Et av de største kultursjokkene jeg opplevde på mine første reiser til Pakistan tidlig på 90-tallet var et kvinnesyn av en annen verden, bokstavelig talt. Det vi nå i all avskyelighet opplever i Köln, Stockholm og Helsinki, fortalte fattige pakistanske kvinner meg om den gang. Hvordan de, som ikke hadde råd til privatbil, konstant ble utsatt for seksuell trakassering og beføling eksempelvis på offentlig transport som buss. Hvordan menn omringet dem og glisende tafset uhemmet på dem. I 1996 skrev jeg boken «Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan». Jeg advarte norsk offentlighet mot en ukultur som hadde festet seg også i Norge gjennom innvandringen, der respekt for vestlige kvinners frihet til å råde over eget liv og kropp var en mangelvare, og der seksuell kontroll over egne kvinner nærmest var en besettelse. Da ble det bråk.
«I Pakistan er det en voldsom fokusering på sex, alt går ut på at kvinnen skal være ren. Synet jeg møtte der er at vestlige kvinner har sex som kaniner – når som helst og hvor som helst.» Slik åpner lanseringsintervjuet av boken Mashallah i Dagbladet 3. august 1996.
Det er dette grunnsynet som nå i all sin vederstyggelighet utspiller seg i europeiske storbyer. Holdningene til de unge mennene (og guttene) med røtter i den islamdominerte verden handler om flere forhold:
- Et forkvaklet kvinnesyn i utgangspunktet, der menns ære er knyttet til kontroll over mødre, søstre og døtres kropp og seksualitet.
- Den strenge kjønnssegregeringen og forbud mot vennskapelig omgang med motsatt kjønn, for ikke å snakke om kjæresteri, skaper et seksuelt undertrykk.
- Den manglende respekten for vestlige jenter og kvinner skyldes både vår likestilte frihet til kontroll over eget liv og kropp, og derav synet på oss som «horete», samt at vi ikke er en del av ummaen – det troende muslimske fellesskapet. Vi er vantro, og dermed mindreverdige. Vi er ikke en del av den islamske «superstammen».
Vi snakker altså om både kultur og religion, som går som hånd i hanske enten det er den ene religionen eller den andre, jamfør fremveksten av verdslige europeiske stater basert på humanistiske verdier.
Pakistanske talsmenn den gang i 1996, sammen med norskpakistanske kvinner og Antirasistisk senter og Mirasenteret (inkludert jenta den gang som i dag er nyhetsanker i TV2, Mah-Rukh Ali), gikk fullstendig i vranglås. Kvinnesynet i Pakistan og blant mang en norskpakistaner ble totalt benektet. Ikke nok med det. Selvoppnevnte talspersoner gikk kanossagang til Pakistans ambassade i Oslo for blant annet å sørge for at jeg ikke fikk flere visa til Pakistan. «Problemet» deres var dog at de møtte en ambassadør som var feminist på sin hals, Shakeela Khanum Rashid, utsendt av daværende statsminister Benazir Bhutto. Rashid kom fra «burkaland» i Pakistan, det vil si nordområdene der kvinner nettopp er plassert i burka og sjeldent får bevege seg utendørs. Men Rashid var en «kriger». Hun hadde kjempet seg ut av burkaen og inn på universitetet, fortalte hun meg i et møte vi hadde den gang, og hun hadde også kjempet seg til et kjærlighetsekteskap. Hun ønsker norske kvinners deltakelse i kampen for pakistanske kvinners frigjøring velkommen, et budskap hun gikk ut med i VG.
20 år siden, og tingenes tragiske tilstand er langt verre i dag. Det store spørsmålet jeg sitter med i dag er hvordan politikerne skal klare å reversere utviklingen. Med blant annet tanke på over en million nye asylsøkere til Europa i fjor, der majoriteten er unge muslimske menn (mange av dem «sinte», ifølge Hadia Tajik) og den generelt dårlige verdiintegreringen av betydelige grupper fra den islamdominerte verden, og moskéveksten i Europa der kvinners likestilling nok ikke er i førersetet på innsiden av veggene, ei heller et positivt syn på vestlige kvinners (selvfølgelige) frihet og menneskerettigheter, skal man være laget av noe helt spesielt for å se lyspunkt.
Det er også grunn til å frykte at europeiske menn i økende omfang vil danne borgervernliknende grupper og/eller hemningsløst gå løs på unge menn med arabisk/nordafrikansk/afghansk/pakistansk bakgrunn.
I kampen om Europas sjel er jentene og kvinnene i sentrum, og slik har det vært i nettopp minst 20 år. Som Ayaan Hirsi Ali så riktig formulerte det i et kraftfullt foredrag for journalister i National Press Club i Washington D. C. i 2007:
«Islams agenter fra Riyadh til Teheran, fra Islamabad til Cairo, vet at å bedre livene til kvinnene vil føre til islams død og tap av deres makt. Dette er hvorfor (…) de er så desperate etter å bure inne kvinnene. Dette er også grunnen til hvorfor de hater Vesten. Vær så snill å ikke bli lurt av de få skingrende stemmene – med eller uten slør – som prissetter status quo og som svikter sine medsøstre. Hvis vi ikke forstår forskjellen mellom islam og Vesten – hvorfor den ene er så fantastisk og den andre så lavtstående – og vi ikke kjemper tilbake og vinner denne idékampen for å bevare sivilisasjonen vår, så er det fra mitt synspunkt ingen vits i verken deres eller mitt yrke.»
Så får eksempelvis hun uten slør, Fritt Ord-vinneren og legen Bushra Ishaq, fortsette å messe på løgnen om at islam er «feminisme og menneskerettigheter», som hun gjorde i eksempelvis 2007 da hun var i ledelsen i Muslimsk Studentsamfunn i Oslo. Vi andre vet bedre.
«Islam frigjorde kvinnen lenge før vestlige ideologier ga rom for kvinner. Religionen bærer preg av feminisme, menneskerettigheter og velferdsgoder for kvinner. Med retten til et selvstendig samfunnsengasjement, egen inntekt, arv og ikke minst retten til å være religiøs leder, viser islam til en frigjort kvinne. Det er illustrerende at profetens kone Khadija var en forretningskvinne, og profeten var hennes ansatt».
Merk sistnevnte: De ble gift før de såkalte åpenbaringene i 610, som skal ha kommet 12 år før islams tidsregning startet i 622.