Har definisjonen og bruken av ordet flyktning tippet over i det urimelige?

Migranter og flyktninger flykter gjennom minst fem-seks trygge land for å nå en forhåndsbestemt destinasjon. Når opphører egentlig en flyktning å være flyktning i Europa? Gir den utflytende bruken begrepet "flyktning" lenger noen rimelig mening?

I forrige uke uttrykte den tyske kansleren Angela Merkel bekymring for Schengen-avtalen, som innebærer åpne grenser mellom medlemslandene, dersom ikke resten av Europa engasjerer seg for å ta imot den enorme tilstrømningen av migranter og flyktninger.

Men Tysklands og Sveriges ansvarsløse åpning av egne grenser har allerede revet teppet vekk under det som eventuelt var igjen av Schengen-avtalens forutsetninger. Avtalen om åpne grenser mellom Schengen-landene forutsetter kontroll på Europas yttergrenser, hvilket idag er så godt som ikke-eksisterende. Grunnlaget for Schengen-avtalen er mao allerede borte og Tyskland og Sverige har med sine handlinger i realiteten gjort en rekke europeiske land til transittland for en stor og ukontrollert trafikk av mennesker fra hele verden. Ved å invitere samtlige syriske migranter og flyktninger inn i landet har Tyskland tvunget Makedonia, Serbia, Ungarn og til dels Østerrike til å ta konsekvensene av Merkels egenmektige politikk.

Det er umulig for Tyskland og Sverige å holde kontroll på den store tilstrømming de har invitert til – i den grad det i det hele tatt gjøres forsøk på det – så mange vil dra videre til andre land som allerede har motsatt seg EUs forslag til kvotesystem.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Tyskland og Sveriges gjentatte krav om at andre land skal ta av for tilstrømningen som følger av deres egen politikk viser for øvrig hvor hul innvandringsliberalernes argumentasjon i virkeligheten er. Både i Sverige og Tyskland heter det fremdeles offisielt at innvandringen – som i dag hovedsakelig kommer fra Midtøsten og Afrika – er økonomisk lønnsom og at de to landene rett og slett er avhengig av den. Hvis den politiske ledelsen faktisk tror på dette selv, hvorfor ivrer de da så voldsomt for at andre land skal ta av for den innvandringen de selv har invitert til?

Her hjemme sitter flere innvandringsliberale og asylaktivister og velter seg verbalt i «bæsj- og tiss- argumentasjon«. Er du opptatt av kommuneskatt? Ja, da er du en bæsj og kan dra til helvete. Har du andre synspunkter enn det asylaktivistene har? De er «pisslei og drittlei» av at du ytrer dem. Vurderer du å stemme AP, Høyre eller Frp etter å ha sett bilder av «druknende bleiebarn, er du ikke lenger et menneske, men en lort», som asylaktivist Guro Sibeko så poetisk uttrykker det på Facebook.

Jeg vet ikke hvordan det er med alle andre, men for min del kjøper jeg ikke fredsbudskap fremmet med aggresjon, jeg hopper ikke på budskap om toleranse fremmet med intoleranse og jeg gir ikke fem øre for humanister som forsøker å selge budskapet sitt med en dehumaniserende språkbruk.

Men hvor «dritt- og pisslei» asylaktivistene enn er, så er vi snart nødt til å snakke om det:

Er den nåværende definisjonen av flyktningbegrepet rimelig? Og når slutter en flyktning i Europa å være en flyktning? De profesjonelle hjelpeorganisasjonene, pressen og asylaktivistene vil gjerne at vi skal tro at alle som kommer er flyktninger fordi de en gang flyktet fra krig. Men er de lenger flyktninger fra krig når de er i Tyrkia og ikke bor i flyktningleire? Er de lenger flyktninger når de har krysset grensene til trygge fredelige land som Hellas, Italia, Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike, Sverige og Danmark? Er du en fortsatt en nødstedt flyktning bare fordi du er i Ungarn mens du helst ville til Norge, slik det fremstilles som i offentligheten?

