Innvandring

Symptomene

Det er gode grunner til å bli skremt av en del av de politikerne, partiene og bevegelsene som nå vokser frem i Europa og USA. Men i realiteten er de bare symptomer på grunnleggende problemer, og så lenge problemene består, spiller det ingen rolle at "riktige" politikere og partier vinner valg. Symptomene vil likevel spre seg fordi vi allerede er inne i en ond sirkel.

Verden skjelver i skrekk for det amerikanske presidentvalget, og dommedagsspådommene hvis Donald Trump skulle vinne er mange. I Storbritannia raser Brexit-siden mot det som av mange kommentatorer beskrives som et juridisk kupp for å gjøre om eller myke opp resultatet av folkeavstemingen om å forlate EU. Fra Tyskland meldes det at voldelige høyreekstreme bevegelser vokser frem i forferdende tempo.

Nå kan man naturligvis velge å se på alt med vennlige briller, og tenke at f.eks. Brexit-rettssaken bare er et uskyldig forsøk på å klargjøre parlamentets ansvar, slik f.eks. Dagbladets Einar Hagvaag velger. Han foretrekker å se det som at «Storbritannia har blitt ille om dagen». Denne forenklingen kan han klynge seg til fordi han ser bort fra bakgrunnen. Det av eliten idioterklærte folket ble for ikke spurt om de ville ha en «hard Brexit» eller nylanseringen fra de som tapte avstemningen: «soft Brexit» – en slags variant av EØS-medlemsskap, og hvem i all verden ville egentlig hatt det hvis de hadde blitt spurt? – de ble spurt om de ville forlate EU og svarte ja. De som stemte for å forbli i EU hevder at rettssaken bare dreier seg om den formelle prosedyren og å fastslå parlamentets suverenitet, ikke politikk. Men det gjør det i aller høyeste grad. Stuntet kommer da også fra den samme eliten som ikke har vært så utpreget nøye med formelle prosedyrer når det har gått andre veien: å avgi det nasjonale parlamentets suverenitet. Til nettopp EU.

Det handler som så ofte før om masseinnvandring og dens konsekvenser. En overnasjonalt innstilt politisk, økonomisk, kulturell og medial elite har store fordeler av denne innvandringen og de ønsker derfor at den skal fortsette uhindret. Den folkelige majoriteten som betaler prisen vil derimot ikke det. De opplever nesten bare ulemper, som et svært anstrengt boligmarked – i Storbritannia som i andre land som Sverige er det nå regelrett boligmangel – mangel på/større konkurranse om arbeidsplasser, press på infrastruktur som barnehager, skoler og helsetjenester, større konkurranse om velferdsgoder som trygd og sosialboliger, for ikke å nevne at mange har fått hele nabolaget sitt forvandlet til noe de ikke kjenner seg igjen i. De har blitt fremmedgjort i eget land. Alt mens den eliten som tar hele kaken har skjelt dem ut som problematiske for realiseringen av den multikulturelle, globalistiske drøm; som rasister, ekstremister og trangsynte premietullinger. Er det noe rart at de etterhvert har blitt veldig sinte?

