Anbefalt litteratur

Vil gjenopplive nasjonalstatene

I en ny bok forfattet av Christian Anton Smedshaug argumenterer han for at nasjonalstatene tar tilbake makten. EU har feilet, hevder han, og mener at fremtiden avhenger av samarbeidet mellom selvstendige stater. Smedhaug mener vi var mer selvstendig i union med Sverige 1814-1905, enn med EØS etter 1994.

skjermbilde-2016-11-08-12-49-18I går ble boken «Europa etter EU – Den norske modellen, nasjonalstaten og europeisk samarbeid» lansert på Litteraturhuset i Oslo (undertegnede satt dessverre værfast på sommerdekk), en bok som kanskje føyer seg inn i rekken av dem som uttrykker mer tro på nasjonalstatens styringsevne enn den overnasjonale styringen som EU har valgt.

I invitasjonen fra forfatteren Christian Anton Smedshaug kan vi lese at i etterkant av Brexit, fjorårets migrasjonskrise og en finanskrise som ennå ikke er over, er framtiden til dagens EU uviss. Unioner kommer og går i Europa og et løsere samarbeid er i seg selv ingen katastrofe, problemet oppstår om unionen ikke erkjenner behovet for endring. Vi trenger en ny fortelling om europeisk samarbeid mellom suverene stater og hvordan forholdet stat og marked skal løses for å legge til rette for framgang og velferd også i det 21. århundre. I den prosessen trenger vi å gå tilbake i historien og se på bakgrunnen for de forskjellige samfunnsmodellene i Europa. Norge med sin gode sosiale og økonomiske modell har særlig mye å ta vare på. Boka søker å finne vesentlige årsaker også til den norske modellen for å kunne videreføre den i en krevende tid.

Ifølge ABC Nyheter skriver Smedshaug i boka:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det evige spørsmålet i europeisk historie ser ut til å være hvordan de ulike nasjonalstatene skal samarbeide, og hvordan dette skal skje gjensidig berikende og ikke ved at noen brytes ned i møte med de andre.

Smedshaug mener at svaret ligger i et samarbeid mellom selvstendige stater. Den stadig mer overnasjonale styringsmodellen som EU har valgt fungerer ikke. En av grunnene til det, er at vi ikke snakker et homogent Europa, heller ikke økonomisk.

EUs frie flyt mellom stater med store økonomiske forskjeller har dessverre ikke ført til stabile økonomier, og EU har ikke sikret verken velferdsstaten eller produksjonsøkonomien som ligger til grunn for denne, hevder Smedshaug.

EU feiler

At EU ikke kan sikre verken velferdsstaten eller produksjonsøkonomien henger igjen sammen med at alt som kan flyttes vil søke seg til steder med lavest lønninger og minst mulig skatt. EUs frie flyt av arbeidskraft (som dessverre ikke lenger bare handler om arbeidskraft, men om mennesker) fører til samme effekter, om kanskje med motsatt fortegn. Østeuropeere søker seg til land med høyere lønninger og bedre velferdsgoder.

– Alt fra utfordringene i arbeidsmarkedet, til landbruk som sliter og oppbygging av store motsetninger mellom EU-landene, slik vi ser i innvandringspolitikk, økonomiske politikk og forholdet til Russland, er ifølge Smedshaug eksempler på at EU feiler.

Økte motsetninger mellom EUU-landene står i grell kontrast til EU som vinner av Nobels fredspris (2012). Da sa Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland at «EU og dens forløpere har gjennom 60 år brakt fred, forsoning, demokrati og utvikling i Europa.» Han hevdet videre at EU har «bidratt til å få Europa fra krigenes kontinent til et fredens kontinent» og at «nå er krig utenkelig».

Smedshaug er ikke enig i denne tolkningen. EU kan ha dempet motsetninger og forhindret krig mellom europeiske stater i perioder, men han stiller spørsmål ved om det var nødvendig eller bare et tillegg til det Marshallhjelpen og den disiplinerende effekten Sovjetunionen hadde til å samle Vest-Europa. Han mener at etter murens fall ser vi oppbygging igjen av mange motsetninger som EU ikke nødvendigvis bidrar til å avhjelpe.

Redde middelklassen

Smedshaug mener at å redde middelklassen krever at nasjonalstatene opprettholdes. I tillegg må EUs frie flyt begrenses. Med «middelklassen» mener han da en ganske bred del av samfunnet, hvor store deler av den tradisjonelle arbeiderklassen inngår. Dette fordi det moderne samfunn har trukket store deler av arbeiderklassen til en levestandard som man tidligere gjerne definerte som borgerskapet. Han påpeker at det dreier seg om hvordan man skal ivareta vanlige folks arbeidsvilkår.

