Statistikk

Bratt læringskurve?

Forsker Christopher Bratt, som driver enkeltmannsforetaket Statistisk Analyse, har åpenbart ombestemt seg hva gjelder hans selvpålagte taushet som følge av sosiolog Kjetil Rolness` debattvirksomhet og klinker til med det vi kan kalle å dra en statistisk mørketallsanalyse. Artikkelen er oppdatert.

Forsker Christopher Bratt, som driver enkeltmannsforetaket Statistisk Analyse, har åpenbart ombestemt seg hva gjelder hans selvpålagte taushet som følge av sosiolog Kjetil Rolness` debattvirksomhet og klinker til med det vi kan kalle å dra en statistisk mørketallsanalyse.

En ettertanke: Interessant nok har Aftenposten åpnet for kommentarer under forsker ved Forbruksinstituttet SIFO ved HiOA Randi Laviks artikkel i denne spesielle debatten og under Kjetil Rolness sin. Men altså ikke under noen av de tre artiklene Bratt har skrevet i sakens anledning – og det til tross for at det var han som åpnet ballet med et leserbrev som i all hovedsak var et personangrep på Rolness.

I tilsvaret til Lavik klager Bratt over at «Lavik og en del andre tror at menn fra noen ikke-vestlige minoritetsgrupper er overrepresentert i voldtekter» og påstår at det ikke finnes noen dokumentasjon for dette.

hege_banner_rights_special_778x150

Jo, det gjør det i aller høyeste grad. I Oslo ble ikke-vestlige innvandrermenns overrepresentasjon påvist så tidlig som i 2001. I politiets rapport fra 2007 heter det:

Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.

Rapporten både Bratt og Lavik støtter seg på (Voldtekt i den globale byen, 2011), viser at nesten halvparten av gjerningsmennene hadde bakgrunn fra Afrika, Asia eller Midt-Østen. Med tanke på at Midtøsten ligger dels i Afrika og dels i Asia, var disse regionene likevel delt opp i tre deler. Dette gjorde etniske nordmenn til den dominerende gruppen, hvilket ikke er spesielt bemerkelsesverdig i en by hvor etniske nordmenn (i 2010) utgjorde over 70 prosent av den totale befolkningen.

Overrepresentasjonen av gjerningsmenn fra Midtøsten, Afrika og Asia er desto mer i øynefallende. I følge Oslo kommunes oversikt over innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre bosatt i Oslo i 2011, var det 30.080 personer med bakgrunn fra Afrika og 74.413 personer med bakgrunn fra Asia. Det utgjorde ca. 17 prosent av folketallet.

Samtidig sa Oslopolitiets rapport fra 2010 at 20 prosent av voldtektsmennene hadde bakgrunn fra Afrika, 14,5 prosent fra Midtøsten og 11,5 prosent fra Asia i 2010 (side 54). Dette betyr at 46 prosent av voldtektene hadde gjerningsmann fra disse regionene. Gjerningsmenn fra en gruppe som utgjorde 17 prosent av befolkningen sto altså for 46 prosent av voldtektene. Det innebærer en voldtektshyppighet som er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika, Asia og Midtøsten enn hos befolkningen forøvrig. Hyppigheten er i realiteten enda større, for de 17 prosentene omfatter barn, kvinner og eldre menn, hvorav ingen pleier å figurere på voldtektstatistikker.

Og det gjaldt såvisst ikke bare overfallsvoldtekter, slik mange i denne debatten siden har påstått.

Menn fra Afrika, Asia og Midtøsten er nemlig i flertall – og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen – i samtlige av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes):

Festrelaterte voldtekter: 38,8 prosent (32,7)
Relasjonsvoldtekter: 42,2 prosent (40,0)
Sårbarhetsvoldtekter: 60,9 prosent (34,1)
Overfallsvoldtekter: 100,0 prosent (0,0)
Annet: 54,6 prosent (45,5)

Overrepresentasjonen økte året etter. Denne rap­por­ten viste at 22 prosent av anmeldte vold­tekts­men­n hadde bak­grunn fra Afrika, 12 prosent fra Midt­østen og 19 prosent fra Asia (side 66), 53 prosent til sammen. I Oslo per 1. januar 2012 utgjorde personer med bakgrunn fra Afrika og Asia ca. 18 prosent av befolkningen. Det vil si at gjerningsmenn fra en gruppe som utgjorde 18 prosent av befolk­nin­gen sto for 53 prosent av vold­tek­tene.

