Innvandring

Hvor har de vært?

Det er med glede - og med undring - at jeg registrerer at den ene etter den andre nå dukker opp i offentligheten med "alternative" vurderinger. Stadig flere som kan fortelle oss at ingen kan velge hvilket land de vi vil bosette seg i og at grunnideen med flyktningkonvensjonen og asylinstituttet er midlertidig opphold. En kan spørre seg: Hvor har disse vært mens debattene har rast som verst?

I 2013 var jeg med på å utarbeide Fremskrittspartiets Bærekraftutvalgsrapport (for en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring). Her gikk vi blant annet gjennom menneskerettighetskonvensjoner og flyktningkonvensjonen med tilhørende protokoller, og ble overbevist om at asylinstituttet har utviklet seg i fullstendig gal retning. I min tolkning skyldes dette primært to faktorer, som dertil henger sammen: Rettighetstankegangen har fått en kraftig slagside og denne vektleggingen av rettigheter er blitt utnyttet til det fulle av ulike organisasjoner. Sistnevnte har presset på i offentligheten og feige politikere har ikke klart å stå opp mot presset.

For knappe to år siden (rapporten ble offentlig i august 2013) var det altså uhyrlig å ta til orde for omlegging av asylinstituttet, midlertidig opphold og satse mest på hjelp i nærområdene. Det var først og fremst representanter fra FrP som fremmet forslag i denne retning, og da betydde tydeligvis avsenderen mer enn innholdet. Nå dukker den ene etter den andre opp med likelydende forslag, for nå er jo folkevandringskrisen et faktum, og mottakelsen av disse «alternative» forslagene er svært så positiv.

En av disse som har vært fraværende inntil nå med «alternative» analyser, er dr. juris Hanne Sophie Greve. Hun er ikke hvem som helst i dette feltet, da hun i årevis har jobbet med menneskerettighetsspørsmål, også som dommer i EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg), og har i tillegg mottatt en rekke priser for sitt arbeid. I en kronikk i Aftenposten 27.januar fastslår Greve at ikke alle flyktninger har rett til å bli værende.

hege_banner_rights_special_778x150

Her sier hun blant annet følgende:

Flyktningeretten er et virkemiddel i nødssituasjoner. Det er derfor svært viktig at flyktningbegrepet og flyktningestatus ikke beskjæres eller omdefineres. Det gjelder ikke minst i den situasjonen som verden nå befinner seg i, der det skal være rundt 60 millioner flyktninger totalt.

Men det er nettopp det som har skjedd de siste årene, «flyktningstatusen» har blitt gjort mer og mer utflytende og stadig flere rettigheter er nedfelt i ulike avtaler, jamfør f.eks. Dublin III-forordningen. I november 2013, og før denne forordningen ble banket gjennom i Stortinget, kommenterte jeg at den etter all sannsynlighet ville møte lite motbør blant våre folkevalgte – og det til tross for at forordningen er «stikk i strid med de signaler som den nye regjeringen har gitt for asylpolitikken. Asylsøkerens personkrets utvides, lukkede asylmottak blir vanskeligere, klageadgangen styrkes, enslige unge asylsøkere skal gis bedre rettigheter og det nasjonale regelverket skal settes enda mer til siden.» Dublin III-forordningen ble ikke engang tema for offentlig debatt, men i stillhet godkjent av Stortinget.

Nå heter det fra Greve at «repatriering er hovedløsningen». Intet mindre. Hadde noen nevnt begrepet repatriering for kort tid siden hadde vedkommende vært spikret på skammens mur.

En flyktning har krav på asyl. Dette er imidlertid pr. definisjon et temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. Asyl har man krav på så lenge man fortsatt har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse, eller det kan være livsfarlig om man returneres til eget land. Man kan, ikke helt treffende, men allikevel med en grad av relevans, sammenligne asyl med sykehusopphold – nødhjelp etter behov.

De to hovedbegrepene i flyktningeretten er derfor asyl og repatriering – det siste betyr retur til eget land. Etter annen verdenskrig returnerte store folkemasser til land de hadde måtte forlate i diktaturenes tid. Norske flyktninger kom eksempelvis hjem fra Sverige, Storbritannia og andre land. Repatriering er hovedløsningen for verdens flyktninger.

Ikke bare er retur til eget land hovedløsningen, det fastslås også at ingen har krav på gjenbosetting. Gjenbosetting er et mindre brukt begrep om permanent opphold i et nytt land.

Ingen flyktning har krav på gjenbosetting, men en ordning med gjenbosetting har ikke desto mindre utviklet seg i henhold til gjenbosettingslandenes interne beslutninger. Gjenbosetting hviler på nasjonal lovgivning og er således for nasjonalstaten å definere.

Se det ja, vi som nasjon kan faktisk selv bestemme hvem vi skal gi permanent opphold, og det til tross for alle konvensjoner og andre internasjonale avtaler. Merk også at vi da i praksis snakker midlertidig opphold, som Regjeringen faktisk snakket om tidligere, men som det nå er blitt langt mer stille om. For det altså slik, som noen har prøvd å få frem i årevis, at asylsøkere og flyktninger ikke selv kan velge fritt hvilket land de vil bosette seg i.

Flyktninger kan ikke selv fritt velge en løsning med gjenbosetting i et tredjeland. En annen sak er at mange vestlige land har vært liberale med å tilby gjenbosetting i perioder der det har vært relativt få flyktninger som har kommet direkte til landet.

Dette har vært en praksis, men den gir ikke noe rettslig krav. Det er dessuten en praksis som det vil være naturlig å endre når det med ett er tale om store strømmer av asylsøkere – da må det være ressurser nok til å sikre asylretten som nødhjelp.

Man fristes, fristes veldig faktisk, til å si «hva var det vi sa», for poenget er, som Greve sier, at ikke noe land, til tross for sin tilslutning til f.eks. flyktningkonvensjonen, skal «måtte frykte at landet plutselig kan bli mer eller mindre demografisk endret.»

Nå er vi, i likhet med en rekke land i Europa, «plutselig» der.

Like «plutselig» undrer jeg meg over hvor alle disse viktige stemmene har vært i de tiår da vi faktisk har prøvd å få endret politikken på området. Fryktet de at deres vurderinger ville bli tatt til inntekt av de «feile aktørene»? Så var man villig til å «ofre nasjonen» for egen vinning? Og hva gjør vi når folkevandringen «plutselig» tar seg kraftig opp igjen? For selv om det nå er roligere for Norges del, fortsetter asyltilstrømningen til Europa i rekordstort omfang lenger sør i Europa. I perioden 1.januar til 25.januar 2016 kom det 45.400 asylsøkere til Hellas. Det er 31 ganger flere enn det kom i hele januar i fjor (1.500). Vinteren ser dermed ut til å ha begrenset betydning for asylruten fra Tyrkia til Hellas. Ifølge IOM har 90 prosent av asylsøkerne som kom til Hellas landbakgrunn fra Syria, Irak eller Afghanistan. Det skyldes at disse har fritt leide via «Balkanruten» videre mot Tyskland og andre europeiske land.

Vi vet hvem som kan stå rakrygget nå, og hvem som «plutselig» bør gå langt stillere i dørene.

tyrkia_hellas_migranter