Mediekritikk

Samling i bånn?

En meningsmåling foretatt av svenske Novus viser at hele 60 prosent mener at tradisjonelle medier bevisst vinkler nyheter for å fremstille sitt foretrukne bilde av samfunnet. 43 prosent tror heller ikke at det som presenteres i tradisjonelle medier gir et rettvisende bilde av Sverige, mens 36 prosent…

En meningsmåling foretatt av svenske Novus viser at hele 60 prosent mener at tradisjonelle medier bevisst vinkler nyheter for å fremstille sitt foretrukne bilde av samfunnet. 43 prosent tror heller ikke at det som presenteres i tradisjonelle medier gir et rettvisende bilde av Sverige, mens 36 prosent tror det motsatte.

Faksimile fra Novus.se.

Tabell: Novus.se.

Samtidig viser målingen at 94 prosent oppfatter journalistikk som viktig for samfunnet. 97 prosent følger nyhetsdekningen regelmessig, hvorav 63 prosent flere ganger daglig og 93 prosent minst en gang om dagen. En majoritet har tillit til radio, tv og dagsaviser, mens bare hver tiende har tillit til kveldsavisene.

50 prosent oppgir derimot at de leser alternative medier for å få greie på flere detaljer, mens 49 prosent gjør det for å få et mer nyansert bilde og 43 prosent for å få et balansert bilde av nyhetsdekningen. 18 prosent leser alternative medier fordi de ikke stoler på tradisjonelle medier. Novus understreker for øvrig at tallene bare er indikerende, ettersom “alternative medier” ikke er et klart definert begrep. Noen av respondentene i undersøkelsen tolker f.eks. begrepet som å “sjekke andre kilder”, hvilket også innebærer andre tradisjonelle medier.

Når svarene splittes opp etter partitilhørighet viser det seg ikke overraskende at respondenter som sympatiserer med Sverigedemokratene i høyere grad enn andre har liten tillit til tradisjonelle medier og i større grad leser alternative medier. Prosenten som mener det samme er imidlertid forholdsvis høy blant sympatisører av Sveriges tradisjonelle partier:

Tabell fra Novus.se.

Tabell: Novus.se.

Samtidig viser en annen undersøkelse fra Novus at færre enn hver femte svenske har ganske stor eller meget stor tillit til regjeringen Löfven. Bare 19 prosent har stor eller meget stor tillit til regjeringen, mens hele 58 prosent har ganske liten eller meget liten tillit.

En undersøkelse fra samme byrå viste for øvrig at alternative medier som Fria Tider, Avpixlat og Nyheter Idag hadde like stor spredning i sosiale medier som statskringkastningen Sveriges Television (SVT) og Sveriges Radio (SR) – nabolandets svar på NRK – i forbindelse med dobbeltdrapet på IKEA, da den eritreiske asylsøkeren Abraham Ukbagabir myrdet 55 år gamle Carola Herlin og hennes 28 år gamle sønn Emil Herlin etter å ha fått beskjed om at han skulle utvises fra Sverige til Italia.

Novus bemerker at det er en svak oppgang i tilliten til media sammenlignet med september 2015, men mener at det på det nåværende tidspunkt ikke er mulig å avgjøre om det er en oppadgående trend eller ikke.

Sannsynligheten taler imidlertid for at det er et blaff. Den svenske journaliststanden sliter i det hele tatt med et generelt troverdighetsproblem og i 2012 viste en undersøkelse fra SOM-instituttet ved Gøteborgs universitet om folks tillit til ulike yrkesgrupper at svenske journalister havnet helt på bånn. Bare 24 prosent hadde tillit til journalister.

I tillegg har de av svenske politikere, medier og øvrig elite forhatte Sverigedemokratene gått kraftig frem, til tross for at tradisjonelle medier har gjort sitt beste for å gi dem så dårlig omtale som overhodet mulig. Eller kanskje nettopp derfor?

norskemedierSpørsmålet har stått på Sveriges dagsorden i flere år og både politikere og journalister later til å være svært opptatt av hvorfor ikke deres negative oppslag om Sverigedemokratene påvirker partiets velgere. Tidligere politiker for Folkepartiet og nå ansatt i den markedsliberale tenketanken, Johan Ingerö, mener at det ganske enkelt skyldes at de etablerte medienes venstreorienterte verdensanskuelse fjerner dem fra folket. Ingerös analyse passer vel så godt på våre egne tradisjonelle medier og undersøkelser viser da også at en stor del av befolkningen har lav tillit til de etablerte mediene i det som måling etter måling viser at er det viktigste politiske spørsmålet for et flertall av befolkningen: den pågående masseinnvandringen.