I tabell 30 (s.67) ser man igjen at denne gruppen gjerningsmenn er i flertall og bety­de­lig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen i fire av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes).

Fest­re­la­terte vold­tek­ter: 44,5 pro­sent (40,7)
Rela­sjons­vold­tek­ter: 67,5 pro­sent (20,9)
Sår­bar­hets­vold­tek­ter: 51,7 pro­sent (37,9)
Over­falls­vold­tek­ter: 80,0 pro­sent (20,0)
Annet: 41,7 pro­sent (45,8)

TV2s gjennomgang av voldtektsdommer i 2015 bekrefter da også overrepresentasjonen.

Ingen av disse tallene er korrigert for det faktum at voldtektshyppighet er aldersavhengig og at alderssammensetningen ikke er identisk for Afrika, Asia og Midtøsten og referansegruppen, men en slik korrigering – som f.eks. er foretatt i Danmark – ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon som måtte tilskrives andre faktorer som sosioøkonomisk status eller kulturell bakgrunn.

Statistisk Mørketallsbyrå AS

Statistisk Mørketallsbyrå AS

Ettersom det viste seg vrient å få lagt lokk på debatten om voldtekt og gjerningsmenn, skiftet flere plutselig fokus og trakk plutselig «statistiske mørketall» opp av hatten. Særlig hva festrelaterte- og relasjonsvoldtekter angår, to kategorier man med stor skråsikkerhet har fastslått at domineres av etnisk norske menn. Nå er det imidlertid slik at mørketall kalles så fordi man nettopp ikke vet, men i den grad det brukes, baseres det på allerede tilgjengelig tallmateriale. Mørketall er således ikke en gjettelek hvor man kan tenke på et hvilket som helst tall for å imøtegå ubehagelige statistisk materiale. Men for all del, det er et godt gammelt, statistisk triks som tydeligvis ikke har gått av moten.

Nå skal det innrømmes at mørketallene offisielt antas å være store hva gjelder anmeldelsestilbøyeligheten for fest- og relasjonsvoldtekter enn for f.eks. overfallsvoldtekter, men det foreligger så langt ikke noe materiale som støtter en antagelse om at kvinner er mer tilbøyelige til å anmelde en slik relasjonsvoldtekt om «vennen» heter Ali enn om han heter Ola.

Som nettsiden forskning.nos redaktør Nina Kristiansen forsøker derfor Bratt å styrke sin i forveien dårlige sak ved å endre fokus og gjøre det hele til et spørsmål om etnisitet – eller «hele kontinenter», som Bratt kaller det – for derved å beskylde motstanderne for å bidra til rasisme. Men det er ingen seriøse debattanter på dette området som hevder at det beror på etnisitet eller nasjonalitet. Det vi stiller spørsmål ved er om den observerte overrepresentasjonen – som er statistisk dokumentert både i Norge, Sverige og Danmark – kan ha sammenheng med medbragte kulturelle normer. Det er en kjent sak at det kulturelle (og religiøse) kvinnesynet i mange av ikke-vestlige innvandreres hjemland er vesensforskjellig fra det europeiske. Det gjelder også synet på hva som er akseptabel atferd overfor kvinner som ferdes alene i det offentlige rom. Det er et dokumenterbart faktum at seksuell trakassering, verbal såvel som fysisk, av kvinner på åpen gate er forferdende utbredt i arabiske og nordafrikanske land.