Skal vi følge denne snodige logikken, så er i så fall en flyktning/asylsøker som har fått innvilget permanent opphold fortsatt en flykning i Norge – hvis vedkommende helst ville hatt opphold/asyl i Sveits.

Er det f.eks. flyktninger som har flyktet fra livsfare, krig og reell nød som snakker her?

Frustrerte flyktninger til Aftenposten: – Vi hater Ungarn. Vi vil bare vekk.

Er det flyktninger i ordets vanlige betydning – direkte på flukt fra krig og nød – VG beskriver her?

Det er fullt kaos på togstasjonen i Budapest etter at desperate flyktninger har stormet tog for å komme seg videre.

VG er på stasjonen, midt i kaoset: Her er det fullstendig kaos. Det er rop, skrik, gråt og kamp for å komme ombord i togene. Flyktningene klatrer inn gjennom vinduer, noen opp på taket av vognene, for å komme seg avgårde.

– Hva er det Europa og Ungarn vil? Hvorfor blir vi stoppet her? Hvorfor er det ingen hjelp å få? Vi har ikke penger og ingen mat. Vi forstår ikke, folk begynner å bli veldig sinte her nå, forteller Saman Hassan (45) fra Damaskus, som har flyktet fra krigen i hjemlandet Syria med kone, tre barn og sin syke far på 77 år.

Er dette reelle flyktninger slik man vanligvis forstår ordet?

Video from Lesvos News shows clashes between refugees and local police on the Greek island. People can be seen throwing stones and rioting as police respond with tear gas canisters. Many refugees have been stuck on the Greek islands as authorities deny them transit to Athens.

Dette?

Hundreds of migrants protested in front of Budapest’s Keleti Railway Terminus for a second straight day on Wednesday, shouting «Freedom, freedom!» and demanding to be let onto trains bound for Germany from a station that has been closed to them.

Dette eller dette?

»Nej, nej, nej, ikke Danmark. Jeg skal til Oslo. Det er et godt sted. Hvis Gud vil, er det der, jeg skal bo og have et ordentligt liv,« siger han.

Namir forteller at han ikke vil bli i Danmark på grunn av de nylige innstramningene. Han satser derfor på Norge:

»Min familie er i Afghanistan, og jeg skal have min familie herop. Men de må ikke komme til Danmark, har jeg hørt. Oslo er et godt sted. Hvis Gud vil, så tager de imod mig og min familie,« siger han.

Så heldige er langtfra alle flygtninge. Ved siden af os på perronen hører vi en irakisk mand råbe »Efter mig i en række«. Bag ham går omkring 25 grundangste irakere. Han er menneskesmugler og har taget sig en god betaling for at være irakernes »rejseguide«.

Eller hva med disse? De er – som så mange andre – allerede i et trygt land som Danmark, men vil videre til Sverige fordi landet har gunstigere regler.

På flukt til Sverige - fra Danmark.

På flukt til Sverige – fra Danmark.

»Hvis politiet fanger os og vil tage vores fingeraftryk vil vi nægte eller stikke af. Vi vil ikke blive her,« siger Ibrahim.

Jeg må ikke misforstå dem, forklarer Hussein. De er sikre på, at Danmark er et dejligt land – for danskere. Menneskene er »hundrede gange smukkere end i Tyskland« og alt ser fredeligt ud.

»Men i Sverige kan vi få permanent ophold, så vi kan rejse tilbage og besøge familien, og der kan vi arbejde, så vi kan genopbygge vores liv. Vi vil bare gerne have stabilitet,« siger han.

Det er grunn til å minne om at disse menneskene allerede har reist gjennom minst fire trygge, fredelige land før de havnet i Ungarn og videre, hvor de krever å få reise til sitt foretrukne oppholdssted, en forhåndsbestemt destinasjon som de har investert en liten formue i menneskesmuglere for å nå.