Hur kan ett parti ha företrädare som slåss på gator, festar loss med porrmoguler, spelar in och rensar ut varandra samt skriver rasistiska gräsligheter på nätet utan att förlora väljare? Inget annat parti hade fixat detta. Hur, undrar mediesverige frustrerat, kan man fylleköra dag ut och dag in i mötande fil utan att ens få en repa i lacken?

Ingerö svarer enkelt: det er fordi de som er partiets målgruppe har sluttet å lese, høre og se på disse medienes nyheter. Og i den grad de gjør, så tror de ikke på dem.

Ingerös svar støttes av en studie byrået Novus foretok på oppdrag av SVT, som skulle måle velgernes tillit til dekningen av valget i 2014. Studien viste at en stor del av SDs velgere ikke stoler på den statlige kringkasteren.

– Dette begynner å få konsekvenser, skriver han:

Härom veckan rapporterade SVT att SD-nära nyhetssajter som Fria Tider, Avpixlat och Nyheter Idag fick lika stor spridning som SVT och SR i samband med Ikea-morden. Tiden när bloggar bara var irriterande myggor runt mediehusens huvuden känns plötsligt väldigt avlägsen.

Ingerö mener at det skjer to ting. Om SDs velgere fjerner seg fra de etablerte mediene, fjerner de statlig finansierte SVT og SR seg, bevisst eller ikke, fra store deler av folket. Og det omfatter ikke bare SD-velgere, men borgerlige velgere også.

Han viser blant annet til de svært spesielle rekrutteringsvalgene SVT og SR gjør:

På SVT har man helt nyligen anställt vänsterunderhållaren Behrang Miri (som tidigare försökt bannlysa Tintin från Kulturhuset) för att ”arbeta med mångfalden” på SVT. Vi som känner till begreppen vet vad det innebär. Han ska fälla dom över vilka som syns i tv – utifrån hudfärg, inte nyhetsvärde. Han ska agera språkpolis gentemot journalister som uttrycker sig ”fel”.

Kort innan meddelade SVT att identitetsaktivisten Lina Thomsgård, som grundat Rättviseförmedlingen nu anställs som programledare. En rekrytering i samma anda som orsakade den utskällda granskningen av ”vita bolag”.

Og dette er regelen, ikke unntaket, fortsetter Ingerö.

Detta är inga undantag, utan tvärtom SVT-vardag. När den liberala debattören Johan Norberg gjorde en globaliseringsdokumentär för självaste BBC vägrade SVT visa den. Däremot fick Gina Dirawi, som spridit myter om judar på nätet, nyligen ett eget program om Israel. Även Michael Moore-filmer och insmickrande porträtt av Fidel Castro hamnar i tablån snabbare än någon kan säga ”Granskningsnämnden”. När SVT granskade den svenska apoteksreformen talade reportern om ”riskkapitalister som flockades kring avregleringsgrytorna” och påstod (felaktigt) att apoteken ”satsar på smink i stället för läkemedel”.

Som pressesjef for Kristdemokratenes leder Göran Hägglun og i ulike yrkesroller har Ingerö vært i kontakt med SVT/SR i en årrekke og konstaterer at han aldri har måttet begrunne en offentlig utgift. Han har ikke fått et eneste spørsmål om hvorvidt et politisk forlag innskrenker det personlige ansvaret. Aldri fått spørsmål om hvordan noe påvirker næringslivets vilkår. Derimot har han utallige ganger måttet forklare hvorfor ikke det blir satset mer skattepenger eller hvorfor ikke det offentlige går inn og løser et gitt problem. Fra faglig hold har han derimot fått kritikk i bøtter og spann.

– Slik bekreftes venstresidens perspektiv i vinkling etter vinkling. Ikke etter hvilke svar som blir avgitt, men gjennom hvilke spørsmål som stilles, fastslår Ingerö og avslutter.

SD-väljarna har nu röstat med fötterna, och valt sajter som endast med stor möda kan beskrivas som journalistiska. Jag är rädd att borgerliga tittare och lyssnare snart gör samma sak, i protest mot statliga mediehus som riggar sina vinklar mot dem. Och då sitter vi där, i varsin ekokammare där aldrig så goda argument från motståndare inte kan tränga in. Då ökar polariseringen, samtalen blir färre, konflikterna fler och hårdare.