Ifølge Smedshaug er det få grupper som nå unngår å merke et visst press, og det omhandler alt fra arbeidsfolk i lavinntektsgrupper til ingeniører.

– Problemet er at man nå gjenskaper de problemene man hadde lagt bak seg i klassekampen, sier han til ABC Nyheter.

Vi øker med andre forskjellene mellom folk, noe som ikke minst innvandringen bidrar til – og som var den utløsende faktoren for brexit, der eliten rajelerer over at middelklassen ikke vil betale prisen for medaljens bakside med EU-medlemskapet. Men det er gode grunner til å bli skremt av en del av de politikerne, partiene og bevegelsene som vokser frem i Europa og USA, samtidig som vi bør minne oss om at de i realiteten bare er symptomer på grunnleggende problemer.

Christian Anton Smedshaug er ikke imponert over EU

Christian Anton Smedshaug er ikke imponert over EU

Hvem skal tilpasse seg hva?

På spørsmål fra ABC Nyheter om hvordan enkeltland som Norge skal tøyle multinasjonale selskaper som f.eks. Facebook eller tvinge telemonopoler til å sette med sine roamingpriser, sistnevnte har EU medvirket til, mener Smedshaug at EU slett ikke har greid å styre de multinasjonale selskapene med fri flyt.

– Tvert imot har man lagt til rette for å styre virksomheten dit det er billigst, for så å få tilgang til hele markedet, legger han til og konkluderer:

– Nettopp ved en reetablering av nasjonalstaten der virksomheter må tilpasse seg landets behov, og ikke landet som må tilpasse seg de multinasjonale selskapenes behov, kan man få det til.

En reetablering til nasjonalstatens behov er også nødvendig for et EØS-land som Norge, som vedtar EU-konvensjoner i en rasende fart – ofte uten å kjenne konsekvensene. Det handler om strukturer som grensekontroll, større kontroll på forholdet mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft og å stå for lovgivningen selv, påpeker Smedshaug.

Ifølge Smedshaug har vi ikke en suveren nasjonalstat i tradisjonell forstand. Han mener vi var mer selvstendig i union med Sverige 1814-1905, enn med EØS etter 1994.

Nasjonalstatens forsvarere

Det er ikke så altfor mange som tør å forsvare nasjonalstaten, de vet nok at de negative etikettene kan sitte løst. Noen forsøk er gjort, blant annet av danske Ralf Pittelkow i 2004. Formålet med Pittelkows «Forsvar for nasjonalstaten» var å forklare hvorfor den fredelige nasjonale samhørigheten og den velfungerende demokratiske nasjonalstaten er så viktig. Pittelkow kritiserte en rekke politikere og meningsdannere i Danmark og Europa. Han hevdet at de i farlig grad undervurderer nasjonalfølelsens betydning og forsømmer å verne om nasjonalstatens sammenhengskraft (folkelig fellesskap). Dette gjaldt blant annet i utlendingspolitikken og EU-politikken.

Her hjemme kan kanskje Sigurd Skirbekk, Asle Toje, Christian Tybring-Gjedde og Hege Storhaug være representanter for et forsvar for nasjonalstaten. I 2008 kom Skirbekk med boken «Nasjonalstaten- Velferdstaten grunnlag» der han påpekte at en velferdsstat krever visse forutsetninger – svikter disse, svikter også velferdsstaten. I en kronikk stilte han spørsmålet om velferdsstatens død, noe som selvsagt ikke ble like godt mottatt blant «globalistene».

Asle Toje hevdet i boken «Jernburet» (2014) at nasjonalismen er kommet i vanry, hvorpå han påpekte at nasjonalstaten er en garanti for friheter og rettigheter. Men nasjonalstaten er satt under press av overnasjonale rettsprinsipper og grenseløs økonomi. Et mer intenst forsvar leverte Christian Tybring-Gjedde og Hege Storhaug. I boken «Mens orkesteret fortsetter å spille» (2014) slår Tybring-Gjedde fast at et homogent, velfungerende samfunn på noen tiår vil forandres til et heterogent, dysfunksjonelt samfunn. Han viser til at Norge importerer en ny underklasse med en krigersk religion og fremmed kultur, som igjen fører til at dysfunksjonelle religiøse påbud og kulturelle normer som hemmer deres opprinnelsesland, blir videreført i Norge. Hege Storhaug tok i boken «Islam. Den 11. landeplagen» (2015) et oppgjør med elefanten i rommet, nemlig det vi ikke skal kritisere: islam, og følgelig ble elitens kritikk deretter, mens salgssuksessen sier sitt om folket.

Så gjenstår det å se hvordan Christian Anton Smedshaugs bok vil bli tatt imot.

ABC Nyheter: Christian Anton Smedshaug vil ha et Europa etter EU

Boka kan kjøpes her