Politikk

Fryktkultur og pengemangel?

I flere artikler har vi tatt opp problemet med at politiet i felten ikke forteller om sine erfaringer i frykt for represalier, ikke minst fra sine egne og ledelsen. I dag avdekker Klassekampen at politiet kommer dårligst ut i en rapport om offentlige ansattes mulighet til å si fra om kritikkverdige forhold. Videre kan det se ut som om politiet økonomisk sett er kommet dårligere ut de siste årene, til tross for at politikerne vil overbevise oss om det motsatte.

Er det noe Norge trenger, ikke minst til politikkutformingen, så er det at offentlige ansatte fritt og åpent formidler kritikkverdige forhold som de erfarer. Og det til tross for at «noen» alltid vil stoppe kjeften på dem som sier noe ufordelaktig – ikke minst når det gjelder et så betent tema som innvandring og integrering, som en (for fritt-talende) politiinspektør nylig erfarte.

En ny undersøkelse som Klassekampen refererer i dag, er imidlertid nedslående. Her fremkommer det at hele 83 prosent av de intervjuede mellomlederne i politiet svarer at kravene til lojalitet til politiledelsen er blitt strengere de seneste årene. Tilsvarende tall for Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet er 32 og 34 prosent.

Undersøkelsen har tatt utgangspunkt i 199 mellomledere knyttet til Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og Politiets Fellesforbund i begge agderfylkene. Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening, som har fått gjennomført undersøkelsen via InFact, mener at det ikke er noen grunn til å tro at disse funnene ikke er representative for resten av landet.

hege_banner_rights_special_778x150

Det fremkommer at en mulig feilkilde er at det kun var 18 respondenter fra Politiets Fellesforbund, mens 108 svarte fra Utdanningsforbundet. Men leder i Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad, tror undersøkelsen tegner et riktig bilde av situasjonen for ytringsfriheten i politiet.

– Dette samsvarer med undersøkelser vi selv har gjort internt, sier han.

– Hvorfor er politiet en versting i slike undersøkelser?

– Det handler om kulturen for å si fra og uttale seg offentlig i politiet. Jeg hører ofte ordet fryktkultur bli brukt i denne sammenhengen.

Kjærlighet til jobben

Det heter videre at det er en rekke eksempler på varslere i politiet som har opplevd represalier, eller som vår erfaring er, at de tier i offentligheten nettopp i frykt for represalier.

Men som Bolstad påpeker, og som vi har påpekt en rekke ganger, det handler om hvilket samfunn vi ønsker.

– Det handler om hva slags samfunn vi skal ha. Ønsker man et samfunn der befolkningen kan ha tillit til ordensmakta, der kritikkverdige forhold kan tas opp i offentligheten? Eller ønsker man et samfunn der slikt skyves under teppet?

Bolstad opplever at offentlig ansatte som går inn i en offentlig debatt om sine yrker, fort blir stemplet som bråkmakere.

– Det som egentlig bunner i en kjærlighet til jobben og et ønske om å utføre samfunnsoppdraget på en best mulig måte, blir fort tolket som det motsatte, sier han.

Bolstad krever at regjeringen tar tak i ytringsfrihetsspørsmålet i den pågående politireformen.

Politidekning

Politiet sliter derimot ikke bare med en fryktkultur, men også enorme forskjeller når det gjelder politidekning.

I gårsdagens Dagbladet kom det frem at selv om regjeringen insisterer på en kraftig satsing på politi, så er det bare to distrikter som har oppnådd måltallet på to politifolk per 1.000 innbygger. Politidekningen er best i Finnmark og Oslo, med henholdsvis 3,13 og 2,42 politifolk per 1.000 innbygger. I motsatt ende finner vi Møre og Romsdal med bare 1,26 politifolk per 1.000 innbygger, etterfulgt av Innlandet politidistrikt med 1,35.

Bolstad fra Politiets Fellesforbund mener at måltallet må gjennomføres, noe annet er «lek med tall».  Det hevder stortingsrepresentant Hårek Elvenes (H) i justiskomiteen er å svartmale situasjonen.

– Med bevilgningsøkningene som har vært de siste tre årene, har man fått en helt annen takt enn tidligere, så målet er absolutt innen rekkevidde, sier Elvenes til Dagbladet.

Han er ikke enig i at tallet 2 per 1000 bør være et minimum for hvert enkelt distrikt – og mener det er åpenbart for folk at demografiske forhold må tas med i regnestykket når man beregner politidekning.

Bevilgningsøkning?

Skal vi tro Politiforum er det derimot ingen grunn til å tro at politiet har fått bedre råd.

Her heter det at siden 2003 har budsjettet til politidistriktene økt med nesten 5,6 milliarder kroner, som i kroner og øre er nesten en dobling. Men over 3,1 milliarder av disse har gått til å dekke lønns- og prisveksten i perioden. For samme periode har politikerne bestemt hva over 3 milliarder av budsjettøkningen skal brukes til. Dette handler om øremerkede midler til for eksempel barnehus, uttransporteringer og nye politistillinger. Dette samtidig med at politiet har store etterslep som krever øremerking (eksempel IKT).

Dermed er man i den situasjonen at selv om politikerne gir inntrykk av at politidistriktene har fått 5,6 milliarder kroner mer å bruke på drift og nødvendige investeringer i 2003-2016, så er realiteten at distriktene har fått 630 millioner kroner mindre til dette i denne perioden, understreker Politiforum, som igjen fører til at politidistriktene må spare penger.

Dette lover ikke godt for politiets oppgave med å opprettholde samfunnsorden.