Innvandring

SSB-direktøren: Tviler på sine egne?

Den nye SSB-sjefen har ingen god start på sin karriere i makttriangelet. Hun starter med å tvile på sine egne forskeres tall og analyser dem ut fra eget forgodtbefinnende. Dessuten taler ikke tall for seg selv må vite, "noen" må fortelle hva de ikke forteller. Det gjør hun, tror hun. Dette er en sjelden oppvisning i rolleblanding og selvhevdelse.

Skjermbilde 2015-10-16 14.06.57Merk deg navnet først som sist: Christine Meyer. Hun er den nye administrerende direktøren i Statistisk sentralbyrå (SSB) – og den første kvinnelige SSB-sjefen om noen skulle bry seg om slikt.

Jeg, og flere med meg, var nok spent på hvordan Meyer ville fylle denne rollen, en rolle hun ble tildelt så nylig som i juni i år.

Makttriangelet

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Som kjent utgjør byrået en av bærebjelkene i det sentral makttriangelet Norges Bank, Finansdepartementet og altså SSB. Innenfor dette triangelet sikres toppjobbene, f.eks. gikk Hans Henrik Scheel fra adm.dir. stillingen i SSB (forgjengeren til Meyer) til øverste administrative leder i Finansdepartementet (finansråd), mens Øystein Olsen gikk fra samme stilling (forgjengeren til Scheel) til stillingen som Norges sentralbanksjef. Meyer har således, i alle fall i teorien, gode fremtidsutsikter hva gjelder karriere.

Men det henger kanskje noe sammen med hvordan hun utfyller rollen som SSB-sjef.

Utnevnelsen av Meyer ble blant annet kritisert av LOs sjefsøkonom Stein Reegård. Han kalte det «en politisk ansettelse». Nå veier kanskje ikke Reegårds ord så tungt i denne sammenheng, for selv om Meyer er politisk plassert i Høyre og gift med den ikke ukjente Viktor Norman, så bør vel nettopp LO være noe forsiktig med å snakke om politiske ansettelser.

At Meyer er gift med Norman burde også være totalt uinteressant. Jeg er den første til å mene at man har en selvstendig rolle inntil det motsatte er bevist. Når det gjelder Meyer/Norman begynner jeg å bli usikker. Det handler igjen om forholdet til tall, nærmere bestemt penger og kostnader.

Positiv til flyktninger

Christine B. Meyer har i flere vendinger uttrykt seg svært så positivt til at Norge tar imot flyktninger (et begrep hun konsekvent benytter til tross for at de er asylsøkere, som kjent får de ikke statusen flyktninger før asylsøknaden er behandlet og innvilget). Samme positivitet utviste Meyer som byråd i Bergen, både i stillingen som byråd for helse og inkludering, og som finansråd.

Ikke bare Meyer er positiv innstilt til flyktninger, det samme er Viktor Norman. Som Meyer er Norman professor i økonomi. I en kronikk i Dagens Næringsliv (18.09.15) mener Norman at Norge bør ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Begrunnelsen er at Sverige tok imot 50.000 norske politiske flyktninger under krigen og at USA tok imot vel 800.000 emigranter for hundre år siden, som han kaller «økonomiske flyktninger». Han skriver:

Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere.

På spørsmål fra Finansavisen (23.09) om hvilken velferdsstat norske immigranter møtte i Midtvesten på 1800-tallet, svarer Norman «at de fikk 640 mål med gratis dyrkbar jord». Og selv om Norman mener at «de som måtte velge å bli i Norge» skal yte en betydelig egeninnsats, går han inn for å øke integreringstilskuddet. Det skal skje på bekostning av «andre ting».

Finansavisen påpeker at statsbudsjettet har en utgiftsside på 1.162 milliarder og spør Norman hva han vil kutte. I Normans verden, som for øvrig har vært statsråd (med sin nåværende kone som statssekretær), er det første som ryker pressestøtten og støtten til politiske partier. Så blir det slutt på veibyggingen til fordel for bygging av boliger til flyktninger. Men noe anslag på hva 100.000 syriske flyktninger vil koste Norge, nei det vil ikke Norman gi.

Anslag må derimot noen andre gi, og det er først og fremst med utgangspunkt i tallene fra SSB. Disse legges også til grunn for Finansdepartementets regnestykker.

Taler tall?

Så da var vi tilbake til Meyer. For i en kronikk i (igjen) Dagens Næringsliv (05.10) under den besynderlige tittelen «Taler tallene?» konkluderer Meyer med at SSB ikke har tallfestet alle positive effekter av innvandringen.

