Økonomi

Hva er tiden etter oljen?

Norge står overfor en ny tid, noe vi minnes om med "livet etter oljen", der det som går igjen er "omstillinger", om det så gjelder staten eller arbeidsmarkedet samt betydningen av "innovasjon". Dette sammenfaller igjen med eldrebølgen og høy innvandring, ikke minst migrasjonsbølgen til Europa. Men hvor ny er egentlig denne nye tiden?

Produktivitetskommisjonens andre rapport (NOU 2016:3) bærer navnet “Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi”.

La oss starte med å dvele ved tittelen.

Fra politisk hold minnes vi stadig om at Norge er på vei inn i en ny tid. Produktivitetskommisjonen skal bidra til at Norge i denne nye tiden går riktig vei og utvilsomt skal det hamres inn at det er kunnskap som er Norges viktigste ressurs, ikke oljen. Men hva er så nytt med at kunnskap er vår fremtid? Og ikke minst hva er vendepunktet? Vi vet også at det ikke er politikerne som skaper arbeidsplasser, det er det bedrifter (vel og merke innovative bedrifter) og personer (entreprenører/gründere) som gjør, men det er politikerne som tilrettelegger for at arbeidsplassene kan skapes.

Tittelen på Produktivitetskommisjonens siste NOU fikk meg til stusse. Jeg fikk rett og slett en følelse av at Norge er på etterskudd, uten at jeg kan si noe om alvorlighetsgraden. Men jeg har en stygg opplevelse av at oljerikdommen har gjort oss lat, storforlangende og lite kreativ. Nå må vi springe etter en utvikling som over tid har vært annonsert – i alle fall av noen.

Paradigmeskifters betydning

Nylig kom jeg over et notat med tittelen “Det tekno-økonomiske paradigmeskiftet – konsekvenser for næringspolitikken” forfattet av økonomen Erik S. Reinert. Notatet er fra 1996 (Norsk Investorforums Skriftserie nr.3/1996, ikke på internett).

Innledningsvis heter det at “et tekno-økonomisk paradigmeskifte er en innovasjon som er så dyptgripende at den endrer verdikjedene i så godt som alle næringer.”

Er det noe vi vet, så er det at verden er i stadig forandring. Reinert presenterer en skjematisk fremstilling av de historiske tekno-økonomiske epokene (etter Carlota Perez og Christopher Freeman):

Skjermbilde 2016-04-12 20.19.11

Verden har altså vært igjennom mange tekno-økonomiske paradigmeskifter, og som Reinert påpeker vil overgangen mellom slike tidsepoker hver gang endre menneskenes levesett. Vel så viktig er det disse epokene kan sees på som “ulike måter å heve velstanden på. Mot slutten av hver epoke blir det etterhvert klart at den tidligere teknologien er ‘utbrukt’ og ‘utbrent’. Det finnes ikke mere rom for forbedringer, og man kommer ikke videre uten helt radikale endringer. Slike epoker har nær tilknytning til lange bølger i økonomien.”

Reinert påpekte altså for rimelig nøyaktig 20 år siden at vi sto “foran et slikt paradigmeskifte – foran endringsprosesser som er like dyptgripende som da industrialismen ble innført.” Han pekte på at noe av det spesielle ved dette paradigmeskiftet (en epoke som altså kjennetegnes av informasjon og kommunikasjon) blir et markert skifte av det økonomisk tyngdepunktet fra tradisjonell industri til ulike former for tjenestevirksomhet.

Dette betyr ikke at alle vil tilbringe dagen på Internett, vi vil fremdeles både kjøpe klær og spise pizza. Måten klærne og pizzaen blir produsert og distribuert på, vil imidlertid endre seg radikalt, og gamle næringers betydning og evne til å betale høye lønninger vil fortrenges i forhold til nye. Det nye paradigmeskiftet manifesterer seg på tre ulike plan, som alle er del av den samme sirkel av årsaksmekanismer: For det første som en trend fra en nasjonsbasert økonomi til en global økonomi. For det andre som overgangen fra industrisamfunnet (masseproduksjon/‘Fordisme’) til informasjonssamfunnet. For det tredje som en endret teoretisk virkelighetsforståelse, som en gestalt-switch i økonomifaget: Vi kommer etterhvert til å se økonomien som en annen fremtoning – som en annen gestalt – enn før.

I 25 år, og med skiftende regjeringer, har Norge altså sittet, eller burde sitte med, kunnskap som har fortalt oss at oljen er gårsdagens ressurs. Hva har vi så gjort i denne perioden? Jo, fortalt at fremtiden tilhører ingeniørene og – nettopp – til petroleumsnæringen. Hvilke investeringer har så vært gjort i forhold til det som er den nye epokens ressurs? Så vidt jeg vet snakker vi vel først og fremst om mageplasket Fornebu IT og fiaskoen “vår månelanding” (CO2-fangst på Mongstad).