Analytikeren hevder også at Lavik og andre generaliserer, men det er det heller ingen som gjør. Det eneste vi gjør er å påpeke hva politirapportens tall faktisk viser og stiller spørsmål ved hvorfor det tilsynelatende er så vanskelig for Sætre og nå også Bratt å forholde seg til det.

Og til Bratts påstand om hva «Lavik og en del andre» tror: Det er en kjensgjerning at det er og har vært ansett som nødvendig å avholde kurs for særlig mannlige asylsøkere – som i overveiende grad kommer fra Afrika, Asia og Midtøsten – om kvinnesyn og europeiske seksualnormer. Hva kommer i så fall dette av dersom kulturbakgrunn ikke anses som en del av det påviste, statistiske mønsteret?

Norge har vært et foregangsland på dette området. Allerede i 1990 foreslo grunnleggeren av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) Annette Thommesen et slikt kurs, og møtte umiddelbart motstand fra datidens Bratt`er:

Norske koder. Den 14. juli 1990 foreslo stifter og generalsekretær i Noas, og min mor, Annette Thommessen, at innvandrere som ikke forsto norske koder og normer skulle sendes på kjønnskurs. Som hun sa: «Hvis en muslimsk mann tar seg en tur på badestranden og ser 200 jenter ligge med puppene i været, behøver ikke voldtekt å være så veldig langt unna. Kvinner slik han kjenner dem, er dekket til med slør.» Utspillet vekket harme og ramaskrik og grove karakteristikker som «mentalt omskåret» og «rasist» haglet fra innvandrerrepresentanter. Hennes, min mors altså, utspill kom etter en bølge med voldtekter begått av menn med innvandrerbakgrunn.

I Norge har vi siden 2009 avholdt fem timers kurs på asylsentre for å forebygge vold og voldtekter. Det opprinnelige kurset rettet seg til mannlige asylsøkere og dreide seg primært om mestring av sinne, likestilling og kvinnesyn i Norge. I 2012 gikk Utlendingsdirektoratet inn for å holde ytterligere kurs for forebygging av voldtekt.

I oktober 2015 gikk et flertall i det danske Folketinget inn for å opprette tilsvarende kurs i seksualmoral for alle asylsøkere og familiegjenforente for å minske innvandreres overrepresentasjon på voldtektsstatistikken. Det skjedde på bakgrunn av overnevnte tall fra Danmarks statistik. Etter masseovergrepene i flere europeiske byer og gjentatte rapporter om gutter og unge menn fra hovedsakelig Midtøsten og Afrikas seksuelle trakassering av og overgrep på jenter og kvinner i det offentlige rom, festivaler og svømmehaller, har også Tyskland gått inn for det samme. Sverige fulgte på i 2016. Der vil barne- og eldremininster Åsa Regnér (S) nå styrke seksualundervisningen for særlig mindreårige asylsøkere.

Det er mao allerede offiselt erkjent at kulturbakgrunn spiller en rolle når det gjelder innvandrermenn fra de aktuelle regionenes betydelige overrepresentasjon hva angår seksuell trakassering, overgrep og voldtekt. Men for visse statistikere, som i stadig større grad fremstår som om de egentlig ikke forstår statistikk, sitter det tydeligvis langt inne. For selv når overrepresentasjonen påvises av deres egne statistikker – hvilket den har gjort siden 2001 – velger altså personer som Bratt og Sætre å gjenta den besynderlige påstanden om at tallene egentlig ikke forteller oss noe som helst.

Men det gjør de. Og den manglende evnen til å forholde seg til det, forteller oss etterhvert også noe om Marianne Sætre og Christopher Bratt. De har skaffet seg et forklaringsproblem. Et stort et.

Så når Bratt selv avslutter med følgende fromme tilståelse: «selv synes jeg det er naturlig å være ydmyk når Sætre og Grytdal uttaler seg om et felt de vet mye mer om enn jeg», gjenstår det nok bare å påpeke at han har god grunn til det. Riktignok ikke overfor Sætre og Grytdal, men i forhold til et felt han helt klart ikke behersker.