Som kjent kom SSB i 2012, etter Brochmann-utvalgets NOU, med et slags innvandringsregnskap. Rapporten «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring» vakte betydelig oppsikt da den slo fast at Norge ikke tjener på innvandring, faktisk tvert om: innvandringen til Norge er kostbar.

En slik konklusjon var ikke enkel å få i fanget etter at våre ledende politikere og andre i årevis har prøvd å overbevise oss om at innvandringen er en berikelse, både økonomisk, sosialt og kulturelt.

Men nå slår altså SSB-direktøren fast at «selv SSBs tall taler ikke for seg selv». Det oppsiktsvekkende budskapet må kunne tolkes til at SSBs egne forskere ikke har en fullgod analyse av tallene. Det er litt av en attest å gi sine ansatte etter noen måneder i direktørstolen, som hun attpåtil navngir i kronikken:

Beregninger SSB gjorde på oppdrag fra Brochmann-utvalget blir brukt til å argumentere for at det er svært kostbart å ta imot innvandrere og flyktninger fra ikke-vestlige land. Jeg har, i likhet med seniorforsker Erling Holmøy, som sammen med Birger Strøm har laget regnestykkene, blitt spurt om SSB kan stå inne for tallene og for måten tallene blir brukt på.

Men før hun vil svare, vil hun minne oss på noe:

Flyktningekatastrofen som vi nå observerer og blir berørt av, er en av de største katastrofene og folkevandringene verden har opplevd på svært mange år. I arbeidet med å forstå og ha et grunnlag for å fatte gode beslutninger, er det viktig at SSB, som alle andre lands statistikkbyråer, dokumenterer migrasjonsstrømmene og bidrar i undersøkelsene om hvordan det går med dem som flykter og vandrer.

Det er knapt som en tror hva en leser. En SSB-direktør som bryr seg mer om det humanistiske prosjektet (slik som Flyktninghjelpens Jan Egeland tror om situasjonen og som mange biter på), enn av tallenes tale? For å forstå og fatte politiske beslutninger? Har Meyer heller ingen tiltro til våre politikere og byråkrater? Det politiske prosjektet burde Meyer holde seg langt unna og levere de mest mulig realistiske tallene, men den gang ei. Hun skal heller formidle hva tallene ikke sier.

Hva tallene ikke sier

Utvilsomt vil ikke Meyer at innvandringen skal koste, hun synes å ha langt større tiltro til Normans drømmeprosjekt.

Når det gjelder kostnadene SSB har regnet på, er det viktig å si noe om hva de sier og ikke sier. Oppdraget fra Brochmann-utvalget var å se på hvilke konsekvenser økt migrasjon og internasjonal mobilitet kan ha for finansieringen av velferdsstaten. Beregningene viderefører dagens skattesatser, offentlige velferdsordninger, sysselsetting og trygdemottak for enkeltgrupper. En eventuell fremtidig innstramning vil gjøre både innvandrere og nordmenn mer «lønnsomme» for staten. Det kan også tenkes at en annen integreringspolitikk ville gitt andre resultater, og det er mye å hente på å få innvandrere raskt ut i arbeid.

SSBs regnestykker viser de statsfinansielle effektene over 86 år fra 2015 til 2100 for en gjennomsnittlig innvandrer, og inkluderer inntekter og utgifter knyttet til etterkommerne. Jo flere barn innvandrerne får, dess høyere blir utgiftene til barneomsorg og utdannelse. Beregningene tar ikke høyde for barnas fremtidige inntekter og kostnader utover 2100. Dette er også interessant, tatt i betraktning at barn født av innvandrere har høyere tilbøyelighet til å ta høyere utdannelse enn den øvrige befolkningen.

Har du ikke ramlet av stolen før, antar jeg at du nå er kommet langt ut på kanten. For hører du hva SSB-direktøren (!) sier? «Fremtidige innstramninger» – av hva da? Trygder og stønader? Lavere lønn? Høyere skatter? Så skal vi alle bli mer «lønnsomme». Bedre integreringspolitikk? Raskere ut i arbeid? Hallo, damen, du er ikke lenger politiker!

Men som om ikke det var nok, hun forstår heller ikke SSB-forskernes analyser. Når hun viser til at beregningene ikke tar høyde for barnas fremtidige inntekter og kostnader utover 2100 og legger til at innvandrere har høyere tilbøyelighet til å ta høyere utdannelse enn den øvrige befolkningen, er hennes forutsetning at etterkommerne har samme atferd som øvrig befolkning. Men da lytter hun ikke til hva hennes egne forskere har sagt, og da ikke bare ut fra Holmøy og Strøm sin rapport.

