Demografi

SSB gir HRS rett, men så var det dette med SSBs forutsetninger igjen, da…

Statistisk sentralbyrås (SSB) nye befolkningsprognose ligner Human Rights Service sin fra 2008, men SSB opererer stadig med forutsetningen om at innvandringen til Norge skal gå ned eller flate ut. Hvor sannsynlig er egentlig det?

Statistisk sentralbyrå (SSB) nærmer seg Storhaugs tall, meddeler Aftenposten og viser til at SSBs nye befolkningsprognose er, som den burde, mer i takt med Human Rights Services prognose fra 2008.

I 2008 mente SSB andelen med innvandrerbakgrunn ville nærme seg 25 prosent i 2060.

Minst 38 prosent, mente HRS.

hege_banner_rights_special_778x150

I 2008 beregnet ikke SSB helt til 2100. Men de siste årene er langtidsprognosene for andelen med innvandringsbakgrunn justert opp fra 26 prosent i 2012-rapporten og 30 prosent i 2014-framskrivningen til SSB.

Når det gjelder prognosen for år 2060 har SSB og HRS nærmet seg hverandre. HRS framskrev denne andelen til 2,6 millioner i 2008, mens SSBs hovedalternativ i årets framskrivning beregner 2,3 millioner med innvandrerbakgrunn i Norge i 2060.

– Våre beregninger var riktige, hvilket SSB beviser ved denne befolkningsframskrivningen i 2016, mener [Rita] Karlsen.

HRS har siden begynnelsen av 2000-tallet vært kritisk til SSBs befolkningsframskrivninger, som gjennomgående har vært urealistiske når det gjelder innvandring. SSB har dermed kommet med for lave prognoser. SSB har hverken synliggjort den innvandringsrelaterte befolkningsveksten eller å kommunisert den til publikum. Særlig prognosen i 2005 var dårlig håndverk, men de som påpekte dette den gangen ble beskyldt for å være alarmistiske og det som verre var. I 2012 lød det imidlertid slik fra kompetent hold:

Statistisk sentralbyrå trodde – i sitt moderate anslag – at vi ville nå 5 millioner mennesker i Norge først i 2020 – om åtte år.

Det høyeste anslaget den gang gikk ut på dette ikke ville skje før tidligst 2015.

- Vi må vedgå at det var skivebom. Jeg kjenner igjen en feil når jeg ser den, selv om det er jeg som har gjort den, sier SSB-forsker Lars Østby, som i 1999 var forskningssjef i seksjonen.

- Jeg er ikke så glad i den beregningen vi gjorde den gang. Dette var før innvandringen fra Øst-Europa virkelig skjøt fart. Men jeg er ikke flau over at vi ikke forutså det, sier SSB-forsker Helge Brunborg.

Kritikken var med andre ord berettiget og vel så det. For SSBs befolkningsprognoser får høyst merkbare konsekvenser for politikkutforming og samfunnet som sådan. I 2011 kom det f.eks. frem at Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) hadde 80.000 flere pasienter enn forutsetningen var under byggeplanleggingen som hadde lagt SSBs prognoser til grunn. Fire små år etter oppførelsen var altså kapasiteten ved sykehuset allerede for liten for det antallet pasienter som sogner til Ahus.

Ahus er ikke alene. – Uventet høy befolkningsvekst i Norge, var Dagbladets overskrift i 2011:

Dette betyr at prognosene som har vært brukt til å planlegge behovet for boliger, veier, kollektivtransport og kommuneøkonomi er altfor lave, sier flere eksperter Finansavisen har snakket med.

SSBs beregning av innvandringen frem mot 2100 er delt på landgrupper: Landgruppe 1: Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand. Landgruppe 2: østeuropeiske EU-land. Landgruppe 3: Øst-Europa utenfor EU, Afrika, Asia (inkludert Tyrkia), Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand).

SSBs beregning av innvandringen frem mot 2100 er delt på landgrupper: Landgruppe 1: Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand. Landgruppe 2: østeuropeiske EU-land. Landgruppe 3: Øst-Europa utenfor EU, Afrika, Asia (inkludert Tyrkia), Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand).

SSB opererer med tre alternativer, lav, middels og høy, hvorav midtalternativet er det som regnes for mest sannsynlig og derfor er SSBs hovedalternativ. I realiteten har innvandringen til Norge oversteget SSBs høyalternativ nær sagt hvert år siden minst 2005.

– Kritikken til sistnevnte består, men de to siste befolkningsframskrivningene (2014 og 2016) viser at SSB har kraftig oppjustert innvandringstallene. SSB har altså blitt mer realistisk når det kommer til fremtidig innvandring, men like fullt kommuniserer de dårlig innvandringens betydning for befolkningsveksten, skriver Rita, som påpeker at befolkningsveksten i Norge er formidabel og foregår i hurtig tempo.

For selv vi kritikere har i mange år operert med antagelsen at ca. 70 prosent av all befolkningsvekst i Norge er innvandringsdrevet. I januar 2015 fastslo imidlertid forsker i SSB Minja Dzamarija at at personer med innvandringsbakgrunn har stått for all befolkningsveksten siden 2004, mens gruppen uten innslag av innvandrere har gått ned. På bare ni år (2004 til 2013) økte befolkningen med innvandrerbakgrunn med 500.000 personer, mens andelen etniske nordmenn gikk ned fra 85 til 77 prosent i samme periode.

I 2100 tror SSB at andelen vil ligge rundt 36 prosent, med en maksprognose på 49 prosent med innvandrerbakgrunn i 2100.

Det er ikke langt unna beregninger som ble avvist som usannsynlige av SSB-forskere i 2008.

Det skal være sikkert og visst. Et eksempel er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI Njål Foldnes , som VG – i en fullstendig ukritisk artikkel – i november 2014 lot gå løs på NHO-sjef Kristin Skogen Lund med beskyldninger om talltriksing fordi hun hadde “spådd at folketallet i Norge vil øke til nær syv millioner i 2040”. I følge Foldnes var dette å misbruke statistikk ved å legge et ekstremalternativ og et ytterliggående alternativ til grunn for beregningene. Det ekstreme, ytterliggående alternativet var altså SSBs daværende høyalternativ – som også den gangen var for lavt.

– Innvandringskritiske Human Rights Service (HRS), med Hege Storhaug og Rita Karlsen i spissen, har gjentatte ganger kritisert SSB for å nærmest pynte på innvandringsprognosene i sine befolkningsframskrivninger. Organisasjonen utarbeidet derfor egne prognoser for når de mener ikke-vestlige innvandrere vil gjøre nordmenn til minoritet i Oslo og Norge. Beregningene er siden brukt av en rekke innvandringskritiske politikere og organisasjoner, opplyser Aftenposten.

Det er jo ikke så rart, ettersom beregningen var og er mer treffsikker enn vårt nasjonale statistikkbyrås.

Men da har kanskje SSB blitt bedre nå? Det spørs. På de kanter opererer man stadig med forutsetningen om at innvandringen til Norge vil flate ut eller gå ned frem mot 2100. Hva baserer de det på?

Tar vi en titt på FNs befolkningsprognose og internasjonal innvandringsforskning er det lite som tyder på at SSBs forutsetning vil slå til.

I 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viste at (de daværende) 7,2 milliarder ville øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.

Ill. fra FNs befolkningsprognose.

Ill. fra FNs befolkningsprognose.

Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.

I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den da historisk høye tilstrømningen til Europa bare ville være et skvulp i forhold til hva som kunne komme fremover. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Deres råd var at EU måtte gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen fra 1951, for øvrig samme råd som Fremskrittspartiets eget Bærekraftutvalg fremmet i sin rapport høsten 2013.

Samme år ble FNs prognose attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Anslaget er nå at verdens befolkning vil øke til fra dagens 7,3 til 11.2 milliarder i 2100. Afrikas befolkning vil øke til 4,3 milliarder i samme periode. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige.

Vi står altså overfor en rask befolkningsvekst av historiske dimensjoner i noen av verdens fattigste land. Er det noe som tilsier at dagens økonomiske, politiske og sosiale situasjon på det afrikanske kontinentet vil bli så vesentlig forbedret i løpet av de neste 86 år at ikke en massiv utvandring er et mer sannsynlig resultat? Nei, det er ikke det. Nesten all nyere innvandringsforskning tyder derimot på at en bedret økonomisk situasjon påskynder utvandring.

