Økonomi

Vår fremtidige mafia?

Arbeidsmarkedskriminalitet er velkjent, men mindre kjent er det at kontrollrutinene for å avdekke denne form for kriminalitet i all hovedsak skjer bak skrivebordet. Politiet prioriterer ikke arbeidskriminalitet fordi politikerne ikke skjønner hva som foregår, sier politikilder til HRS. Disse kriminelle begynner nå å få så mye penger – og makt – at hele samfunnsorden knaker i sammenføyningen. Tillater Norge etablering av mafia, spør godt erfarne politifolk.

Arbeidsmarkedskriminalitet er en sekkebetegnelse for en rekke kriminalitetsområder, slik som svart arbeid, svart omsetning, tvangsarbeid, sosial dumping, fiktiv fakturering, hvitvasking av kriminelt utbytte, kamuflering av straffbare handlinger, bruk av ulovlig arbeidskraft og annet. I tillegg kamuflerer gjerne dem som bedriver arbeidsmarkedskriminalitet sin virksomhet med trygdesvindel.

At pengesterke kriminelle etablerer og bygger seg opp i Norge og Europa for øvrig, med for oss relativt ukjente metoder, skulle tilsi at vi bestrebet oss på å møte disse med tilpassede kontrollrutiner. Men vi sitter langt på vei fast i fortiden, med kontrollrutiner som ikke er tilpasset dagens virkelighet og som hovedsakelig skjer bak et skrivebord. Fortsatt bygger vi på et tillitssystem, som gir disse kriminelle fred og ro til å bygge opp karteller. De har oppdaget at det er relativt lett å hvitvaske penger fra kriminell virksomhet gjennom firmaer, ofte med stor fortjeneste og liten oppdagelsesrisiko.

Så mangler det ikke på meldinger, rapporter og planer. Men disse tar i liten grad innover seg at lav oppdagelsesrisiko nettopp krever nye arbeidsmetoder.

Politiet i felten fortviler

Politiet fortviler. Utfordringen er at politikerne med sine med sine måltall og styringsdialog, kan binde politiet på hender og føtter. Virkeligheten en helt annen enn hva en ser fra Stortinget eller regjeringskontorene.

I felten ser politiet at diverse kriminalitet får bedre og bedre fotfeste – og de står uten virkemidler eller ressurser til å gjøre noe med det. Man kan kanskje kalle det «pynting av tallene», slik som for eksempel at kriminaliteten i Groruddalen i Oslo går ned. Sannheten er nok kanskje heller at politiets prioriteringer ikke nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten og at kategorier innen statistikk omdefineres. I rapportene ser det nok tilforlatelig ut og politisk kan en slå mynt på det, men politifolkene som har sin hverdag i virkeligheten forteller en helt annen historie.

Våre politikilder vil ikke stå frem med navn. De vet at offentlig kritikk kan gjøre arbeidsdagen utrivelig, samtidig som de mener at utviklingen nå er så gal at de ikke orker å tie mer. Hva sier de så?

Politiet presses

– Jeg har møtt politifolk i andre land som forteller at de ikke lenger klarer å utføre sine politioppgaver. Det handler om at de utsettes for et enormt press på grunn av trusler og vold fra gjenger. Gjenger som tar samfunnskontroll, som bygger seg enorm makt og som tjener mye penger. Det gjør det igjen lett å rekruttere nye kriminelle, både med penger som lokkemiddel eller rett og slett ved tvang, for eksempel å tvinge dem til å skrive under gjeldsbrev og derav ha makt over de samme. Politiet ser hva som foregår, men klarer ikke å beholde samfunnsorden. Bedre blir det ikke av at politikerne ikke skjønner sammenhengen. Arbeidsmarkedskriminalitet har forgreininger som krever at vi ser sammenhenger som ikke er åpenbare for alle og enhver.

– Hva er det politikerne overser?

– Politikerne synes å tro at arbeidsmarkedskriminalitet kan løses som en skrivebordsøvelse. Med politiske vedtak og at ulike kontrollenheter, som Nav Kontroll eller Skatteetaten, kan sitte å sammenligne noen tall her og der, og dermed ta små og store fisker. Slik er ikke realitetene. Skal arbeidsmarkedskriminaliteten bekjempes må den møtes med en rekke ulike virkemidler, ikke minst spiller politiet en viktig rolle.

– Har ikke politiet noen rolle i dette i dag?