Etterkommerne

Holmøy/Strøm skriver (side 10, min utheving):

Virkningene per ekstra innbygger av en gitt engangsinnvandring fra ulike landgrupper konvergerer imidlertid etter hvert som det går mange tiår. Årsaken er at befolkningstilskuddet i økende grad vil bestå av etterkommere som per forutsetning har den samme økonomiske atferd som ikke-innvandrerne, når man kontrollerer for kjønn og alder. Denne diskutable forutsetningen om etterkommernes atferd gjelder i alle beregningene av endringer i innvandringen.

Hvorfor er denne forutsetningen diskutabel? La oss se litt på hva en annen SSB-rapport, publisert i går (!), sier:

Barnehage: Andelen av minoritetsspråklige barn som går i barnehage (61 prosent) er lavere enn andelen blant alle barn i Oslo (70 prosent).

Utdanningssystemet: Innvandrerne scorer dårligere enn den øvrige befolkningen på alle dimensjoner innen utdanningssystemet. Det går bedre med dem som er født i Norge med innvandrerforeldre, og på noen områder går det bedre med dem enn med elever uten innvandrerbakgrunn.

Kjønn: I alle grupper har jenter flere grunnskolepoeng enn gutter. Innvandrerne gjør det dårligst, og de uten innvandrerbakgrunn best. (Altså etterkommerne ligger mellom her).

Gjennomstrømning: Gjennomstrømningen i videregående skole er langt høyere for jenter enn for gutter, for den øvrige befolkning bedre enn for norskfødte med innvandrerforeldre, og mye bedre enn for innvandrerne.

Andelen som studerer: Norskfødte med innvandrerforeldre har høyere studiefrekvens enn dem uten innvandrerbakgrunn, både for menn og kvinner. ( … ) Studiefrekvensen varierer mye med foreldrenes utdanningsnivå. Blant de norskfødte har en lavere andel av foreldrene høyere utdanning.

Sysselsettingsprosenten: I alderen 25-54 år er (sysselsettingen) høyest for den øvrige befolkningen, høyere også enn for innvandrere fra EU etc. Innvandrere fra Afrika, Asia etc. har mange steder 25 prosentpoengs lavere sysselsetting enn den øvrige befolkningen, og norskfødte med innvandrerforeldre ligger oftest midt mellom. Det er mye større kjønnsforskjeller blant innvandrere enn de andre, og det er også store forskjeller avhengig av opprinnelsesland.

Arbeidsledigheten: For innvandrere fra Afrika, Asia etc. er (den) fire-fem ganger høyere enn nivået i den øvrige befolkning. Med lavere sysselsetting er inntektsnivået for innvandrerne lavere enn for den øvrige befolkningen ( … ). På grunn av lavere sysselsetting og større husholdninger med flere barn, er den andelen overføringer utgjør av inntekten mye større hos dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. enn for andre.

Summert opp: Det er større sjans for at etterkommere sammenlignet med øvrig befolkning ikke har gått i barnehage, gjør det dårligere i grunnskolen, faller fra i videregående skole, samt at høyere utdannelse avhenger av foreldrenes utdannelsesnivå (andre statistikker forteller om store forskjeller mellom gruppene). I tillegg er sjansen større for at foreldrene ikke er sysselsatt eller er arbeidsledig, samt mottar trygder og stønader.

Noe av utfordringen her kan ligge i ideen «om alt annet likt», som Simen Gaure sier i en kommentar på Facebook (da relatert til at det er et faktum at etterkommere gjør det dårligere på skolen enn øvrige elever, samtidig som det er et faktum at de har minst like høy tilbøyelighet til å ta høyere utdanning). Gaure påpeker at i noen tilfeller ser man på marginaleffekter (like flinke, alt annet likt), i andre tilfeller ser man på aggregerte effekter (stort sett arbeiderklasse, så man havner der). «Alt annet er ikke likt», er hans konklusjon.

Det andre er at det er så betydelige forskjeller på gruppene, så da blir det fullstendig unyansert, om ikke direkte feil, å hevde «at barn født av innvandrere har høyere tilbøyelighet til å ta høyere utdannelse enn den øvrige befolkningen». Nei, noen grupper har det – og det er lite som taler for at de syriske etterkommerne havner her (kommer tilbake til det).

Fersk statistikk (karakterer ved avsluttet grunnskole, 2015) viser at norskfødte elever med vestlige foreldre gjør det bra (43,1), og bedre enn øvrig befolkning (41,2). Men det viser også at norskfødte med ikke-vestlige foreldre gjør det svakere (38,7).