Innvandring, inklusive asyltilstrømning, er i seg selv pådriver for mer innvandring. Professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University og forfatter av boken «Exodus», Paul Collier, beskriver diaspora som innvandrere og etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene ved innvandring, samtidig som de gir mer næring til ytterligere innvandring. Resultatet er at når diasporaen vokser, akselererer innvandringen.

Paradoksalt nok fører også økonomisk vekst i hjemlandet til at flere utvandrer. Det skyldes rett og slett at flere får råd til det.

Denne forskningen støttes av Dansk Institutt for Internasjonale Studier (Diis), som påpeker at bruk av bistandsmidler for å bremse/stanse innvandringen fra fattige land – slik en rekke europeiske, våre egne inkludert, politikere hevder at de vil – fort kan få motsatt effekt:

Danske bistandskroner til lande i Afrika og andre steder i verden kan virke stik imod hensigten. Den økonomiske hjælp vil nemlig ikke bremse migranters rejse mod Europa.

Det fastslår flere forskere i Berlingske onsdag.

Midlerne vil til gengæld sende flere mennesker fra eksempelvis Afrika mod vores del af verden, påpeger seniorforsker Ninna Nyberg Sørensen fra Dansk Institut for Internationale Studier (Diis).

– Bistand er ikke et quick fix, der kan bremse migration. Tværtimod vil udvikling i et land gøre det muligt for folk at migrere, siger Ninna Nyberg Sørensen til Berlingske.

Sammen med to kolleger har hun undersøgt sammenhængen mellem øget udvikling i et land og antallet af indbyggere, der søger lykken i rigere lande.

Lars Engberg-Pedersen er seniorforsker med speciale i udviklingsbistand ved Diis. Han understreger, at bistand kan sætte endnu flere i bevægelse mod Europa, når pengene er med til at skabe økonomisk udvikling i de fattige lande.

– Selv om der sker en positiv udvikling, vil der stadig ikke være job til alle. Samtidig betyder udvikling, at folk får indsigt i, hvordan de kan komme til Europa, og de får de midler, der skal til, for at få råd til rejsen, siger han til Berlingske.

I 2009 fant det internasjonalt anerkjente Gallup World Poll at 700 millioner – 16 prosent – av verdens voksne befolkning ville emigrere hvis de kunne. Det var flere enn det som bodde i Nord- og Søramerika til sammen på det tidspunktet.

Det var hovedsakelig innbyggerne i subsahariske land på det afrikanske kontinentet som uttrykte ønske om å emigrere. Her svarte hele 38 prosent – 165 millioner – at de ville emigrere hvis muligheten bød seg.

Hvor ville de hen? 24 prosent – rundt 165 millioner – ville til USA. 44 millioner ville til Storbritannia eller Frankrike, 35 millioner til Spania og 25 millioner til Tyskland. Samlet ville nærmere 210 millioner flyttet til et EU-land. I 2013 hadde antallet som ville emigrere falt til 13 prosent, altså beskjedne 630 millioner på verdensbasis. Av dem vil 42 millioner til Storbritannia, 31 millioner til Frankrike og 28 millioner til Tyskland.

SSB opererer også med forutsetningen om at en bedret økonomisk situasjon i opprinnelseslandet får folk til å vende tilbake. Finnes det noe materiale som viser at dette faktisk skjer i vesentlig grad? Nei, i SSBs egen rapport Økonomiske analyser 2/2015 heter det derimot følgende (side 36):

Innvandrere fra landgruppe 3, som omfatter mange av verdens fattige land, utvandrer [fra Norge. min anm.] i langt mindre grad. De har utvandringsfrekvenser på knapt 3 prosent. Utvandring er altså under halvparten så vanlig i denne gruppen sammenlignet med blant innvandrere fra landgruppe 1, som vist i figur 4.

– Hvorfor er dere så opptatt av hvor mange som i fremtiden vil ha innvandringsbakgrunn i dette landet?, lurer Aftenpostens Thomas Olsen på.

– Vi er opptatt av hvem framtidig befolkning i Norge vil være, blant annet fordi det har betydning for vårt velferdssamfunn, svarer Rita Karlsen.

Indeed.