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Så blir de endelig spurt, gir sitt svar – og i tillegg til å bli kalt duster, går representanter for eliten hen og blander inn dommere som nå sier at parlamentet må avgjøre. Dette er et parlament hvor rundt 480 av 650 medlemmer er uttalte motstandere av Brexit. Og det handler naturligvis om politikk, for er det noe utviklingen har gjort klart, er det at den samme eliten i stadig større grad bevisst har brukt inter­nasjonale kon­ven­sjoner til å rettslig­gjøre poli­tiske spørsmål og dermed unndra dem demokratisk debatt og kontroll. Denne eliten har agitert sterkt for å føre slike konvensjoner inn i nasjonale lovverk – Norge er intet unntak – for deretter å bruke det til å forhin­dre at et poli­tisk fler­tall skal kunne inn­føre, oppret­tholde eller avskaffe ord­ninger som et poli­tisk, avgående min­dretall er mot eller ikke ønsker at skal kunne fjernes. Samtidig har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) kontinuerlig utvidet sin maktsfære til at de nå kan bruke Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling. Den danske jusprofessoren Eva Smith advarte allerede i 2001 mot utviklingen og sammenlignet EMD med et opplyst enevelde. Hvilke praktiske konsekvenser det har, ble britene raskt klar over i 2011 da det stadig mer pressede landet gjorde tapre forsøk på å få masseinnvandringen under kontroll. En gjennomgang foretatt av innenriksdepartementet viste imidlertid at EMK saboterte nær sagt alle aspek­ter av den britiske reg­jerin­gens foreslåtte tiltak. Det fremstår da også som om EUs og EMDs primære fokus er å sørge for at det ikke blir noen som helst begrensninger i størrelsen og typen av innvandring som et flertall av Europas borgere gjentatte ganger har gitt uttrykk for at de vil ha innført. Hvis du lurer på hvorfor britene er lei av slik rettsliggjøring og vil ha EUs menneskerettskonvensjon ut av lovverket sitt (og hvorfor det ikke er noen god idé å innføre det i vårt eget), så kan du lese mer om det her.

Så britene gjorde det eneste de kunne, de grep muligheten og takket nei på fredelig, demokratisk vis.

Det hevdes riktignok at parlamentet ikke vil våge å omgjøre eller tone ned folkets nei, og det kan kanskje hende. Men har folk flest noen grunner til å tro på et ord av det den etablerte politiske klassen lenger? For Storbritannias vedkommende åpnet først Blair-regjeringen alle sluser uten å spørre noen, som om landet var deres private hertugdømme. Deretter gikk Cameron-regjeringen til valgt med et løfte om å få innvandringen ned fra flere hundre tusen i året til «ti tusener», uten at noe som helst har skjedd. Dette skyldtes i stor grad EU og internasjonale konvensjoner i eget lovverk. Dette siste lovet regjeringen Cameron også at de skulle fjerne fortest råd når de kom til makten, men siden de hadde lekepartiet Liberaldemokratene – som er så på viddene at de trygt kan sammenlignes med KrF, Venstre og SV – med på laget, ble heller ikke det noe av. Så hvorfor forventer politikere og medier at folk fortsatt skal utvise en tillit den politiske og mediale klassen i årevis har gjort sitt beste for å nedbryte?

Men la oss nå si at at går bra i morgen og at den noe mindre ondartede Hillary Clinton vinner valget, det britiske parlamentet gjennomfører Brexit og tyske myndigheter får kontroll på den fremvoksende høyreekstremismen. Det kommer en dag etter det, og så lenge problemene består, spiller det ingen rolle hvilke demokratisk valgte politikere eller partier som kommer eller går. Og hva da?

Vi snakker om en svært stor del av befolkningen som protesterer mot en uønsket utvikling så godt de kan, versus en fullstendig døv herskende klasse. Og det er en befolkning som har blitt fortalt løgner eller halvsannheter i over 30 år og skjelt ut som de verste ting hver gang de har stilt spørsmål ved det. Ikke bare det, men de har i tillegg måttet finansiere såkalte NGO-er, som ikke bare lyver – som f.eks. om «flyktningkrisen» og såkalte enslige mindreårige asylsøkere – men driver lobbyvirksomhet for at løgnen skal leve videre. Denne fremgangsmåten har faktisk ikke noe med demokrati, humanitet og åpne samfunn å gjøre; istedet er det slik totalitære regimer har pleid å operere. Jeg sier naturligvis ikke at våre NGO-er totalitære, men å medvirke til eller forsøke å tvinge et helt samfunn til å ti stille stilt overfor åpenlyse løgner, er et totalitært virkemiddel.

