Politikk

Formueskatt og journalistskryt

Ja, så skulle jeg erfare en slik overskrift fra eget tastatur. Formueskatt har jeg skjønt lite eller ingenting av, og heller ikke sett det som noe jeg burde belemre meg med gitt HRS’ som politisk tenketank på innvandring- og integreringsfeltet. Så feil kan én ta. Politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen har levert en glimrende artikkel om formueskatt. Den er godt eksempel på hvordan (vanskelige) tema skal formidles - og ikke slik politikerne holder på.

Ingenting, absolutt ingenting, er mer irriterende enn politikere som enten prater deg over hodet eller som forenkler budskapet til det banale. Min forklaring er det samme i begge tilfellene: de har liten kunnskap om det de snakker om.

Altså ikke ulikt den gemene hop av journalistene.

Så når Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen leverer en av de beste medieartikler jeg har lest, tror jeg det handler om noe så enkelt som at hun selv har innsett at hun har noe å lære. Det hun trodde om formueskatt var kanskje ikke så enkelt likevel. Hun tar oss således med på en reise i en god og balansert artikkel.

Hvis jeg sier «formuesskatt», hva tenker du da? At skatten er en av de få mulighetene vi har for å beskatte de skikkelig rike, og at kutt i skatten først og fremst bidrar til økte forskjeller?

Eller tenker du at skatten er en tung klamp om foten til et næringsliv som særlig nå hadde trengt pengene i bedriftene som må omstille seg?

Jeg tenker at jeg hører Jonas Gahr Støre sin stemme: Denne Regjeringen gir millioner av skattelettelser – til de rikeste!

Støre og Arbeiderpartiet (Ap) vil gjerne banke inn et budskap om at kutt i formueskatt er å bruke de store pengene helt galt. Det er feil medisin i en situasjon med rekordmange arbeidsledige (under denne Regjeringen!) og rekordstor innvandring (under denne Regjeringen!).

For som vi jo alle vet er det denne Regjeringen! som har skyld i både fallende oljepriser og en folkevandringskrise til Europa. Hadde Støre og Ap ledet landet derimot, da hadde det vært vei i vellinga. Ikke minst på skattesiden. Og akkurat nå foregår det forhandlinger på Stortinget om et nytt skattesystem. Her har Ap markeringsbehov. Striden står om formueskatt.

Støre sier med belærende stemme at den nye reformen handler om bedriftsbeskatning! Så peker han nese av denne Regjeringen! som synes å tro at reformen mest av alt handler om formueskatt – som dreier seg om privatpersoner!

Falt du av nå? Da kan vi trygt lene oss på Eilertsens artikkel, men før dét bare en liten merknad til Støre: en bedrift, selv en pølsebod, ledes av noen. Denne noen kalles eiere – og de er, øh, privatpersoner.

Når jeg hører ordet «formuesskatt», tenker jeg på vidt forskjellige virkeligheter og virkelighetsoppfatninger. Slik har de det på Stortinget også om dagen, politikerne som håper å være i mål med et skatteforlik før midten av mai.

For det er nettopp formuesskatten de strever med, og som gjør at de er så veldig forsinket. Denne bittelille skatten – den utgjør bare en drøy prosent av statens skatteinntekter – med den enorme politiske betydningen. (min utheving)

En drøy prosent!? Klarer våre angivelige ansvarlige ledende politikere på Stortinget å lage så jævlig mye støy av en drøy prosent av statens skatteinntekter?

Jo da, de klarer det. Eilertsen forteller hvorfor: ” (…) formuesskatten er blitt det sterkeste symbolet på avstanden mellom de to største partiene (Høyre og Ap, min anm.), og ingen av dem vil gi fra seg en politisk sak som mobiliserer velgere uten videre.”

Skjønte vi det ikke. Politisk spill, igjen.

Skjermbilde 2016-05-03 13.48.33

Eilertsen har så gjort det som journalister altfor sjeldent gjør. Tatt seg bryet med å snakke med dem det gjelder, ikke bare politikerne som tror de skal levere teoretisk løsninger. Politikerne skal nemlig ikke det – politikerne skal tilrettelegge for løsninger.

Bedriftseierne, eller i Støres vokabular: privatpersonene, som Eilertsen snakker med på Sunnmøre har alle samme budskap: det verste med formueskatt er at den er det samme uansett hvordan det går med bedriften.