Medierna, särskilt SVT och SR, måste helt enkelt börja skärskåda sig själva. Annars forsvinner SD-gänget för evigt ut på nätet och de borgerliga till ett par blå ledarsidor alternativt internationell press, medan SVT och SR uteslutande blir en angelägenhet för Södermalmsvänstern.

Och var ska då alla helt normala nyhetskonsumenter utan förutfattade meningar ta vägen? Wikipedia?

Ingerös analyse av problemstillingen passer også godt på utviklingen i media-Norge. Det er betegnende for tilstanden i norsk presse at det faktum at noen få avisers lederskribenter begynte å stille forsiktige spørsmål ved svensk innvandringspolitikk, fikk en avis som Vårt Lands Vilde Blix Huseby til å proklamere at «svensk presse dreier 
mot høyre».

Også i Norge beveger publikum seg mot alternative medier. Og som i Sverige henger det åpenbart sammen med de etablerte medienes dekning av innvandringsspørsmålet. Det står riktignok ikke med rene ord i hverken Ingerös artikkel eller Novus`undersøkelse, men siden Sverigedemokratenes og de største alternative medienes – både de som er akseptable og de som ikke er det – raison d’être unektelig er kritikk av innvandrings- og integreringspolitikken samt fokus på negative konsekvenser av organisert konservativ eller politisk islam, er det naturlig å se dette i sammenheng.

Det gjør da også professor i statsvitenskap ved Göteborgs universitet Sören Holmberg når han blir bedt av YouGov om å kommentere Sverigedemokratenes nylige fall på en målingen. Partiet er fortsatt landets største, men har gått tilbake fra 28,8 till 25,3 prosent. Holmberg mener det skyldes at de andre partiene endelig har begynt å ta for seg det innvandringsspørsmålet SD før var alene om:

– Deras väljarstöd återgår till det stöd som SD haft under en längre tid i flera mätningar, runt 25 procent. Förra opinionsundersökningen ser jag snarare som en slumpmässig glädjemätning för SD. Deras stöd ökade ju väldigt mycket när flyktingfrågan blev akut men nu har stödet slutat att öka i takt med att andra partier adresserat flyktingfrågan, säger han till Metro.

For Norges vedkommende er det mer eller mindre et etablert faktum at publikum har lav tillit til norske mediers dekning av innvandring.

I november 2014 viste nemlig en undersøkelse fra Institiutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved universitetet i Oslo følgende:

Publikum mener at irregulær innvandring er et svært viktig tema. Som andre undersøkelser viser IMKs studie at et flertall ønsker en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk. Studien fant at det er en sammenheng mellom lav tillit til mediene, en oppfatning om at mediene gir en skjev fremstilling av innvandring og ønsket om en strengere innvandringspolitikk.

• Tidligere forskning har vist at publikum generelt er kritiske til mediene. Jo sterkere engasjert man er i en sak, desto mer skeptisk og misfornøyd er man med medienes dekning av den. Det er derfor ikke overraskende at vi finner flere misfornøyde enn fornøyde når vi spør om publikum er tilfreds med innvandringsdekningens omfang, saklighet og perspektivbredde. En betydelig gruppe opplever at mediene vinkler temaet skjevt i forhold til deres egne oppfatninger.

• Et oppsiktsvekkende funn er at et flertall av de spurte mener mediene burde fokusert mer på kriminalitet knyttet til irregulær migrasjon og på behovet for grensekontroll og utvisning. Opinionen er imidlertid delt her, et betydelig mindretall ønsker mer fokus på de irregulæres humanitære situasjon.

• Enkelthistorier blir ofte brukt av journalister og interessegrupper for å øke publikums interesse, sympati og engasjement for nyheter om irregulær innvandring. Publikum er derimot skeptisk til at mediene vektlegger individuelle eksempler. Tre av fire mener at enkelthistoriene overser temaets kompleksitet. Det er de som ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk som er mest kritiske, mens de som ønsker en mer liberal innvandringspolitikk er mer åpne for enkelhistoriene.

• Vi finner at det er en sammenheng mellom lav tillit til mediene, en oppfatning om at mediene gir en skjev fremstilling av innvandring og ønsket om en strengere innvandringspolitikk.

