Innvandring

Innvandring og økende ulikhet gjør Norden mindre homogent

Nå har også The Economist fått med seg at noe er riv ruskende galt med den innvandringspolitikken som bedrives i Norden. Ikke uventet tar The Economist utgangspunkt i Sverige.

Det vises til at midt på 1960-tallet fikk Socialdemokraterna det for seg at et ”millionprogram” skulle etableres, en plan som tilsa at det skulle bygges en million nye leiligheter – i et land med 7,7 millioner innbyggere. Dette var leiligheter som skulle være enhver demokratisk borgers ønskedrøm, med alle moderne innretninger, enkel tilgang til offentlige tjenester og grønne områder.

Millionprogrammet feilet

Millionprogrammet ble ikke som tenkt. Svenskene, eller kanskje mer presist uttrykt: svenske arbeidere, rømte fra leiligheten så raskt de fikk sjansen. Leilighetene lå typisk i høyblokker, plassert i utkanten av byene. Altså ikke ulikt det vi kjenner fra områder som for eksempel i Groruddalen i Oslo. På 1980-tallet begynte arbeidsinnvandrere fra Balkan og Hellas å overta leilighetene. I dag flykter også disse når de får sjansen. Nå overtar innvandrere fra ikke-vestlige land.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Ett av millionprogrammets stolteste prestasjoner var utviklingen av bydelen Rosengård, som ligger nært sentrum av Malmö. Her skulle den industrielle delen blomstre og, i tråd med millionprogrammet, ble det satt i gang en utvikling preget av fortetning og høyhus. Men svenskene forsvant. I dag, skriver The Economist, er over 80 prosent av ca. 24.000 innbyggere innvandrere. De lokale butikkene har navn som Babylon og Libanon. Hijabkledde kvinner gjør sine innkjøp og menn sitter på kafeer. Fra en lastebil selges det falafel.

Og i dag gjør den svenske staten sitt beste for å nå ut til disse innvandrerne, skriver The Economist:

The Swedish state does its best to reach out to these immigrants. The city of Malmö’s crest is everywhere. The local library has a language café and a chess room. A sports complex includes a swimming pool and a boxing ring. People in red jackets marked “Rosengard hosts”—most of them immigrants themselves—help residents negotiate the complexities of the welfare state.

Men “kompleksiteten i velferdsstaten” gjør at det likevel er et anstrengt forhold mellom statens og dens kunder, fortsetter The Economist, kanskje uvitende om at ordvalget er svært så treffende. For nettopp kundetankegangen synes å være rådende blant innvandrergrupper som ikke har noen foranledning til å forstå dynamikken i en velferdsstat. Derfor sier da også

Tobias Billström, innvandringsminister og tidligere parlamentsmedlem for Malmö, at ”I Sverige er å ha en jobb alt”. Men bare 38 prosent av innbyggerne i Rosengård har en jobb. Sinte ungdommer gjør opprør og utfører hærverk.

Til Mars

The Economist har snakket med Per Brinkemo, en tidligere journalist hvis liv ble endret da han skrev en bok om en somalisk gutt som vokste opp i krigsherjede Mogadishu. Han driver nå en organisasjon, fra kjelleren i en av Rosengårds mange boligblokker, hvor han har spesialisert seg på å hjelpe somaliske flyktninger.

Senterets vegger er dekorert med bilder av høytstående besøkende og premier som er tildelt Brinkemo for hans arbeid. Men han er ingen tilhenger av regjeringens politikk på feltet. Han påpeker at politikerne ikke forstår hvor vanskelig det er å integrere somaliere i det svenske samfunnet. De kommer fra nomadiske samfunn der tillit er reservert for klanen, de kan sjelden lese og skrive og har manglende tidsforståelse. Tre fjerdedeler av somaliske barn dropper ut av skolen. «For somaliske innvandrere [som kommer til Sverige] er det som å bli fraktet til Mars,» sier han.

Økonomiske går det ikke opp

Masseinnvandringen produserer alvorlige problemer for regionen, skriver The Economist. For skal de nordiske landene ha råd til sine velferdsordninger, krever det at 80 prosent av de i arbeidsfør alder er delaktig på arbeidsmarkedet. Men arbeidsdeltakelse blant ikke-europeiske innvandrere er mye lavere. I Sverige er bare 51 prosent av ikke-europeere i jobb, sammenlignet med over 84 prosent av innfødte svensker. Og som The Economist påpeker: De nordiske landene må overbevise sine borgere at de får god avkastning på sine skatter, men masseinnvandring skaper en klasse av mennesker som er permanent avhengig av staten.

De viser også til Torben Tranæs ved Danmarks Rockwool Foundation Research Unit, som har kommet til at på midten av 1990-tallet betalte innvandrere i 40-årsalderen – altså ved den alderen en vanligvis er den beste bidragsyter – bare marginalt mer i skatt enn de fikk i ytelser. Deretter vises det til at i Sverige er 26 prosent av de innsatte, og 50 prosent soner mer enn fem år, innvandrere. Rundt 46 prosent av de arbeidsløse er ikke-europeere, og 40 prosent av ikke-europeere er klassifisert som fattige, sammenlignet med bare 10 prosent av innfødte svensker.