Med andre ord er det lite som tyder på at ikke Holmøy/Strøm har rett – det er en diskutabel forutsetning om etterkommerne (som gruppe) vil ha samme atferd som øvrig befolkning.

Spesielt blikk på syrerne

Vi har tidligere sett på syrerne, da både i Norge, Danmark og Sverige, knyttet opp til påstanden om at de syriske flyktningene vil bli en integreringssuksess. De faktiske tallene tyder ikke på en slik suksess. De har lavest sysselsetting i Norge (26,3 prosent) dertil med en katastrofal nedgang på få år (fra 48 prosent i 2008), dog er de blitt langt flere. I tillegg har de lavere utdanningsnivå enn gjennomsnittet for innvandrere.

Finansavisen (23.09) finner, med utgangspunkt i SSBs beregninger fra Holmøy/Strøm, at hvis syrerne får en sysselsetting på gjennomsnittet (54 prosent) vil nettokostnadene (statsfinansielle nettoforpliktelser) ligge på 430 milliarder kroner. Tar vi utgangspunkt i den faktiske sysselsettingsgraden snakker vi 1.000 milliarder kroner. Og da forutsetter dette regnestykket at etterkommerne har samme atferd som øvrig befolkning.

Urealistiske tall?

Så er spørsmålet om tallene Finansavisen opererer med, på bakgrunn av SSB-tall, er urealistiske. SSB-direktør Meyer synes å mene det.

I kronikken i DN sier Meyer at siden «regnestykkene er konsentrert om virkningene på offentlige finanser, sier de ingenting om de indirekte effektene av innvandring, som at Norge kan bli et mer innovativt og vekstkraftig samfunn.» Samt at «innvandring skaper nye kompetansearbeidsplasser for dem som allerede bor i landet, og fører til økte lønninger for disse arbeidstagerne.» Dog legger hun til: «Samtidig er det visse fortrengningseffekter for dem som har lav kompetanse.» Men igjen: «Beregningene sier heller ikke noe om det positive bidraget som kommer av at vi får flere og billigere tjenester fra utenlandsk arbeidskraft.»

Hvorfor skulle Norge bli mer innovativt og vekstkraftig? Hvordan skal 100.000 syrere skape nye kompetansearbeidsplasser – og øke lønningene? Jo, fordi Meyer snakker om høykompetanseinnvandring. Ut fra det blå, så langt. Men hun har rett når hun sier det vil fortrenge dem med lav kompetanse, men hva betyr vel det når vi kan få flere og billigere tjenester? De rike blir rikere, de fattige fattigere. Pytt, pytt.

I dagens Finansavisen gyver de løs på tallene igjen. Denne gangen ut fra statsminister Erna Solbergs redegjørelse i Stortinget for noen dager siden. Her hevder Solberg at hvis 40 – 50.000 syrere skulle få opphold i Norge, vil det koste mellom 40 – 50 milliarder kroner. Det tilsier 1 million kroner per syrer. Hvor kom så dette tallet fra?

– Vi understreker at kostnadsanslaget på 1 million kroner pr. flyktning som bosettes er et grovt anslag, sier statssekretær Jøran Kallmyr i Justisdepartementet til Finansavisen.

Det er begrenset til kostnader knyttet til saksbehandling, ett år på mottak og kommunalt integreringstilskudd over fem år.

– Det er flere kostnadselementer som ikke er tatt med i beregningen, understreker han.

At det er et «grovt anslag» kvalifiserer til årets understatement. Saksbehandling, ett år på mottak og integreringstilskudd i fem år. Det er økonomiplanlegging, det! Finansavisen viser til at tall fra IMDi viser at kommunenes utgifter til bosetting og integrering av flyktninger i 2009-2014 overskred integreringstilskuddet med 50 – 100.000 kroner per flyktning. Videre er ikke kommunenes merutgifter til ordinære kommunale tjenester innberegnet i denne 1 millionen. Skal vi trykke opp mer penger?

Uansett synes det ikke som det «grove anslaget» kan spesifiseres av tall fra SSB hvis direktøren får bestemme. Hun tar nemlig det største jafset av kaka med følgende utsagn:

Det som har forundret meg mest i debatten om flyktninger og innvandrere, er at vi synes å være overrasket over at det koster å hjelpe mennesker i nød. Når det er så store bevegelser i befolkningen som det vi nå ser, er det viktigere enn noensinne at vi som forvalter faktagrunnlaget, er tilstede, dokumenterer og lager statistikk og analyser.

Ja, Meyer, det er godt at «vi som forvalter faktagrunnlaget» er tilstede.