Aktuelt/International news

Når det er så lite rasisme at antirasistene innfører sin egen

Identitetsvenstres reaksjonære, rasistiske tankegods sprer seg som ugress i USA og Europa, og har så smått meldt sin ankomst i Norge også. Den importen bør kveles i fødselen.

Såkalte antirasister har de siste 30 år hevdet at de kjemper mot rasisme og for et fargeblindt samfunn. I praksis har de levd – statsfinansiert – av å utpeke skattebetalerne som finansierer dem som rasister ved enhver anledning.

Hvem husker vel ikke Antirasistisk senters leder Kari Helene Partapuolis klassiker, solid forankret i moderne smurfologi: Det finnes en rasist i oss alle? Det vakte munterhet blant alle smurfene, men moroa tok slutt da det endelig sank inn hva det vage, orwellianske begrepet «ubevisst rasisme» ville innebære. Og fra da av gikk det nedover, for det er faktisk grenser for hva selv De Gode kan tillate seg uten å bli avslørt som alt annet.

Men det er ingen grunn til å fortvile, for andre har tatt opp stafettpinnen i antirasistenes fargeblinde samfunn, så i dag regnes det for god antirasisme dele inn grupper etter hudfarge og å beskrive enkeltpersoner med ditto. Hudfarge har med andre ord blitt en slags egenskap de forskjellige kan bedømmes etter. Vel og merke hvis du er «hvit», da. Denne åpenlyst rasistiske tilnærmingen skjer nemlig i minoritetenes og mangfoldets navn, påstår de. Er du «hvit» er du aggressor, er du «alt annet» er du offer. Og Twitteratiet står til enhver tid klar til å ta rotta på deg hvis du stiller feil spørsmål eller skriver et feil ord.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Dette er forresten de samme menneskene som fant på ordet «kulturrasist», i den hensikt å kunne skjelle ut enhver som tillater seg å kritisere en kultur, trives bedre i sin egen kultur enn andres eller fremheve noen kulturtrekk som bedre enn andre.

Litt på sidelinjen, men dette er forståelig, for utskjelling er tross alt mye mindre arbeid enn å argumentere saklig. Sånn sett er identitetsvenstre mye smartere enn f.eks. meg, for for det første ville deres fremgangsmåte spart meg for enormt mye jobb og for det andre ville leserne sikkert satt pris på at jeg istedet for å skrive kilometerlange artikler begrenset meg til identitetsvenstres metode og ganske enkelt skrev «Dust». Eller «Stalin». Ferdig snakka!

Men tilbake til kulturrasisme: den beskyldningen ble i overkant vrien å bruke selv for inkonsekvente antirasister med tilhørighet på venstre flanke. Man vil jo helst fremstå som humanister og da blir man jo motstrebende nødt til å innrømme at en kultur som f.eks. kjemper frem rettigheter for kvinner, seksuelle, religiøse og politiske minoriteter er bedre enn en som ikke gjør det. Det flotte skjellsordet ble således litt av en nedtur.

Kulturer er ikke statistiske – de forandrer seg hele tiden og det er rasistisk og generaliserende å påstå noe annet!, het det plutselig da. Som om noen hadde påstått det.

Men ifølge de samme menneskene i dag, gjør de faktisk ikke det. Nå regner de det istedet for rasistisk å rappe ting fra andres kultur. At lille Miriam har rastafletter er helt kult, hvis lille Mona har det; helt feil. Da har nemlig Mona tatt seg til rette og stjålet fra Miriams kultur. At Miriam er tredjegenerasjons innvandrer i Monas kultursfære spiller ingen rolle. At Miriam har rastafletter, men i alle andre henseender er så norsk som hun kan få blitt, teller heller ikke. Det eneste som teller er hudfarge og den statiske kulturen identitetsvenstre dermed mener de to jentene hører hjemme i. Sjarmerende tankegang, er det ikke?

Vesle Mona får vel bare være glad til om hun får ha på seg bunad, for husk de samme menneskenes slagord de siste 30 år: det finnes egentlig ikke noe genuint norsk. Bortsett fra rasisme og kolonialisme, da. At Norge er et land som selv har vært kolonialisert – vi ble faktisk gitt bort som en slags hyttetomt til Sverige i 1814 – det får vi bare se bort fra. Vi kan tross alt ikke forvente at politiske aktivister både skal lese seg opp og drive politisk aktivisme på den lille statsstøtten de får?