Vi vet også at kunnskap foreldes, eller som Reinert sier at lenge oppar­beidet kunnskap innen ett område mistet verdi ettersom nye aktiviteter tar over. Interessant er også observasjonen om at de nasjoner som var ledende under den forrige teknologiske epoke, ikke inntar samme posisjon i neste.

Verdens økonomiske tyngdepunkt flytter seg ofte geografisk i takt med de teknologiske epokeskiftene. Selv om ledernasjonen ressursmessig burde ha alle fordeler, viser historien at kunnskap, insentiver til initiativ, og ‘organisational capabilities’ – evnen til å organisere seg for den nye teknologiens krav – er langt vikti­gere enn det å ha kapital.

Hvilke kunnskaper har så Norge søkt bygget opp i dette epokeskiftet? Hvilke insentiver til initiativ har vært lansert, for ikke å si gjennomført? Hvilke organisatoriske endringer har man sett for å møte nye krav? En del har sikkert vært gjort, men min opplevelse er at vi, med Produktivitetskommisjonens NOU i hånden, er på vei til å henge etter. Kunnskap bygges ikke på én dag. For Norge har i samme periode hatt kapital, endog mer og mer kapital, som vi har investert i olje/pensjonsfondet. Men spørsmålet er om Norge gikk fra å være innovasjonsdrevet i forrige epoke til å gå inn i nåværende epoke som rikdomsdrevet?

Ifølge Reinert, med utgangspunkt i Michael Porter, vil et samfunn som går fra å være innovasjonsdrevet til å være rikdomsdrevet, raskt bli oppskriften på økonomisk nedgang. Konsekvensen er, ifølge Reinert, at det ikke går an for en nasjon å spare seg ut av et velstandsproblem, man kan kun innovere seg ut av et slikt problem. Og som han sier, en slik innsikt har svært store konsekvenser for hva et oljefond skal brukes til.

Innovasjon

At man langt på vei kan ende opp med å spare seg til fant, henger sammen med at en nasjon, i motsetning til enkeltindivider, på sikt ikke kan “trekke seg tilbake og leve av renteinntekter.” Bedre blir selvsagt ikke den effekten rikdom kan ha på en nasjon:

Meget tyder til og med på at mye kapital og en kollektiv følelse av vellykkethet nettopp fjerner de nødvendige insentiver for å innovere tidsnok i det neste paradigmet. Forklaringen på hvorfor maktskiftet mellom verdens ledende industrinasjoner nettopp skjer samtidig med de tekno-økonomiske paradigmeskiftene ligger nok i en kombinasjon av manglende insentiver og derav følgende organisatorisk treghet som i sin tur reduserer nasjonens ‘organisational capabilities’. Vi ser den samme effekten i konkurransen mellom bedrifter; det var ikke verdens mest vellykkede produsent av radiorør som ble verdens beste produsent av transistorer.

‘Necessity is the mother of invention’ er et klokt ordtak i denne forbindelse. Hvis det bare er ‘nød som lærer naken kvinne å spinne’, er mange penger på bok et dårlig startgrunnlag dersom man tror at innovasjon er viktig. Det eneste oljefond som har verdi på lengere sikt, synes derfor å være et fond av kunnskap hos landets innbyggere. Dette må bringes i nærkontakt med et initiativrikt næringsliv som er i stand til å håndtere paradigmeskiftet og innovere der innovasjonsmulighetene er størst – i de nye industriene og i de aktiviteter der den nye teknologien har gjort de mest gjennomgripende forandringene. Er man interessert i å lage et oljefond som rekker mere enn til pensjon for dagens yrkesaktive, må oljefondet plasseres i folks hoder – i form av kunnskap og initiativ.

Så til noe som kanskje er enda verre, nemlig at innovasjon ikke først og fremst er vekst, men opprettholdelse av velstanden. Det vil si at innovasjon er samfunnets viktigste forsvarsmekanisme for å kunne bevare et velferdssamfunn. (Til dette kan bemerkes at Produktivitetskommisjonens NOU nevner ordet “vekst” i en eller annen betydning hele 648 ganger. Det kan kanskje henge sammen med Reinerts påpekning av at det stort sett er ressurspersoner fra forrige epoke som definerer utfordringer og løsninger for den nye epoken, noe som kan ende i en “bakspeilanalyse”).