Innvandrere er blitt så nært knyttet til millionprogrammet at Gringo, en Stockholmsavis for innvandrere, har gitt dem navnet ”millionsvensker”.

Prinsippet om omfordeling

The Economist peker på at høy innvandring truer prinsippet om omfordeling, som er et grunnelement for velferdsstaten. Inntektsforskjeller i de nordiske landene er generelt lavere enn andre steder (se faksimile av diagram under saken), men Matz Dahlberg, Uppsala Universitet, regner med at innvandring gjør folk mindre villig til å støtte omfordeling. Nedgangen er særlig stor blant de med høye inntekter.

I tillegg viser The Economist til at innvandringe forårsaker kulturkonflikter. Nordens inderlige tro på liberale verdier, spesielt likestilling og ytringsfrihet, settes på en alvorlig prøve da mange innvandrere kommer fra patriarkalske kulturer og der det å kritisere religion ikke bare anses som et lovbrudd, men som et alvorlig lovbrudd. Det heter her at ”fredelige Danmark fant seg selv i fronten av en kulturkrig da Jyllands-Posten publiserte karikaturene av Muhammed.”

Innvandring har delt Norden

Det er Economist sin oppfatning at innvandringen har delt Norden. Svenskenes ”åpne-dør”-politikk anses som det beste i svensk kultur. Danskene strammet derimot inn sin innvandringspolitikk på begynnelsen av 2000-tallet, anført av Dansk Folkeparti. De strenge reglene for familiegjenforening, har gjort det vanskeligere for nykomne å kreve ytelser uten selv å bidra. Samtidig heter det at i dag mottar Danmark flere ikke-europeiske innvandrere enn noensinne (som henger sammen med danskene regjeringsskifte og mer liberal politikk på området), men likevel er andelen asylsøkere kraftig redusert (øker for så vidt igjen det også, spesielt fra Somalia, med samme begrunnelse som foran) og det er flere student- og arbeidsvisum.

Men som The Economist kanskje berettiget sier, den største kampen er i ”det nordiske sinn”:

The biggest battle is within the Nordic mind. Is it more progressive to open the door to refugees and risk overextending the welfare state, or to close the door and leave them to languish in danger zones? Is it more enlightened to impose secular values on devout Muslims or to dilute liberal values in the name of multiculturalism? Trying to reconcile these contradictions can lead to strange results. Alarmed by reports of female genital mutilation, Nyamko Sabuni, a Swedish cabinet minister, suggested compulsory gynaecological examinations for all young girls in Sweden.

Liberals are increasingly on the defensive. The number of immigration-related attacks is rising. In 2010 Taimour Abdulwahab al-Abdaly blew himself up in the middle of a crowd of Christmas shoppers in central Stockholm; remarkably, he managed to injure only a couple of people. In Sweden median household incomes of non-European immigrants are now 36% lower than for native-born Swedes, whereas in 1991 they were only 21% lower. But Denmark’s much-vilified immigration reforms may be paying off: the employment gap between native Danes and non-Western immigrants has declined to 24 percentage points, compared with 42 in the mid-1990s.

Turning point…

The Economist har også besøkt Turning Torso, Malmös landemerke etter 2005. Turning Torso er en spektakulær høyblokk i hightech-stil som rager med utsikt til Øresundbroen, som forbinder Malmö med København. På Turning Torso frekventer de med velfylte lommebøker, hvor de kan boltre seg i økologisk mat, yogatimer og tangotimer, gjerne på stranden når været tillater det, hvis de da ikke sitter og nyter utsikten fra sine designerleiligheter.

Turning Torso har erstattet det tidligere landemerke for Malmö, som var Kockums kran. Det var kranen som tilhørte det tidligere suksessrike Kockums verft, i den tid Malmö var er arbeiderklassens hovedstad. Da verftet gikk nedenom og hjem, forsvant også arbeiderne. Kockums kran ble demontert og sendt til Sør-Korea i 2002, skriver The Economist.

Samme utvikling ser The Economist i hele regionen:

The decline of the working class and the increasing polarisation of professionals and immigrants is being repeated across the region. The Nordic countries are still among the world’s most equal, and in one important respect they are becoming more so. In 2010-11 around 60% of university graduates in Finland and Sweden were women. Sweden has almost as many female as male MPs. In Denmark the prime minister and a raft of other ministers are women.

But in other respects money is making the Nordics less equal. As a proportion of the economy, Sweden’s private-equity industry is second only to Britain’s in Europe, and Norway is awash with oil money. Some of the new rich are splashing out on Porsches and big houses, but most prefer to spend their money in subtler and less conspicuous ways. Even so, they live in a different world from the immigrants stuck in Rosengard.

Faksimile fra The Economist

Faksimile fra The Economist