I tillegg mener man tydeligvis at ingen kan snakke for eller representere andre som ikke er helt identitisk med dem selv. Er du av afrikansk opprinnelse, så kan du snakke for alle med afrikansk hudfarge – hva enten de er enige med deg eller ikke. Er de derimot enige med en med nordeuropeisk hudfarge, så har ikke det noen praktisk betydning ettersom gruppen har forskjellig hudfarge fra «representanten». Vedkommende har følgelig en hudfarge som gjør ham/henne ute av stand til å sette seg inn i det som ellers er meningsfellers liv og virke. Er du etnisk svensk og har lyst til å stille deg i spissen for en organisasjon som taler brasilianske gatebarns sak, sa du? Glem det – finn en brasilianer!

Får denne tankegangen fotfeste, har vi virkelig grunn til å se frem til de nye partiprogrammene og valgsedlene. Der vi før listet opp selve det politiske innholdet og politikerenes navn, må vi nå liste opp hudfarge og helst seksuell legning. Og her setter fantasien ingen grenser – det er jo så mange undertrykte minoriteter her til lands – så vi kan like gjerne begynne å føre opp vekt, høyde, hårfarge, brilletype, medfødte sykdommer, kroppsfasong og mormors pikenavn. Hver mann sin representant, så å si!

Identitetsvenstre skal imidlertid ha for at de er flinke til å finne på nye ord for å selge inn de noe frynsete, reaksjonære idèene sine. For å få omgivelsene til å skamme seg nok til å bli med på festlighetene, må man ha noen skreddersydde skjellsord og hersketeknikker. Helst noen som de fleste ikke skjønner hva er eller innebærer, og derfor kan brukes til å gjøre folk veldig usikre. Et slikt ord (og hersketeknikk) er «mikroaggresjoner», som gjør selv normal, mellommenneskelig kontakt til et krenkende overgrep. En mikroaggresjon er f.eks. å spørre en person om hvor vedkommende kommer fra. Det er vanligvis et uttrykk for vennlig interesse, men altså ikke hvis det forekommer mellom mennesker med ulike hudfarger. Hvordan det vurderes hvis det er en brun person som spør en annen brun person vet jeg ikke, men hvis det er en hvit person som spør en brun person – ja, da… Da er den første aggressiv, undertrykkende og rasistisk – ikke med hensikt, selvsagt, men likevel…At han/hun kunne finne på da, du! – og den siste blir umiddelbart forvandlet til et offer.

Vi får håpe at identitetsvenstre snart deler ut kort med hudfargeskalaer på, for ellers kan det etterhvert bli vanskelig å holde styr på alle mikroaggresjonene. For eksempel kjenner jeg noen iranere som er hvitere i huden enn meg, hvilket ikke skal så mye til fordi jeg som anti-soler blir tilnærmet blå på vinterstid. Er det da greit for meg å spørre dem hvor de er fra? Og er det egentlig greit at de spør meg? Hvor kan jeg klage hvis en norsk-pakistansk nabo spør hvor jeg kommer fra og jeg istedet for å ta henne i beste mening, som det garantert er ment, og svare «Oslo», vurderer henne som en rasistisk aggressor fordi mitt personlige krenkometer tilsier at hun bare spør fordi hun innerst inne synes at jeg ser ut som om jeg er fra en annen planet?

Og hvorfor gidder jeg i det hele tatt å skrive om absurde randfenomener som dette?

Det er fordi Dagbladets Inger Bentzrud gjør oppmerksom på at den norske avdelingen av identitetsvenstre gjør sitt beste for å innføre den nye, moteriktige – og rasistiske – krenkomanien til Norge, og at det allerede har begynt i form av en så tåpelig debatt på nettsiden Blikk og (selvfølgelig:) i Dagsavisen at jeg lo så jeg falt av stolen etter to avsnitt. Riktignok slo jeg meg litt, men Bentzrud skal ha takk for opplysningen. Som det vettuge mennesket hun er, uttrykker hun attpåtil et lønnlig håp om at det dreier seg om et forbigående fenomen:

Men når den importeres hit, må vi dele Lionel Shrivers håp om at de potensielt såre tærne er et «forbigående fenomen».