– Både og. Arbeidsmarkedskriminalitet blir av mange sett på for snevert. For eksempel er det typisk at denne form for kriminalitet kobles opp mot trygdemisbruk – det gir jo de samme stor arbeidsro. Med inntekt fra trygd kan du relativt trygt bedrive svart arbeid. Sjansen for å bli oppdaget er jo minimal. Nav-systemet forvalter årlig hundrevis av milliarder, men avdekker bare noe få hundre millioner som trygdejuks. Utvilsomt er mørketallene høye, noe for øvrig heller ikke Nav Kontroll benekter. Dette forteller oss at kontrollrutinene ikke er gode nok, men uansett regjering så fortsetter man i samme tralten. Ei heller klarer man å styrke de kontrollrutinene som allerede er etablert, de avspises med noen millioner for økt innsats, men det voksende problemet forteller oss at det burde vært investert langt mer i forebygging og kontroll. I tillegg må politiets rolle styrkes.

– Hvordan kan politiet rolle styrkes?

– Politiets rolle i arbeidsmarkedskriminalitet er sterkt nedvurdert. Det handler om den tilnærming man har for å avdekke og forhindre slik kriminalitet. Det er arbeidskrevende område, og derfor kan det være at man heller ønsker å bruke ressursene på mer «synlige» områder, slik som narkotikabekjempelse og økt beredskap (sistnevnte handler om mer synlig politi i gatene, min anm.). Det er jo vel og bra, og måloppnåelsen til måltallene blir fine i politiets rapporter, men arbeidsmarkedskriminaliteten jobber etter helt andre standarder. Det er her vi må bruke politiet – i felten. Det er vi som kan spaning, ransakelse og eventuell pågripelse. Det er vi som kjenner kriminaliteten som utspiller seg i felten. Ingen kontrollør bak en dataskjerm vil kunne se de koblinger vi ser i felten.

– Hvilke koblinger?

– La meg ta et eksempel. En «uhøytidelig» test jeg og noen kollegaer gjorde var å kjøre inn i en vaskehall med privatbil og uten uniform. 7-8 mann i hallen gjorde jobben raskt. Etter oss kom politibilen med uniformert politi. Alle i vaskehallen var borte på et blunk. De hadde neppe arbeidstillatelsen i orden, for å si det slik. Disse firmaene er etablert, som oftest av kjeltringer, for hvitvasking av penger. Her brukes svart arbeidskraft, ikke uvanlig innvandrere uten gyldig oppholdstillatelse, man har fiktive ansettelseskontrakter, produserer fiktive fakturaer – som igjen kan gi betydelige momspenger i retur. Men hvor mange biler som faktisk blir vasket i denne hallen, er det ingen som vet. Det klarer ikke kontrollørene bak skrivebordet å gjette seg til, de må forholde seg til de tallene som er rapportert og som da er å finne igjen i den hvite økonomien. Men for den svarte økonomien gjelder helt andre regler. Her vil ethvert smutthull, og de er det mange av i vårt tillitsbaserte system, utnyttes, slik at penger fra narkotika, prostitusjon, vinning osv. kan hvitvaskes. Da må de bygge seg opp nettverk, slik at de får «arbeidsro».

– Hvilke typer nettverk snakker vi om?

– Vi snakker om nettverk der kjeltringer plutselig er blitt bedriftseiere, aksjonærer, styremedlem, styreleder eller daglig leder i både ett og flere firma. Problemet er bare at det ikke er så mange andre enn vi i politiet som vet at de er kjeltringer. Vi kjenner dem igjen fra politiets registre. Det vet nødvendigvis ikke verken Nav, skattekontorer eller kemnere. Og skulle noen vite det, så kan det være at de samme tror at vedkommende endelig har skikket seg. Men det de driver med er nettverksbygging – i det stille, som igjen gir dem makt. De posisjonerer seg, for øvrig også i politikken, og blir vanskeligere og vanskeligere å kontrollere. Disse ulike koblingene mellom personer trenger vi nødvendigvis ikke ulike offentlige registre for å oppdage, man kan også finne det ved internettsøk, men en må jo vite at vedkommende har et rulleblad for å foreta ekstra kontroller hvis en mistenker noe.

– Finnes det ingen informasjonsutveksling mellom ulike etater?

– Jeg fristes med å svare «taushetsplikt». Taushetsplikten slik den fungerer i dag er langt på vei et hinder for politiets arbeid. Det gjelder sikkert for flere av de andre etatene også. Kriminelles rettsvern strekker seg så langt i visse saker at det kan gå ut over samfunnets sikkerhet. Hvis man ikke stoler på utveksling av informasjon mellom offentlige etater, må vi spørre oss hvor hunden ligger begravet. Frykter vi at noen av oss profesjonelle i etatene skal sladre til uvedkommende? Frykter vi utro tjenere? Vi bør i så fall adresse problemene og rydde opp i dem. Den manglende informasjonsflyten legger til rette for mer arbeidsmarkedskriminalitet. Taushetsplikten tjener ofte de kriminelle, men som samfunn taper vi hver dag. Vi må skape bedre kontrollrutiner for å hindre at disse kreftene skal slå rot og vokse seg sterke.

– Hvilke kontrollrutiner etterlyser du?

– Først og fremst må vi innse at skrivebordskontroller ikke er nok. Politiet snakker om å skape oppdagelsesrisiko. Oppdagelsesrisiko er avgjørende i kriminalitetsbekjempelse. Det handler om at de kriminelle frykter at de kan bli oppdaget – der kriminaliteten begås. Arbeidsmarkedskriminalitet har en rekke forgreiner, men en ting til felles: omsetningen deres er avhengig av menneskelig arbeidskraft. Avdekking av sosial dumping og svart arbeid for hvitvasking av penger eller for å skjule annen kriminalitet, krever at kjeltringene ikke føler seg trygge. Da må dette også være en prioritert oppgave for politiet. Vi må innom ulike bedrifter for å sjekke tingenes tilstand. I dag finnes det nok av planer, meldinger og kvalitetssikring av ditt eller datt for å sikre ulike tjenester, og ditto politiske festtaler, men vi må ut i felten å avdekke kriminalitet, med andre ord akkurat det politiet er forventet å gjøre.

– I tillegg er det direkte uansvarlig at man på Politihøgskolen, i et treårig løp, ikke finner plass til en eneste undervisningstime om hvordan arbeidsmarkedskriminalitet skal bekjempes. Da er det ikke å undres over at å avdekke trygdesvindel, svart arbeid, sosial dumping etc. ikke blir mer etterlyst i etaten. Men det forteller kanskje enda mer om hvor lite kunnskap myndighetene har om samfunnsutviklingen og hvilken mentalitet som gjelder i flere og flere miljøer.

Hva mener du er det verste med dette?

– Det verste er hvor fort det går. Organiserte kriminelle, ofte med gjengtilknytning, etablerer firmaer i høy hastighet. Bygg- og anleggsbransjen er jo en gjenganger i mediene. Ikke vet jeg hvor mange norskeide entreprenørselskaper som er igjen i Norge, men jeg tipper det ikke er altfor mange. De blir utkonkurrert på pris. Det bør være åpenbart for alle og enhver at når norskeide firmaer taper anbud på anbud mot utenlandskeide firmaer så er det noe som ikke helt stemmer? Norske arbeidsplasser går tapt, vi snakker tusenvis, mens svart arbeid og utenlandsk arbeidskraft går hånd i hånd. Se så på malerbransjen i Oslo. 90 prosent av dette markedet styres nå av albanske nettverk. Det har skjedd i løpet av få år, og viser hvor fort det går når en ikke følger med i timen. Samtidig snakker politikere om økte skatter – for dem som allerede lojalt bidrar til fellesskapet. Forslag om å stoppe den enorme svindelen av fellesskapets midler blir derimot ikke nevnt med ett ord.

– Husk så også at dette er folk med en helt annen innstilling til forbrukerne enn hva vi har opparbeidet i Norge. Det har vært flere offentlige eksempler på folk som klager, men da kan både firma og penger være borte. Antakelig er de etablert under nytt navn, kanskje med nye eiere, kanskje med fiktiv identitet. Og her kommer de som plutselig er blitt aksjonærer, styremedlemmer osv. inn i bildet igjen. Skulle det nå være noen som likevel ikke vil innfinne seg med manglende løsninger kan det også tre inn nye metoder, trusler for eksempel. Da vet vi godt hvor vi er på vei – det kjenner vi igjen fra en rekke land, også i Europa. Land hvor mafia er godt etablert, hvor vi også snakker beskyttelsespenger for å få drive legal virksomhet.

– Mener du at Norge er på vei til å la mafia etablere seg?

– Hvis ikke bekjempelse av arbeidsmarkedskriminalitet også blir en prioritert oppgave i politiet frykter jeg at det er utviklingen, ja. Og da vil jeg gjerne legge til et hjertesukk: Dette forteller oss også hvor viktig det er at vi – som forbrukere – ikke benytter svarte tjenester. De kronene vi tror vi sparer på svart arbeid kan raskt bli nasjonens fall. Dette er ikke smågutter. De vet hva de driver med og de vet hva gevinsten kan være. Et system basert på tillit avskrekker dem ikke, oppdagelsesrisiko tilsier at de må være mer på vakt. Da kan de lett gjøre feil. Politiet har både metoder og systemer som kan bidra til å avdekke og bekjempe arbeidsmarkedskriminalitet. Men som sagt: da må vi prioritere det.

Politiet har tøffe måltall for en rekke områder - mens andre områder får de knapt jobbe med

Politiet har tøffe måltall for en rekke områder – mens andre områder får de knapt jobbe med