Vi snakker om en svært stor del av befolkningen som står opp om morgenen, jobber og sliter med å få endene til å møtes, men likevel har vært sterkt delaktige i å skape de velferdsamfunnene vi tross alt fremdeles har. Samtidig som de selv har problemer med å få seg jobb, bolig, betjene lån, få skoleplasser til barna eller en legetime når de faktisk er syke – ikke tre uker etter – har skattepengene deres gått til å finansiere tullestudier for elitens og middelklassens barn, som lever av å lansere skrudde, og faktisk rasistiske, skrivebordsteorier om «hvite privilegier», det kjønnsnøytrale «hen», «mikroaggresjoner», identitetspolitikk og «rasialisering», for deretter å fortelle den overveldende majoriteten at dens verdier ikke er fem flate øre verdt; de er sexister, rasister, nazister og del av en patriarkalsk «voldtektskultur». Dette gjelder bare «hvite menn»; de lager visst utelukkende trøbbel for elitens gode intensjoner og er følgelig svinske greier vi hadde klart oss mye bedre uten.

Dette skjer mens innvandringen av hovedsakelig unge menn fra Afrika og Midtøsten fortsetter uhindret. De kommer til et Europa som allerede har 21 millioner arbeidsledige i juli 2016. I 2014 viste andre tall fra Eurostat at antallet EU-borgere i risikosonen for fattigdom hadde steget fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012. Og de som i dag ankommer er i overveiende grad unge menn uten høyere utdanning og uten kvalifikasjoner som er nødvendige på et høyteknologiske arbeidsmarked hvor det stadig blir færre lavlønte, ufaglærte stillinger. All tilgjengelig statistikk viser da også at det går særdeles trått med å få nyankomne i arbeid – i alle fall i den hvite økonomien – til tross for utallige tiltak i milliardklassen.

Vi befinner oss med andre ord i en veldig sårbar situasjon som fort kan bli ditto ustabil.

Riktignok har arbeider- og/eller underklassen blitt rumpekjørt de siste 30 år og har all grunn til å være rasende; problemet er å formulere det og kanalisere det over i fredelige, politiske løsninger uten at det blir utnyttet av stygge bevegelser. Sånn sett har selv sertifiserte innvandrings-og islamkritikere som oss en viss forståelse for den innvandringsliberale venstresidens motvilje mot å kritisere ukultur blant ikke-vestlige, da særlig muslimske innvandrere, og diverse negative utslag av innvandringen som sådan. Man skulle jo nødig gi næring til ondartede krefter.

Men denne tilnærmingen er og blir en dårlig strategi, som til sist bare gjør vondt verre. Mange av de endringene som nå garantert vil tvinge seg frem av ren nødvendighet – og antagelig i mye mer brutale versjoner – burde ha vært iverksatt for lengst.

Og her er det viktig å huske på én ting: Det er ikke bare «etnisk innfødte» menn som har legitime grunner til å være sinte, så har også menn med innvandrerbakgrunn. F. eks. er det ikke uten grunn at muslimer/innvandrere fra islamske land forholder seg til eldgamle, skjeve arvelover: i disse kulturene er det i aller høyeste grad forventet av mannen at han skal forsørge kone og barn. Nå er jo disse lovene diskriminerende, det er det ikke tvil om, men de er der som et resultat av et allerede etablert mannsideal (ikke alles, selvsagt, men generelt). Nederlagsfølelsen blir stor når man ikke lykkes i å finne arbeid og dermed ikke kan oppfylle denne forventningen.

Vi kan selvfølgelig late som om likestilling og genusteori har utryddet eller svekket våre felles, tradisjonelle kjønnsrollemønster på dette området, men det stemmer ikke for majoritetens del – heller ikke for «etniske europeere/amerikanere». Men de sistnevnte har nok enklere for å etablere seg med dame/kone enn de førstnevnte selv når de skulle være økonomisk/sosialt uheldig stilt, ettersom de ikke i like stor grad forventes av sine omgivelser å være hovedansvarlig for forsørgelse av familien. Til gjengjeld har de de siste 30 år fått høre fra Oven at det er DE som er problemet, og de siste ti år at de, gud hjelpe oss, er priviligerte bare fordi de er hvite i huden, mens de fleste offentlige hjelpetiltak rettes mot borgere med innvandringsbakgrunn.

Kort oppsummert har vår politiske ledelse ført og fører en usosial politikk, som har ledet til større klasseforskjeller og enda verre: etablering og en voldsom økning av den gruppen som er mest destabiliserende for et samfunn i hele verden: ubefestede unge menn – i alle former, farger og varianter. At ikke våre myndigheter og særlig det tradisjonelle talerøret for arbeiderklassen: venstresiden, har sett dette komme, er rett og slett ikke til å tro. Sosial uro, anti-regjeringsbevegelser, kriminalitet, vold og usikre forhold for kvinner følger i denne gruppens fotspor. Og dette har skjedd og skjer med regjeringers, mediers, feministers, asylindustrien og «antirasistiske» NGO-ers velsignelse. Vi lever sannelig i interessante tider.

– Europa er ikke et paradis, uttalte nylig en afghansk asylsøker, som tok konsekvensen av det og reiste hjem til landet han angivelig måtte flykte fra. Det forteller alt om det morasset europeisk innvandrings- og asylpolitikk i realiteten er, men han har rett: Europa er ikke et paradis. Det bor ingen engler her, bare vanlige mennesker. Og de er ikke en bøling umælende skaffedyr – og slett ikke en slags tjenerklasse – hvis liv kan skaltes og valtes med for eget politiske forgodtbefinnende. Det er ikke europeiske borgeres plikt å vie hele sitt liv og nesten halvparten av egen møysommelig opptjente inntekt for å finansiere politikere og andres fullkomment utopiske drømmer samt deres foretrukne klientklasse. Paradis er himmelske guders domene; alle vi andre lever her nede på bakken og hverken skal eller vil styres av politikere, politiske partier samt statsstøttede medier og NGO-er som stadig tror på guds komme på jorden og derfor vil fortsette på den samme verdensfjerne stien de har dratt oss med på de siste (minst) 30 år.

Det er på tide at de utviser et minimum av skam ved å ta sin hatt å gå – eller blir kastet ved første valg. Statstøtten til medier bør opphøre, støtten til politiserende NGO-er, forskningsinstitusjoner og offentlige ombud likeså.

For hvor farlige de forskjellige bevegelsene – og Donald Trump – enten er eller er ansett for å være: de er bare symptomer. Symptomer på grunnleggende problemer etablerte, kosmopolitiske og innvandringsliberale politikere i spann med ukritiske maktlojale medier og NGO-er skapte, lot befeste seg og øke. Alle har et navn – de fleste av dem lever enda. Så rett det verbale raseriet dit hen – i fredelige, ikke-voldelige, ikke-truende former, selvsagt – ikke gå løs på innvandrere, hverken i kommentarfelter eller den enda verre varianten: på åpen gate. De kan like lite for dette som resten av arbeider- og underklassen, i de fleste tilfeller har de som nevnt grunn til å være like sinte som sine «etnisk innfødte» medborgere. De har blitt «invitert» av tankeløse politikere og innvandringslobbyen til et kontinent som ikke har bruk for dem, ikke arbeidsplasser eller boliger nok til dem og hvis befolkning ikke stiller seg særlig positive til deres ankomst lenger. I tillegg er det ikke bare «etniske innfødtes» muligheter på et allerede anstrengt arbeids- og boligmarked den fortsatt ukontrollerte tilstrømningen går utover, det gjelder også etablerte innvandrere – spesielt unge menn.

Det er en av de ondeste sirklene ett samfunn kan havne i.

Så tror du på en høyere makt, er det muligens på tide å begynne å be om at demokratisk innstilte, handlekraftige politikere med statsmannsevner, forståelse for problematikken og ryggrad nok til å stå i mot det halvreligiøse hylekoret som fikk oss opp i denne situasjonen i utgangspunktet, trer frem nå. Skal den utviklingen Europa og USA er inne i nå stanses, trenger vi dem mer enn noen gang.