Asylinsituttet blir nå misbrukt som et slags koldtbord av mennesker vi i realiteten ikke aner hvem er. En del er naturligvis genuine flyktninger som har krav på all den hjelpen de kan få. Men en annen del kommer ikke som «desperate flyktninger», de kommer med forhåndskunnskap og høye forventninger til mottak, boliger og velferdsytelser. Avishistorene og videoklippene som viser store grupper med påfallende aggressive unge menn som kaster nødhjelp, iverksetter demontrasjoner og opptøyer, angriper politibetjenter og klager på alt fra losji til mat er allerede utallige.

Generalsekretær Anders Ladekarl i Dansk Røde Kors mener at over halvparten av de som har ankommet ikke er reelle flyktninger og derfor kan sendes tilbake til hjemlandene. Det er imidlertid vanskelig å gjennomføre, ettersom mange ikke har identifikasjonspapirer og nekter å samarbeide med de forskjellige lands for å klarlegge sin identitet for å unngå nettopp et slikt utfall.

For øyeblikket rir asylaktivistene på en medieskapt stemningsbølge, men hvor lenge vil det vare? Erfaringsmessig utløser følelsesbaserte kampanjer hektisk aktivitet, som så dør raskt ut og går i glemmeboken. Resten – og det er det meste – blir derimot alles ansvar; i veldig, veldig mange år fremover, også de som i disse dager helt uten hemninger utnevnes til ekskrementer og møkkaspredere av de angivelig generøse, tolerante og gode.

Og bakom synger pressen, som regelmessig går til stormløp mot enhver politiker i ethvert land som drister seg til å kritisere handlingslammelsen eller enda verre: ymter frempå om innstramninger eller reforhandling av en foreldet flykningkonvensjon og et asylinstitutt som ikke lenger fungerer etter hensikten. Nå fungerer sistnevnte mer eller mindre som en gammeldags reisekatalog.

At det vil komme endringer er helt sikkert, for den skal være bra bortreist som ikke nå har forstått at Europa naturligvis ikke kan ta imot alle de millionene som dekkes av det stadig mer utflytende flyktningebegrepet og som etter dagens praksis har krav på oppholdstillatelse her. De som synes det er ille, kan takke blant annet hjelpeorganisasjonene, asylaktivistene og deler av pressen, som alle har skreket over seg hver eneste gang det har vært foreslått små eller store innstramninger/endringer. Nå står vi i en situasjon som uvegerlig vil fremtvinge dem, og mye tyder på at innstramningene kan bli mye tøffere enn de ville blitt dersom det hadde vært mulig å justere kursen litt i forkant.

Men sannsynligheten er stor for at vettskremte politikere nå vil forsøkte å trenere i påvente av vinteren, da erfaringer viser at trafikken går noe ned på grunn av værmessige forhold. Det vil den nok også, men det vil bare bli et opphold på noen få månder før den tiltar igjen. Og hva skal politikere, presse, hjelpeorganisasjoner og asylaktivister si da? At vi står overfor nok et overraskende unntakstilfelle? Man kan selvfølgelig leve i håpet om at folk lar seg villede i all evighet, skjønt jeg tillater meg å tvile. Bildene og ikke minst meningsmålingene fra (nesten) hele Europa taler sitt tydelige språk.

Så hvor lenge vil det vare før det kommer det alle vet at komme må: et gjennomtenkt politisk og deretter praktisk svar fra Europas ansvarlige ledelse?

Den nåværende situasjonen er fullstendig uholdbar og det finnes ingen folkelig oppbakning til å ta i mot de millionene av flyktninger – både reelle og ikke fullt så reelle – og økonomiske migranter som nå presser på Europas grenser. Det vet både den politiske ledelsen og deres velgere, som ikke må forveksles med en høylytt minoritet av asylaktivister og deres medhjelpere i europeisk presse.