Tja, med tanke på at identitetspolitikk er ytre venstres «antirasisters» og en rekke innvandrerorganisasjoners nye verktøy for å tilrane seg en definisjonmakt og innflytelse de har mistet, så både kan og bør vi nok gjøre mer enn som så. En god start kan være å forvise tankesøppelet dit det hører hjemme, alternativt le ut de latterlige som de fortjener.

For dette ondartede fenomenet er på fremmarsj og hensikten er å gjøre alle til tankeforbrytere. Oppskriften er enkel:

Politiske aktivister finner seg en ny dille, definerer verden og alle i den ut fra den og finner deretter opp et nytt vokabular. Snart ligger deres definisjonsmakt over noen statsstøttede organisasjoner og dessverre også presseredaksjoner som et klamt teppe. Og siden det hele er så vagt og at selv utilsiktede «krenkelser» blir utlagt som ondsinnede fornærmelser fra folk med feil hudfarge – og det er deg, hvis du har mer enn fire etnisk norske etc. forfedre i rett nedadstigende linje (alternativt har en grandgrandgrand-onkel i Amerika som med litt god fantasi kan ha kjent en som kjente en som kjente en nabo av en som var i Ku Klux Klan) – kan aktivistene skrive lange haranger i alle aviser om hvor fæl du er og hvor undertrykket alle med riktig hudfarge blir av din kultne fremferd. De legger til i en bisetning at de er sikre på at du ikke mente det sånn, men de resterende 4897 tegnene går med til å assosiere deg, hvis du er heldig, med slaveeiere og kolonialister og, hvis uhellet er ute, nazister.

150 kronikker, 25.000 daglige Twitterstormer, 14 Dax 18-sendinger og 700 Dagsavisen-forsider senere, ser det plutselig ut som om en problemstilling den vesle aktivistklikken bare har drømt opp er i ferd med å bli et reellt samfunnsproblem. Hele 19 aktivister fra til sammen 68 ungdomsorganisasjoner, pressgrupper og andre NGO`er går i demonstrasjontog fra Grand til Løvebakken sammen med Islam Net, og noen slår seg ned på plenen utenfor Stortinget i et par timer. En av aktivistene argumenterer med å gråte hos NRK i beste sendetid. Denne beleiringen kan det politiske Norge ikke holde ut, så nå kommer formålsparagrafene og statsstøtten for å motarbeide det oppkonstruerte problemet på løpende bånd. Aktivister skriver pamfletter og med litt hell får de skrive om den hvite arvesynden, «kulturell appropriering» og «mikroaggresjoner» i undervisningmateriell for skoleelever. Det deles ut penger til foredrag og rundreiser på landets skoler. Kort etter har identitetsvenstres moralske fallittbo slått rot, vår offentlighet minner om et dikatur hvor ingen helt vet hva man kan si og ikke – og vi sitter igjen med en befolkning som er mer splittet, segregert og åndelig innskrenket enn den var før.

Det finnes en veldig god måte å stoppe dette på: Ikke gi identitetsvenstre en fot innenfor noen steder, ikke gi dem en plattform og slett ikke statsstøtte for å spre søppelteoriene til flere enn de allerede har. Ingen bør kunne heve lønn for å jobbe med sånt sprøyt som dette.

Dette får sikkert krenkokratiet også såre tær av, men da får de bare gå på do og gråte ut sin smerte og vånde alene noen minutter. Det gjør jo alle vi andre fra tid til annen, og jeg kan aldri tenke meg at verden går under fordi noen aktivister fra identitetsvenstre og deres profesjonelle krenkelseshær blir henvist til å plastre de sårede tærne sine privat mens vi andre ler oss ferdig.

I det siste ligger det forresten en stor helsegevinst; en god latter forlenger jo visstnok livet. Det er om ikke annet en fordel for alle oss som ikke akter å tilbringe det på do mens vi gråter over innbilte fornærmelser.