For ifølge Reinert vil det være slik at om man først innser innovasjonens fundamentale rolle, så innser man også at man ikke vil fort­sette å være like velstående som før og det selv om vi fortsetter å være like produktive som før – noe vi for øvrig ikke er. Ei heller er det bare slik som jeg antyder over, med opplevelsen om å løpe etter utviklingen, men vi må også være i stand til å løpe i en annen retning enn før, som Reinert påpeker med Freemans ord. For selve ba­siskunnskapene er nye.

Det er som om verdien av vår kunnskap skulle gå ut med en slags datostempling – kunnskap forvitrer og mister verdi ennå raskere under et paradigmeskifte enn ellers, dersom den ikke stadig utvikles og fornyes. Med et oljefond i banken eller som en portefølje­investering kan man ikke umiddelbart kjøpe opp ny kunnskap når man først er blitt lig­gende etter. Kunnskap er av en svært kumulativ natur, og det er derfor like vanskelig for et samfunn å ta kunn­skapsmessige kvantesprang som det er å hoppe fra 1. til 6. klasse på folkeskolen. Å absorbere ny kunnskap krever en forutgående kunnskap på et visst nivå.

Her kom jeg til å tenke på “uår i folket” (her hentet fra avslutningen Hege Storhaug siste bok Islam. Den 11.landeplage):

Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandet og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet. (Kongespeilet, 1200-tallet)

Det sorte gull blir tull?

Produktivitetskommisjonen rapporterer om lavere produktivitetsvekst i Norge (en utvikling vi deler med de fleste OECD-land). Forklaringen er mange, som konjunkturelt betinget, strukturelle faktorer, innvandring og ikke minst endringene innenfor petroleumsvirksomheten.

Det heter i Produktivitetskommisjonen NOU at petroleumsvirksomheten har påvirket produktivitetsveksten gjennom endring av norsk næringsstruktur. Det vises til tre hovedmekanismer. Leting, utvinning og transport av olje og gass har krevd ressurser både direkte til næringa og indirekte til dem som leverer varer og tjenester til samme næring. Petroleumsinntektene har på sin side gjort det mulig å øke privat og offentlig forbruk, som igjen har bidratt til vekst i privat og offentlig tjenesteyting. Så har valutainntektene bidratt til å redusere tradisjonell konkurranseutsatt produksjon.

Som kjent putter vi valutainntekter inn i olje/pensjonsfondet, ja ikke bare putter vi penger inn der, vi investerer de samme pengene der vi måtte mene det er god avkastning, og så tar vi i bruk en bestemt andel av avkastningene fra fondet. Nylig ble for øvrig finansminister Siv Jensen historisk: for første gang ble penger tatt direkte ut av fondet, med et uttak på 6,7 milliarder i januar i år.

Uttaket henger sammen med fallende oljeinntekter. Produktivitetskommisjonen påpeker her det sentrale vendepunktet Norge står overfor med: betydningen av olje og gass, handlingsrom i offentlige finanser og eldrebølgen. Kommisjonen kunne kanskje også nevnt innvandringen (de påpeker kort flyktningsituasjonen), men sistnevnte er vel forbundet med så mange usikkerhetsmomenter at det ville blitt for mye “om og men”. Essensen er at høy oljepris over tid og et voksende olje/pensjonsfond har gjort at Norge har hatt mulighet til å kamuflere det siste tiårets lave produksjons- og produktivitetsvekst.

Men nå er det altså “nye tider”.

Det nye er fallende oljepriser (fra midt på 2014) som igjen gjør at petroleumssektoren ikke lenger er samfunnets ledende lokomotiv. Investeringer og produksjon i denne sektoren flater ut, det gir ringvirkninger til dem som leverer varer og tjenester, som i sin tur fører til en rekke oppsigelser samt at staten får mindre penger å rutte med. Dette sammenfaller igjen med den demografiske endringen der vi blir stadig flere eldre og ditto færre yngre. Kort sagt betyr det mer utgifter (for eksempel alderspensjon) og mindre inntekter (personskatt). Den økte asyltilstrømningen vil også ha sin kostnad, samt at innvandrerbefolkningen gjennomsnittlig er dyrere med sin skatte- og trygdeprofil (betaler mindre skatt og forbruker mer trygd). I tillegg kommer utgiftene til “det grønne skiftet” og klimaforpliktelsene.

Så sitter vi her da. Kanskje regelrett “tvunget” til å ta inn over oss at vi er inne i et paradigmeskifte. Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Da er det én ting at offentlig sektor må bli mer effektiv og bruke offentlige midler på en mer effektiv måte, slik som Produktivitetskommisjonen påpeker, men det er her innovasjon og entreprenørskap/gründer kommer inn.

Innovasjon og entreprenørskap/gründer

Som nevnt over nevner Produktivitetskommisjonens NOU “vekst” 648 ganger. Til sammenligning er innovasjon nevnt 184 ganger, entreprenør 41 ganger og gründer 11 ganger.