Her ville Ap “forklart” oss at Røkke og hans like er steinrike. De har råd til det. Men alle bedriftseierne er ikke som Røkke, Hagen, Stordalen eller Thon. Faktisk de færreste. Ifølge Eilertsen eies 80 prosent av alle norske aksjeselskap med ansatte av en norsk person, bosatt i Norge (tall fra Menon Business Economics). Antall foretak ligger rundt 230 000, og som hun påpeker at dette er “en indikasjon på at i hvert fall ikke samtlige av disse eierne tilhører gruppen ’de aller rikeste’”.

(…) så snart det har kommet frem at bedriftseierne som betaler formuesskatt har god personlig økonomi, har argumentasjonen mot denne skatten blitt svekket.

For dette har de råd til, er konklusjonen.

Blant annet skrev Aftenposten en sak i 2013 som slo fast at kun to av ti bedriftseiere har tatt ut ekstra utbytte, eller har «tappet» bedriften, for å betale formuesskatten.

Bedriftseierne vet imidlertid at det ikke nytter å klage på formueskatten med utgangspunkt i egen økonomi. Men de påpeker at det er vanskelig hvert år å sørge for både utbytte og formueskatt.

Bedrifter har produkter de skal selge, men som kjent står ikke tiden stille. Det vet vi også godt, i all debatten om tiden etter oljen og paradigmeskiftet og om omstillinger, innovasjon, teknologisk utvikling og globalisering (og mindre om nasjonalisme). Det betyr at bedriftseiere må henge med i tiden, ja, helst være i forkant for å sikre sin eksistens. Det krever som regel investeringer som igjen betyr utgifter. Så kommer altså staten grafsende og forlanger “sin” formueskatt. Som en av dem sier om formueskatt på et svakt resultat: “en merkelig måte å takke for vår forskning og utvikling.”

Handler det om mistillit? Tror våre ledende politikere at så snart en bedriftseier får sjansen til mer penger så går de rett til privat luksusforbruk og drit og dra i levebrødet ditt (og andres)? Og dermed blir en av grunnideen med skatt, utover finansiering av Norge, nemlig omfordeling til det stikk motsatte? Mer til de rikeste, hamrer Ap.

Har vi tillit til at de private eierne faktisk vil bruke pengene på å utvikle nye arbeidsplasser, hvis de får mindre skatt på formuen de har i bedriftene? Eller tror vi de heller bruker de ekstra millionene på mer luksus, som øker avstanden til de andre?

De Eilertsen snakker med, vil helst ikke snakke om formueskatt. “Jeg har ikke lyst å delta i denne debatten. Jeg vil ikke at naboer, venner og ansatte skal få inntrykk av at jeg er en av de rike som ikke vil betale skatten min. Opinionen liker ikke oss eiere,” sier hun.

Det er ikke første gang jeg hører eiere av mindre bedrifter fortelle hvor frustrerte de er over at alle skatteendringer som angår dem eksemplifiseres i mediene med Stein Erik Hagen, Petter Stordalen og Kjell Inge Røkke. Etter mange år i pressen vet jeg jo hvorfor det skjer. Skatt handler ikke bare om å finansiere staten Norge. Omfordeling er en nøkkel når skattesystemet utformes. Det er bred enighet om at skattesystemet på ulikt vis skal rigges slik at de som har mest betaler mest. Ser vi internasjonalt på det, er den norske enigheten om verdien av små forskjeller ganske unik.

Nå kjenner jeg meg skikkelig lurt. Ikke bare snakker vi om drøyt en prosent av skatteinntektene, men nå begynner det virkelig å gå opp for meg at vi slett ikke snakker om “de aller rikeste”. Vi snakker om bedriftseiere som staker dass og går i kjeledress. Hvordan skal Ap legge til rette for disse? Det hører vi lite om, sikkert fordi det lyder så forbannede mye bedre i velgernes ører at denne Regjeringen! bare dekker bordet for de som har mest fra før. I motsetning til Robin Hood-Ap som skal ta fra de rike og gi til de fattige. Men med hvilket resultat?

Så spurte jeg en “riking” da om hva han mener om omfordelingen via skatteseddelen. Han forteller at 10 prosent av Norges rikeste betaler 38 prosent av statsbudsjettet allerede. “Så omfordelingen er ganske omfattende.” Jeg kan ikke gå god for tallene, men jeg har heller ingen grunn til å betvile dem.

