Innvandring

Uadresserte løsninger

Lånefinansiert innvandring og integrering, klassedelt samfunn, staten må spare mer, alt dette og mer til foreslår en svensk økonomiprofessor overfor den svenske staten. I Norge presenteres han som "ekspert", og i dag deltar han på en konferanse i regi av finansminster Jensen, mens NRK benytter han som et sannhetsvitne for hvor bra det egentlig går i Sverige. Utfordringen til denne eksperten synes å være at han fremsetter løsninger uten å ville adressere problemet.

dagens Politisk Kvarter (NRK P2) ble vi presentert for det som kunne låte som en svensk ekspert-ekspert, og i alle fall et sannhetsvitne for Sverige. Han kunne forsikre Sylvi Listhaug (FrP) og Helga Pedersen (Ap) samt lytterne som faktisk fortsatt låner øret til NRK, at “svenske tilstander”, som innvandrings- og integreringsminister Listhaug er så bekymret for, slett ikke er noe å bekymre seg over.

Eksperten – og økonomiprofessoren – John Hassler, også leder av det finanspolitiske råd i Sverige, kunne berolige oss med, for dette har han regnet på, fastslo programlederen i PK, at innvandringen i Sverige koster bare 1 prosent av BNP. “Det klarer vi fint,” sa Hassler.

Han har regnet på hvor mye det vil koste dersom det årlig kommer rundt 75.000 flyktninger til mottakene i Sverige.

Det er over dobbelt så mange som søkte om asyl i Norge i fjor.

– Det har en betydelig konsekvens for den offentlige økonomien, men den er ikke dramatisk. Det er ikke en fundamental trussel mot velferdsstaten, det dreier seg om rundt 1 prosent av BNP, sier Hassler.

Regnestykket glimrer med sitt fravær, men det kan jo tenkes at Hassler fremlegger premissene for den norske finansministeren Siv Jensen (FrP) – som har invitert den samme Hassler til et seminar i dag om innvandringens kostnader.

Uansett, denne 1 prosent av BNP, som for Sverige taler 579,7 milliarder USD, tilsier om lag 47,5 milliarder norske kroner.

Kilde: Verdensbanken

Kilde: Verdensbanken

Men det er slett ikke innvandringen, eller flyktningene, som Hassler sier, som er problemet. Problemet er feilslått integrering. Og feilslått skolepolitikk. Og feilslått sysselsettingspolitikk.

– Men NRKs lyttere og seere har nylig blitt sjokkert over det som fremstår som lovløse tilstander i Stockholms-forstedene Rinkeby og Tenstad. Frykter dere ikke en ytterligere ghettofisering?

– Jo, men dette handler ikke så mye om mottaket av asylanter å gjøre, sier Hassler.

Å? Snakker ikke den godeste Hassler en smule mot seg selv her? Hvis en er av den formening at innvandring og integrering ikke har noe med hverandre å gjøre, så kunne en kanskje komme med et slikt utsagn, men åpenbart mener Hassler at det finnes en slik kobling. Det bevitner hans “løsninger” om. Men disse løsningene minner ikke om et forsvar av velferdsstaten.

Klassedelt samfunn

Hassler mener Sverige i for stor grad har tillatt segregering, men det nevnes ikke med et ord at Sverige tillater fri bosetting. At asylsøkere og migranter selv velger bosted, medfører at mange velger “sine egne”. Så har svenskene “lagt til rette” for slike valg ved etablering av forsteder med blokkbebyggelse og utleieenheter som er tilpasset de med svak økonomi – en idé som kom med det såkalte millionprogrammet og som i ettertid er blitt et arvet problem. Men ønsket ikke de samme å bo blant “sine egne” så finnes det jo alternativer i mer grisgrendte strøk. Det er et valg som de fleste ikke tar. Det samme er for øvrig praksis i Norge for dem som har fått lovlig opphold, derfor er det da også mange som velger seg Oslo eller andre storbyer (jamfør utviklingen i bostedssegregeringen i Groruddalen og Søndre-Nordstrand). Utfordringen her er at bokostnadene lett kan bli deretter, men så har jo Norge betalt seg ut av dette med svært så sjenerøse støtte- og trygdeordninger. Uansett så vil problemet være at heller ikke Sverige kan styre hvor personer med lovlig opphold bosetter seg, i alle fall ikke hvis de samme er selvforsørgende. Man kan selvsagt prøve seg på politisk styring av bosetting hvis de samme i stor grad forsørges av staten, men slike forslag har ikke akkurat blitt mottatt med applaus – ei heller i Norge.

