» En slik tankegang sier sitt.

Også en Facebook-konto er dukket opp med foto av Mahamud og telefonnummeret til hans mor, men der Mahamud-navnet er byttet ut med mors etternavn. Til det forteller Mahamud at det er en kjenning av han i Etiopia som står bak FB-siden. Bildet av Mahamud skal denne kjenningen ha benyttet fordi Mahamud er blitt hans «politiske sjelevenn».

Ringer fremdeles ikke bjellene?

Det er videre blitt avdekket at Mahamud ikke har noen typisk somalisk dialekt. Det forklarer Mahamud med «at han måtte flykte fra landet (Somalia, min anm.) til Etiopia bare fem år gammel.» Norske myndigheter reagerer også på valutatransaksjoner Mahamud har gjort til en person i Djibouti. Disse pengeoverføringene forklarer Mahamud med at han er medeier i et transportselskap i Djibouti – samt at pengeoverføringer til familiemedlemmer i Etiopia går via en partner i selskapet sitt der. «Enhver norsk statsborger har rett til å investere hvor som helst i verden så sant man følger det eksisterende norske regelverket for det», argumenterer han.

Men hvis Mahamud og familien har hatt opphold i Etiopia siden han var fem år tilsier det i seg selv at Mahamud neppe skulle fått opphold i Norge. Ifølge UDI begrunnes asylsøknader av personer fra Etiopia som oftest med politisk aktivitet som utløser risiko for forfølgelse eller, om enn i mindre grad, kvinneforfølgelse isolert sett, seksuelle overgrep fra myndighetspersoner som ledd i politisk forfølgelse eller risiko for kjønnslemlestelse av jenter/kvinner. Sistnevnte kunne ikke Mahamud påberope seg og det er vel også liten sannsynlighet for høy politisk aktivitet i slik ung alder.

Statsløs

Nå er det synd på Mahamud fordi han risikerer å bli statsløs. Fra ulikt hold heter det at det er ulovlig å gjøre noen statsløs. Det er ikke minst begredelig at Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland ikke kjenner regelverket. Så enkelt er det nok ikke, men det er knyttet strenge betingelser til å gjøre noe statsløs. Ikke minst handler det om at forpliktelsen til å unngå statsløshet er blitt en del av internasjonal sedvanerett.

Ifølge den Europeiske konvensjon om statsborgerskap er det inngått følgende avtale når det gjelder tap av statsborgerskap på statspartens initiativ (artikkel 7, mine uthevinger):

  1. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap ex lege eller på statspartens initiativ unntatt i følgende tilfeller:
    1. frivillig erverv av annet statsborgerskap;
    2. erverv av statspartens statsborgerskap ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta vedrørende søkeren;
    3. frivillig tjenestegjøring i en fremmed militær styrke;
    4. fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser;
    5. fravær av reell tilknytning mellom statsparten og en statsborger med fast bosted i utlandet;
    6. når det fastslås før et barn når myndighetsalder at de vilkår som er fastsatt i den nasjonale lovgivning og som førte til ex lege erverv av statspartens statsborgerskap ikke lenger er oppfylt;
    7. adopsjon av et barn dersom barnet erverver eller innehar den ene av eller begge adoptivforeldrenes fremmede statsborgerskap.
  2. En statspart kan bestemme at barn hvis foreldre taper dens statsborgerskap taper slikt statsborgerskap unntatt i tilfeller som omfattes av nr. 1 bokstav c og d. Barn skal imidlertid ikke tape statsborgerskapet dersom en av foreldrene beholder det.
  3. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap i henhold til nr. 1 og 2 i denne artikkel dersom den berørte derved ville bli statsløs, unntatt i tilfeller som nevnt i nr. 1 bokstav b i denne artikkel.

Hvis myndighetene har rett kan Mahamud gjøres statsløs, men er det moralsk riktig siden han har vært her i 17 år og «ikke ligger noen til last», som det påpekes? Personlig opplever jeg å vite for lite om saken, for eksempel er det interessant hva de familiegjenforente har bidratt med. Personlig er jeg heller ikke beroliget av at Mahamud aldri sendte meg papirene i saken hans. Men det jeg er helt sikker på er at dette ikke bare handler om Mahamud, og derfor blir den berammede rettssaken 21. februar av betydelig interesse. Den kan få betydning for langt flere.

Nå er det nok

Politiet avdekker mye identitetsjuks, men det følges sjelden opp av mediene.

HRS fikk i dag også en henvendelse fra en i politiet som nettopp jobber med denne form for saker. «Nå er det nok», sier vedkommende og minner oss om at politiet i årevis har avslørt identitetsjuks uten at det er blitt fulgt opp, i alle fall ikke av mediene.

Vedkommende har helt rett. I mars 2015 kunne vi avdekke  at utlendingspolitiet etter to års jobb i det stille avslørte at om lag 400 påståtte statsløse palestinere med opphold i Norge egentlig var borgere av Jordan. Men de hadde ytterligere 400 i kikkerten. Fulgte noen medier opp? Nei.

I mars 2015 avdekket vi en ny sak. Denne gangen handlet det om at Politiets utlendingsenhet hadde avslørt at asylsøkere som tidligere hevdet de var irakere, men uten identitetspapirer, brått ble til syrere, med syriske identitetspapirer, etter at krisen i Syria forverret seg. Fulgte noen medier opp? Nei.

I januar i 2015 avdekket NRK at over hundre somaliere risikerer å miste norsk statsborgerskap fordi de har løyet seg til opphold: de bodde i trygghet i land som Kenya, Etiopia og Djibouti da de kom til Norge som asylsøkere «fra Somalia». I samme reportasje kom det frem at alarmklokkene begynte å ringe hos politiet allerede i 2003.

Nå heter det at UDI vurderer å tilbakekalle norsk statsborgerskap i ca. 500 saker. Hvilke saker dette dreier seg om sies det intet om, men vi kan antakelig være sikker på mer klikkhoreri fra mediene. For der vekkes ingen interesse for å følge lover og regler, ei heller er det interesse for at asyljuks skal få konsekvenser for de involverte. Budskapet er heller at juks skal ignoreres, spesielt hvis tiden har gått og vedkommende er en «suksess». Vi skjønner alle hvilket signal som ligger i dette? Men verre er det at de samme som står for en slik kurs ikke løfter en finger for å få endret regelverket, verken nasjonalt eller internasjonalt.

Men nå er det nok. Enten får vi følge de angitte regler eller så får vi endre dem.