Studiens forfattere skriver at presseetikken tilsier at mediene skal rapportere om viktige samfunnstrender og ta opp spørsmål folk er opptatt av, men at det på innvandringsfeltet kan se ut til at norske medier ikke reflekterer de tema publikum er mest opptatt av. For eksempel fant studien lite mediaoppmerksomhet rundt «mulige negative konsekvensene av irregulær innvandring, som økt kriminalitet, følger for arbeidslivet eller truet sikkerhet.»

Så kan man naturligvis avfeie dette som et ikke-problem ved å hevde dette jo bare dreier seg om en klikk som er ekstraordinært kritiske til innvandring, men det er i så fall en tabbe.

For både norske og europeiske målinger viser at innvandring topper listen over hva som utgjør folks største bekymring – foran økonomi og arbeidsledighet.

I den grad konkrete utslag av kløften mellom tradisjonelle medier og befolkningen de påberoper seg å tjene på objektivt vis kan avleses noe sted, så kan det være på Frps fremgang og den generelle holdningsendringen til folkevandringskrisen. Siden i sommer har mediene kjørt noe som i stadig større grad fremstår som følelsesbasert kampanjejournalistikk, med f.eks. konsekvent bruk av begrepet flyktninger selv når det tydelig har dreier seg om økonomiske migranter, like konsekvent bruk av bilder av kvinner og barn – til tross for at over 70 prosent av de som ankommer er unge menn – og ikke minst bilder av asylsøkere og migranter krypende under piggtrådgjerder i Østeuropa. Det siste til tross for at all daværende tilgjengelig informasjon viste at det var fullt mulig å krysse grensene – som i praksis var helt åpne på de tider – på normalt vis på den betingelsen at de lot seg registrere med fingeravtrykk. Det velger de fleste å ikke gjøre fordi de ønsker å fortsette til nordeuropeiske velferdsstater som Tyskland, Sverige og Norge. Aftenposten benevnte sågar syriske menn i Norge som direkte krigsflyktninger, til tross for at de altså hadde reist gjennom hele seks trygge land for å komme hit.

Etter at land etter land er blitt overveldet av den enorme tilstrømningen og derfor har begynt å stramme inn asylpolitikken, har tradisjonelle medier – med noen få, hederlige unntak – stort sett reagert negativt. Den siste månedens kampanjejournalistikk mot innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har rett og slett vært forbløffende åpenlys og grov.

Samtidig får lekepartiene SV, MDG, Venstre, Krf – som for tiden fremstår mer som en lokal avdeling av interesseorganisasjonene NOAS eller Flyktningehjelpen – som alle kjemper mot sperregrensen. De to første befinner seg allerede under og har dermed havnet i kategorien “for svært spesielt interesserte” – uforholdsmessig mye taletid absolutt alle steder for å klage sin nød over Listhaugs retorikk. Tatt i betraktning innvandringsspørsmålets alvorlighetsgrad, hvor viktig dette er for befolkningen og at et flertall ønsker innstramninger samt et lavere innvandringsnivå, er dette en svært underlig prioritering som en kritisk presse verdt navnet burde stilt noen spørsmål ved.

Men som vi ser: disse faller på alle målinger, mens Høyre og Frp går frem. Lite tyder på at Sylvi Listhaug er upopulær blant så mange andre enn kjente opposisjonspolitikere med god moral og blødende hjerte på permanent utstilling, norsk journalistbestand, sertifiserte asylaktivister, den kongelige norske kirkeelite og de tallrike statsfinansierte, ekstremt innvandringsliberale interesseorganisasjonene vi av en eller annen grunn holder oss med. Og som Document.nos Hanne Tolg på forbilledlig vis har gravd seg frem til: ledelsen i de forskjellige representerer ikke akkurat noen bred politisk sammenslutning. Miljøene består ikke sjelden av den samme personkretsen, som trygt kan sies at er like liten som den er intim.

Folk er ikke dumme eller lettlurte, og de tider der NRK og papiravisene hadde full kontroll på informasjonsflyten er for lengst over. At folk mister tillit til aviser og andre nyhetsmedier som holder på sånn, er ikke egnet til å forundre. Istedet er det mer forunderlig at mediene fortsatt har en viss tillit i befolkningen på innvandringsfeltet.

De tradisjonelle medienes manglende vilje til å ta innover seg publikums minkende tillit, fraværende selvkritikk og realitetsorientering samt stadig mer åpenlyse kampanjejournalistikk, er rett og slett i ferd med å bli et samfunnsproblem med stort skadepotensiale. Først og fremst for mediene selv, men til syvende og sist det offentlige ordskiftet med alle de konsekvenser det vil innebære.