Bosted og bokvalitet har altså noe med personlig økonomi å gjøre. Det henger sammen med arbeid, som igjen henger sammen med utdannelse. Sverige er, som Norge og Vest-Europa for øvrig, høyteknologi-land, mens innvandringen domineres av ikke-vestlige uten spesiell utdanning. Da kan en jo spørre om hvordan Hassler kommer frem til at innvandringen til Sverige er en ressurs?

Jo, fordi Hassler ikke avviser et (økt) klassedelt samfunn. Til Aftenposten i januar i år innrømmet for øvrig den samme Hassler at flyktningene vil koste – og det dyrt – ikke minst på grunn av arbeidsløshet.

Økonomiprofessoren advarer mot at flyktningene vil koste dyrt, hovedsakelig grunnet arbeidsløshet. Derfor har han flere forslag til ny innvandringspolitikk, blant annet at:

Det må skapes nye jobber med lave lønninger og lave kvalifikasjonskrav, for eksempel å pakke varer i poser for butikkundene.

Ikke bare skal vi skape lavlønte lavkvalifikasjonsjobber, men vi skal også senke standardene på et – og merk subsidiert – lavnivå:

Det kan bli lovlig med testperiode hvis man vil ansatte en flyktning, slik at man kan vurdere om vedkommende er skikket til jobben.

Arbeidsgivere skal få subsidier, i tillegg til at de kan gå bort fra dagens krav til minstelønn og jobbsikkerhet.

Og for å sikre oss at det ikke blir noen sosial mobilitet må vi ikke forvente økte kvalifikasjoner:

Man i større grad fokuserer på å få innvandrere i arbeid, enn i utdanning.

Så viderefører han den “gode ideen” som alle leter etter en fornuftig løsning på, nemlig hvordan de som har utdanning fra hjemlandet kan få den lettere godkjent, og det gjerne fra land der alt kan kjøpes for en billig penge – også de beste vitnemål.

Og deretter kan man jo, særlig siden vi ikke benytter særlig penger på det fra før, forkorte asylprosessen. Jeg for min del betviler at ansatte i UDI- eller Migrationsverket sitter med hendene i fanget. Hassler mener videre at “asylsøkere må få gjøre noe mer mens de venter på svar på søknaden.” Men hva skal de gjøre? Å ja, stå i butikken å putte handlevarer i posene våre.

Ingen løsning uten å innse problemet

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men dette minner meg om noe som jeg slett ikke har lyst å bidra til. Men dette var altså tiltak Hassler presenterte under Januarkonferansen ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo i januar.

— Noen reagerer med ryggmargsrefleksen når de ser noen av tiltakene, og argumenterer med at det ikke skal være et A- og B-lag i arbeidslivet. Men det finnes også arbeidstagerorganisasjoner som skjønner at vi er i en ekstraordinær situasjon. Jeg har fått mindre kritikk enn jeg hadde trodd, sier han.

Kanskje den høylytte kritikken uteblir fordi de fleste betviler at slike forslag blir en realitet – i alle fall ikke hvis en har nasjonens, og velferdsstatens, interesser i front. Da må en gjøre noe med problemet, som i dette tilfellet er innvandringen.

Ei heller er jeg spesielt begeistret over Hasslers forslag om å lånefinansiere kostnadene ved innvandringen, som han foreslo i desember 2015.

I närtid ser han inga problem med att lånefinansiera de reformer som är direkt kopplade till flyktingmottagandet och integrationen, vilket regeringen också öppnat för. Belastningen på den offentliga budgeten beräknas bli mellan 1 och 2 procent vilket är fullt hanterligt enligt John Hassler.

For øvrig er ikke Hassler enig med seg selv. Som leder av Finanspolitisk Råd foreslo han for noen uker siden at den svenske finansministeren burde spare mer, fordi underskuddet i statskassen er for stort.

– Man måste ta till besparingsåtgärder, antingen i form av minska de utgifter eller ökade skatter och det här är besvärligt och det är någonting som alltid sker i sådana här konjunkturuppgångar. Det är jobbigt och politikerna vill helst undvika det, men det är just av den anledningen som vi har ett råd och ett finanspolitiskt ramverk, menar rådets avgående ordförande John Hassler.

Finansminister Jensen har neppe så mye å hente hos Hassler. Det mest interessante er kanskje å få fremlagt hans regnestykker for deretter å påse at de norske regnestykkene holder nødvendig kvalitet. Men da må finansministeren påse at Statistisk sentralbyrå (SSB) får opp farta.