Samtidig er ikke fordeling alt, vi vil også ha arbeidsplasser.

Fordeling er en side av skatt. Men spørsmålet er også om en skatt er god, altså om den i så liten grad som mulig står i veien for gode investeringer, omstillinger og lysten til å arbeide. Det er derfor det finnes grenser for hvor høy skatten kan bli, noe som er en tverrpolitisk erkjennelse.

Eilertsen stiller det betimelige spørsmålet: Kanskje staten rett og slett er bedre i stand til å sikre at disse millionene (via formueskatten, min anm.) går til nye arbeidsplasser og tiltak mot arbeidsledighet?

Staten!? Jeg kjenner nervøsiteten bre seg. Og er det ikke for øvrig Hadia Tajik (Ap) som er så opptatt av at det ikke er politikere som skaper arbeidsplasser, men folk og bedrifter (Aftenposten 29.august 2015)?

Men det var da, nå har pipen plutselig en annen lyd:

Statsminister Erna Solberg (H) har fundert en statsministerkarriere på sammenhengen mellom lavere skatt til bedriftene og eierne og nye arbeidsplasser.

– Men hvor blir arbeidsplassene av? spurte Hadia Tajik (Ap) statsministeren senest onsdag denne uken.

For et par uker siden etterlyste finanspolitisk talskvinne Marianne Marthinsen (Ap) det samme. Arbeiderpartiet har regnet seg frem til at Regjeringen har gitt 50 millioner i skattelettelser hver dag siden den tiltrådte, mens arbeidsledigheten har økt med 45 personer hver dag.

– Det tar tid, svarte Erna Solberg, noe som fungerer som en fin oppmuntring for Arbeiderpartiet.

At det tar tid bekrefter også bedriftseierne som Eilertsen snakker med.

Jeg tar med meg Tajiks spørsmål til Sunnmøre, og spør dem hvor arbeidsplassene blir av, de som skulle komme når formuesskatten ble kuttet. Jeg spør også hva de – konkret – ville brukt pengene til hvis de slapp å betale denne skatten. Flere blir lett provosert, for nå er vi tilbake til spørsmålet om tillit.

– Formuesskatten er et uttrykk for mangel på tillit til at vi pløyer pengene tilbake i bedriftene for å videreutvikle og vokse, sier Erik Langseth.

Han ville gjerne brukt pengene på å utvikle en egen serie med skrukompressorer, en utvikling som raskt kommer til å koste mellom 50 og 100 millioner kroner, estimerer han.

En annen uttrykker seg mer bastant:

– Formuesskatt er som for sikkerhets skyld å banke ungene før de går på skolen, for de kommer helt sikkert til å gjøre noe galt i løpet av dagen.

Ut over det strever mitt lille panel nærmest med å skjønne spørsmålet. Først fordi det er åpenbart for dem at de vil sette pengene tilbake i bedriften. Det har de gjort i generasjoner. Når et forretningsområde, et produkt eller en del av butikken går dårlig, må de satse på noe annet. For det andre fordi de mener Tajik og Arbeiderpartiets etterlysning vitner om mangel på forståelse for at nyutvikling og innovasjon tar tid.

Var jeg ikke mot formueskatt før, så er jeg det nå. Politikerne skal fortsatt tilrettelegge for arbeidsplasser – og det i en mer krevende tid enn på lenge. Det handler ikke bare om nedgangen i petroleumsvirksomheten (som vi lenge har visst ville komme, hva gjorde vi med det?), men bare i fjor kom det over 30.000 asylsøkere til Norge. Hvor mange som kommer i fremtiden aner vi ikke, men én ting er sikkert: vi kommer til å trenge mange arbeidsplasser framover. Da nytter det ikke med politisk pjatt om å få dem i arbeid fra dag én – bruk heller tiden på å få et velfungerende skattesystem på plass, som sikrer Norge arbeidsplasser for fremtiden. Og før en oppriktig debatt overfor velgerne.

(Dessverre kun for abonnenter) Aftenposten: Jakten på de nest-rikeste

Er politikerne på Stortinget, der mange knapt har hatt en dag i arbeidslivet, de som skal skape arbeidsplasser?

Er politikerne på Stortinget, der mange knapt har hatt en dag i arbeidslivet, de som skal skape arbeidsplasser? (Faksimile fra stortinget.no)