En rask gjennomgang av NOU-en forteller meg at innovasjon først og fremst synes å være knyttet til forskning og utdanning (kunnskapsmiljøer), konkurranse (også globalt) og for “å dra nytte av utviklingen på teknologifronten” (s.28). Samtidig synes Produktivitetskommisjonen å ha som grunnlag at innovasjon bidrar til produktivitetsvekst. For eksempel heter det “Over tid avhenger produktivitetsveksten i Norge av evnen til å flytte teknologifronten gjennom innovasjon og ved å ta i bruk teknologi som utvikles i utlandet.” (s.51). Videre påpekes for eksempel “Et land kan også bidra til global og egen produktivitetsvekst ved innovasjon som flytter fronten framover.” (s.23).

Det heter også i NOU-en at sammenhengen mellom den nordiske modellen og innovasjon er et omdiskutert tema i den internasjonale forskningslitteraturen. Det vises her til Acemoglu (m.fl. 2014) som mener at “den nordiske modellen leverer gode resultater fordi det er andre land som leder an i innovasjonen. De fremhever at den amerikanske modellen gir sterkere insentiver til innovasjon enn de nordiske, særlig gjennom større lønnsforskjeller som gjør det mer lønnsomt å yte ekstra innsats. Stiglitz (2015) mener derimot at sikkerhetsnettet i de nordiske landene, i form av generelle velferdsordninger med gjennomgående høyt nivå på ytelsene, har bidratt til innovasjon ved å redusere risikoen ved å feile ( … ).” (s.130).

Dette tolker jeg til at kommisjonen enten ikke har tatt innover seg det tekno-økonomiske paradigmeskiftet vi allerede har vært i over 25 år og at Norge i alle fall ikke tildeles noen ledende rolle, slik som vi vel har hatt under petroleumsnæringens gullalder. Innovasjon synes således å være mer utnytting av ny teknologi (skapt av andre) heller enn å bygge opp de nødvendige kunnskaper, eller som Reinert påpeker “løpe i enn annen retning enn før”, for å faktisk innovere for fremtiden. Det synes også være en betydelig avstand mellom ulike økonomer om hva innovasjon faktisk er, i alle fall i et paradigmeskifte: vekst eller opprettholdelse av velstand?

Personlig får jeg sistnevnte til å treffe best med samtiden. Vi minnes stadig om “omstillinger” der skattelettelser angripes som usolidarisk (men hvem skaper arbeidsplasser?), at vi må stå lengre i jobb, kutt i velferdsordninger (foreløpig er det vel bare MdG som har turt å si høyt at vi må gjøre noe med sykelønnsordningen) og at kommende budsjetter vil handle om innstramninger (besparelser for å finansiere hva?).

Det lyder ikke som vekst i mine ører. Det lyder mer som et rikdomsdrevet samfunn (heller enn innovasjonsdrevet) som fortsatt tror på skatter og avgifter fra en befolkning som på sikt ikke klarer å følge opp. Da må vi spise mer og mer av olje/pensjonsfondet eller innse realiteten: vi blir mindre velstående enn før.

Så tilbake til det sentrale spørsmålet: Hva er den nye tiden etter oljen? Jo, vendepunktet er at oljens gullalder er slutt (selv om vi nok kommer til å lene oss på petroleumsvirksomheten i lang tid fremover) og da må vi gjøre jobb nummer én: skape arbeidsplasser og bedre sikre økonomien. Som nevnt tilrettelegger politikerne for arbeidsplasser, men de skapes av entreprenører og gründere. Da er det noe nedslående at gründere knapt er nevnt av Produktivitetskommisjonen – og utelukkende omtales i forbindelse med (risiko)kapital.

Heller ikke entreprenørskap vies noen betydelig plass, selv om det påpekes hvor nødvendig entreprenørskap er i en omstilling fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Det heter for eksempel at “Entreprenørskap som skaper innovasjon er en av drivkreftene for produktivitetsvekst. Entreprenørskap kan stimulere til ny forskning, og er viktig for å bringe forskningen til markedene. Ett mål på entreprenørskap er oppstart av nye selskaper.” (s.18, s.55). Men mest av alt sitter jeg igjen med opplevelsen av at vi ifølge Produktivitetskommisjonen ikke ligger så godt an i Norge hva gjelder entreprenørskap.

Så skal jeg innrømme at jeg i denne sammenheng også hadde tenkt å si noe om nasjonalstatens plass, eller nærmere bestemt de (rådende?) antinasjonalistiske stemninger, i globaliseringens tid, og “forpliktelser” knyttet til innvandring, men innser at jeg er på “overtid”. Vi får ta det ved neste anledning.

NOU 2016:3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi