Politikk

Vestlige eliters dårskap banet veien for trumpismen – og de skjønner det ikke engang selv

Vestens politiske, kulturelle og mediale elite taper terreng og velger å skyve skylden over på populister og uinformerte velgere. At folket ikke lar seg overbevise av dem og deres sterkt politiserte eksperter lenger, forklares som et utslag av postfaktasamfunnet - som om de akterutseilte elitene og deres støtter er de eneste med dømmekraft og som holder seg til fakta. Hvis kunnskapen eliten og ekspertisen besitter er så overlegne undersåttenes, burde de i så fall ikke ha sett, deres eget rulleblad tatt i betraktning, hvor det bar? At de ikke gjorde det, forteller mye om hvor frakoblet de er den virkeligheten vi andre lever i.

Hele den sentrum-venstreoritenterte eliten har gått fra tabbe til tabbe, og enda er de frekke nok til å klandre populister, velgerne og nisjemedier for at folkets tillit til dem er tynnslitt. Man kan si mangt og meget om den flåkjeftede Donald Trump, og det er da også blitt gjort, ikke minst av New York Times-kronikøren og forfatteren Ross Douthat. Han ser imidlertid også noe annet: at hvor ille Trump personlig og hans populistiske budskap enn er – det er den herskende klasses elitistiske gruppetenking som har banet veien for det hele.

Og de gjorde det helt på egenhånd.

– Farene ved Hillary Clintons presidentskap er mer kjent enn Donald Trumps autoritære ukjente, fordi vi allerede lever med dem i politikken vår. Det er farene ved elitens gruppetenking, ved tilbedelsen av Beltway-makten, ved en kult rundt presidentalte handlinger i tvilsomme idealers tjeneste. Det er farene ved en skjødeløshet og radikalisme som ikke gjenkjenner seg selv som noen av delene, på grunn av ovebevisningen om at dersom en tankegang er mainstream og vanlig blant de store og gode, så kan den ikke på noen måte være dåraktig, skriver Douyhat.

– Nesten hver krise som har oppstått i Vesten de siste 15 år har røtter i denne etablissementets dårskap. Krigen i Irak, som venstreorienterte foretrekker å huske som en konflikt skapt av en nykonservativ kabal, var faktisk resultatet av en tverrpolitisk intervensjonistisk konsensus, hardt fremkjempet av George W. Bush, men likefullt omfavnet av store deler av sentrum-venstre.

– Det samme gjelder finanskrisen. Om du klandrer dereguleringen av finansinstitusjoner eller «på lykke og fromme-boligpolitikken» (eller begge deler), ble politikken som bidro til å blåse opp og sprekke boblen omfavnet av begge sider av det politiske etablissementet. Det samme gjelder fellesvalutaen euro, en horribel idè som bare skrullinger og little englanders våget å opponere mot før den store finanskrisen utstilte den som en potensielt økonomisenkende dårskap. Så også med Angela Merkels storslagne og skjødeløse gest i fjor: Hun ble utnevnt som helt av tusenvis, til tross for at hun utleverte kontinentet sitt til polarisering og vold, konstaterer Douthat.

Vi kan trygt legge til europeiske politikeres voldsomme iver etter å bombe Libya til fordel for opprørere som ikke sto særlig mye tilbake for Muammar al-Gaddifs grusomheter. Landet gikk raskt i oppløsning, hvilket er en sterkt medvirkende årsak til den nåværende ukontrollerte, massive folkevandringen til Europa.

– Dette rullebladet over elitistisk dårskap utgjør en stor del av årsaken til at USA har en «la oss prøve galskap-kandidat» i dette valget og hvorfor så mange trumpske partier trives og vokser  i Europa, fortstter Douthat, som mener at det er fullt mulig å se på Trump og se såpass større farer i kjømda at han ikke kan regnes som noe akseptabelt alternativ til det tabbefylte status quo – og likevel se på Hillary Clinton og se en kvinne hvis bakgrunn representerer tendensene som i utgangspunktet banet veien for trumpismen.

Indeed what is distinctive about Clinton, more even than Bush or Obama, is how few examples there are of her ever breaking with the elite consensus on matters of statecraft.

She was for the Iraq War when everyone was for it, against the surge when everyone had given up on Iraq, and then an unchastened liberal hawk again in Libya just a few short years later.

She was a Russia dove when the media mocked Mitt Romney for being a Russia hawk; now she’s a Russia hawk along with everyone else in Washington in a moment that might require de-escalation.

She cites Merkel as a model leader, she’s surrounded by a bipartisan foreign policy cadre that’s eager for a Details To Be Determined escalation in Syria, and she seems — like her Goldman Sachs audiences — intent on sailing serenely above the storm of nationalism rather than reconsidering any of the assumptions of her class.

The good news is that she is not a utopian; she is — or has become, across a long and grinding career — temperamentally pragmatic, self-consciously hardheaded. So she is unlikely to do anything that the cosmopolitan capitals of Europe and America would consider obviously radical or dangerous or dumb.

– Men i de tilfellene den kosmopolitiske posisjonen ikke nødvendigvis er rimelig eller sikker, i de tilfellene hvor den vestlige eliten kan bli halvgale uten å innse det selv, viser Hillary Clinton alle tegn på å være akkurat like klar til å marsjere inn i dårskapen som sine like, avslutter han.

Og halvgale har vår herskende klasse åpenbart vært en stund. Sannsynligheten taler for at dette handler om holdningene i den samfunnsgruppen som har størst og flest fordeler av liberalisering, globalisering og den økonomiske veksten som følger med. De fleste andre grupper blir tapere – mens de i stor grad finansierer kalaset de ikke er invitert til og attpåtil daglig får høre fra Oven at det er dem og deres verdier som er problemet.

I juli 2016 var det iht Eurostat registrert 21 millioner arbeidsledige i Europa. I 2014 viste andre tall fra Eurostat at antallet EU-borgere i risikosonen for fattigdom hadde steget fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012. Det står ikke stort bedre til i USA. Likevel regjeres Vesten stort sett av politikere som enten er regelrette pådrivere for dagens innvandringnivå eller enda mer, eller som hverken har vilje eller evne til å stanse den.

Eurostats – EUs statistiske byrå – befolkningsfremskriving anslår følgelig at nettoinnvandringen til Europa de neste 53 år vil være på svimlende 77 millioner mennesker. Innen 2080 vil de nye innvandrerne og deres etterkommere ha ført til en befolkningsvekst i Europa på hele 121 millioner i løpet av 64 år.

FNs demografiske beregninger fremskrivinger tyder da også på at folkevandringen mot Europa så vidt har begynt, med alle de sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske «utfordringene» dette vil medføre for våre samfunn. Verden opplever en rask befolkningsvekst av historisk ukjente dimensjoner og mer enn halvparten av veksten finner sted på det afrikanske kontinentet og i verdens 49 minst utviklede land. Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Gjennomsnittlig antall barn per kvinne globalt er 2,5, mens det per afrikanske kvinne er 4,7. Følgelig økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med hele 30 millioner bare i 2015. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.

Nær sagt samtlige meningsmålinger i Europa viser at flertallet ikke ønsker denne utviklingen velkommen og heller ikke vil ha ytterligere innvandring til sine land. Den medfører nemlig press på alt fra skoler, helsetjenester og boligmarkedet, til politi, arbeidsmarked og sosialbudsjetter. Det finnes ingen samfunnsområder som ikke berøres og belastes av den enorme tilstrømningen av stort sett uutdannede, ufaglærte unge menn fra noen av verdens mest mislykkede stater. Da har vi ikke engang tatt med alle de hverdagslige kulturkollisjonene innvandringen medfører. Og tilliten til den politiske, kulturelle og mediale eliten daler.

Man har ikke trengt Snåsamannens påståtte egenskaper for å forutse denne utviklingen – det kunne enhver som har lest en avis daglig de siste ti år – og at eliten og media ikke selv gjorde det, er det aller fremste beviset på at de lever i sin egen boble. Og hvordan kan vi tro at de har innsikt i velgernes tilværelse når de ikke engang har selvinnsikt nok til å se sin egen medvirkning til tingenes tilstand?

Når folk ikke stemmer på dem eller de taper oppslutning, har det som regel hett: «Vi fikk ikke frem budskapet vårt skikkelig» eller «Folk forsto ikke budskapet vårt», som om folk er idioter og ikke ser eller hører hva som skjer rundt dem. Men jo, takk, folk har nok for lengst fått med seg den herskendes klasses budskap og sjokk over alle sjokk: De liker det ikke.

Problemet er bare at det ikke hjelper stort å stemme på andre partier, for du får med deg direktivene fra Eurokratistan uansett hva du stemmer på – akkurat som vi i Norge fikk EØS-avtalen inn gjennom bakdøren til tross for at befolkningen stemte NEI! to ganger – på kjøpet, og ikke sjelden små lekepartier som støttes av forsvinnende få, men som rir kjepphester godt hjulpet av sympatiserende medier og således sørger for at den nye regjeringen ikke får gjennomført løftene de gikk til valg på.

Den slags gjør folk desillusjonerte. Og vi skal faktisk være takknemlige hvis det bare holder seg til det, for å fjerne folks muligheter til å stemme seg fredelig og demokratisk til ønskede politiske endringer er i realiteten svært farlig. Det kan nemlig fort få uforutsigbare konsekvenser og sluttresultatet har sjelden noe med demokrati, rettsstat, velferd og menneskerettigheter å gjøre.

I stedet for å innse dette, velger etablissementet å holde seg til tulleforklaringer som «postfaktasamfunnet». Det en gang så lydige folket hører jo ikke på ekspertisen heller nå! Som Dagbladets Inger Merete Hobbelstad forklarer det:

Men den nye skepsisen er ikke så mye knyttet til konkrete eksempler på at ledere og eksperter ikke gjør jobben sin, som en intens mistro mot politikere, journalister og akademikere som sådan. De avfeies ikke på grunn av hva de sier, men på grunn av hvem de er. Dermed oppstår paradokset at en påstand oppleves som lite troverdig fordi den kommer fra ekspertisen.

Akkurat, ja. Så hvor kommer den merkverdige mistroen fra? Ikke fra det blå, i alle fall. En lederartikkel som problematiserer «ekspertisen» vil vi neppe finne i de sterkt konsensuspregede norske mediene med det første – for få institusjoner i Norge har det mer travelt med å utnevne «eksperter» over en lav sko: les en brosjyre om agurker, skriv en bloggpost på 1500 tegn (med mellomrom) og du er brått blitt en agurkekspert – men heldigvis har vi et naboland hvor man setter ord på de tingene alle og enhver er, eller i hvert fall burde være, klar over:

Politikere er én ting. Deres opgave er at mene noget. Eksperterne er noget andet. De burde mene mindre og nøjes med at levere fakta til den offentlige debat, men fristelsen til at bruge den offentlige platform til også at meddele egne holdninger er blevet for stor. Mange eksperter optræder i dag som forklædte politikere. Man foregiver at øse af egen videnskabelighed, i sagens natur uhildet og apolitisk, men man deltager reelt i den politiske debat. Når der kan tales om det såkaldte postfaktuelle samfund – altså at mange har en tendens til at benægte fakta og skabe deres egne kendsgerninger – er forklaringen også en voksende mistillid til eksperter.

Ekspertene er selv skyld i at de har latt seg spenne for en politisk vogn. De har ikke vært gode nok til å forsvare den aura av objektivitet og politisk upartiskhet som skal omgi en vitenskapelig fundert ekspertise, dersom ikke troverdigheten skal gå fløjten. På denne måten ligger mange eksperter som de har redt, skriver Jyllands-Posten på lederplass, og legger til:

– Dertil kommer selvfølgelig at for mange eksperter har tatt for mye feil gjennom årenes løp. Hvem husker ikke vår egen euro-avstemning i 2000 og bølgen av dommedagsprofetier i tilfelle det ble nei til euroen? Uavhengige eksperter fremsto igjen som å gå et politisk ærend og således er den offentlige debatt klebet til av eksperter som har gått helt feil i byen, men uanfektet har fortsatt til neste debatt.

Mysteriet med den manglende tiltro til ekspertisen burde således være oppklart.

Ekspertene er ikke de eneste som ligger som de har redt, så gjør også den politiske, kulturelle og akademiske eliten samt deres støtter i mediene. Den politikken særlig Europas elite er pådrivere for, risikerer å ende i sosial uro, hvilket fort kan bli farlig for oss alle. Konsekvensene av flere årtiers politikk er med andre ord åpenbare, men fordi de ikke har vært følbare for eliten har det likevel fått skure og gå. De tider er sannsynligvis over nå.

Det ville derfor kle våre ensrettede eliter å ta et offentlig oppgjør med seg selv, før de tillater seg å klage på befolkningene som er så uheldige å måtte leve med konsekvensene av deres like ansvarsløse som feilslåtte vyer. Kanskje kan noe av tilliten gjenopprettes av en offisiell erkjennelse av egen medvirkning til den økende polariseringen i samfunnet. Og da helst før de blir feid til side av noen virkelig ondartede partier og medier, som sannsynligvis bare vil gjøre vondt verre.