Den tyske forbundskansler Angela Merkel skjebne kan besegles i disse dager. På et møte nylig, fulgt opp av Spiegel.de, fremstår Merkel som sterkt presset og uten å besitte de nødvendige politiske tiltak.
På spørsmål om migrasjonskrisen heter det at forbundskansleren «tok et dypt åndedrag før hun startet en nøktern analyse av jobben hun har gjort de siste to månedene. Men dessverre, konklusjonen var ikke spesielt rosenrød.»
Merkel fortalte at det fortsatt ikke er europeisk enighet om hvordan asylsøkerbyrden skal fordeles (jamfør det såkalte relokaliseringsprogrammet), at det fortsatt ikke eksisterer noen avtale med Tyrkia for å bremse strømmen av asylinnvandrere til Europa, ei heller er det noen løsning for Balkan-ruten, som i de siste ukene er benyttet av hundretusener av syrere, afghanere og irakere for å søke asyl i Tyskland og andre nordeuropeiske land, ja, det er rett og slett «mangel på orden og kontroll».
En av Merkels kjennetegn har vært hennes «usvikelige sans for politisk virkelighet». Derfor er det neppe heller noen andre som vet bedre enn henne hvor prekær situasjonen i Tyskland har blitt. Tilstrømningen av migranter fortsetter med uforminsket styrke samtidig med at Merkel og hennes parti CDU (et slags sentrum-høyre KRF) faller på meningsmålingene. Bedre blir det ikke av krangelen med Bayerns guvernør Horst Seehofer, som har utstedt så mange ultimatum til Merkel at han til slutt kan bli tvunget til å sette truslene ut i livet.
Mistet kontrollen
Regjeringen har, kort sagt, mistet kontrollen – og Tyskland er i en unntakstilstand, fastslår Spiegel.
For ikke så lenge siden var Merkel ansett som den sterkeste politiske lederen i Europa, men nå spekulerer både utenlandske og nasjonale medier om hennes karriere kan være over til jul. De lurer på høyt om hun vil kjøre inn i alvorlige problemer før jul, eller kort tid etterpå. ”The end of Merkel era is within sight” var overskriften til The Financial Times for en uke siden.
Merkel historiske beslutning om å sette Dublin-avtalen til side og åpne Tysklands grenser til migranter som sto fast i Ungarn var moralsk uangripelig, men, som Spiegel påpeker, det satte henne politisk på defensiven. For å nå kunne stramme opp Europas ytre grenser har hun gjort seg avhengig av hjelp fra ”motstandere” som Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og den greske statsministeren Alexis Tsipras.
Angela Merkel presses stadig fra stadig flere hold.
Samtidig er Merkels leveregel at hun ikke ønsker å bygge grensegjerder (som kanskje henger sammen med at hun selv er fra kommunistiske Øst-Tyskland), noe ikke alle i EU er enige i. For eksempel kunngjorde Østerrikes innenriksminister Johanna Mikl-Leitner i forrige uke at landet er tvunget til å bygge ytterligere sikkerhetsblokkeringer fordi innvandringen fra Slovenia er større enn strømmen til Tyskland.
Spiegel påpeker at det ikke er noen mangel på skadefryd i disse dager når europeiske politikere snakker om den tyske forbundskansleren. Folk i Brussel sier at «the true ruler of Europe, who forced her austerity policies upon the entire Continent, must now come begging for help in dealing with the refugee crisis».
Det heter at det langsomt er blitt tydelig at Merkels innflytelse i EU er avtagende på samme måte som hennes støtte fordamper i Tyskland. Hun henter kanskje mer støtte hos venstresiden, men hennes egen kjerne av sentrum-høyre velgere er redd for at «flyktninger velkommen-bevegelsen» kan gi opphav til et parallellsamfunn av muslimer i landet.
Næring til høyrepopulister
Spiegel mener at situasjonen ikke er ulik skjebnen til hennes forgjenger Gerhard Schröder. På begynnelsen av 2000-tallet presset den sosialdemokratiske forbundskansleren gjennom velferdskutt og reduserte arbeidsledighetstrygden, noe som var helt utenkelig for mange i partiet. Resultatet ble et reorganisert venstreparti, helt til venstre på den politiske aksen, som delvis vokste ut av det tidligere østtyske kommunistpartiet.
Denne gangen har ledende tyske politikere advart om at Merkels asylpolitikk kan gi næring til høyrepopulistene. En i Merkels regjering sier at hennes holdning til innvandrere er som et «bistandsprogram for AfD», en referanse til det innvandringsskeptiske partiet Alternativ for Tyskland. Partiet, som fikk 4,7 prosent i Tysklands siste parlamentsvalg, lå på siste meningsmåling på 8 prosent.
CDU-medlemmer mener at Merkels eneste alternativ for å komme seg ut av fellen er å raskt redusere antallet innvandrere i Tyskland. Men for øyeblikket er det ingenting som tilsier at det er en realistisk mulighet, påpeker Spiegel. Rundt 500.000 migranter har kommet inn i landet siden begynnelsen av september, og det er ingenting som tyder på at det vil avta. Muligheten er heller at det kan komme 10.000 – 12.000 hver dag.
Dramatisk
Situasjonen ved Tysklands grenser har faktisk blitt dramatisk, ifølge Spiegel. Forrige uke tok for eksempel østerrikske myndigheter over 7.000 flyktninger til den tyske grensen og etterlot dem der. Dagen etter påpekte Emily Haber, statssekretær i det tyske innenriksdepartementet, at dette er «et klart brudd på avtalene» og at det må unngås for fremtiden.
En utslitt hjelpearbeider ved grenseområdet snakker om en «humanitær katastrofe», mens parlamentariker Christian Flisek (SPD) fra den tyske grensebyen Passau mener at Tyskland omdanner sine grenseområder til «landets flyktningleir».
Men stemningen er ikke bare ved å bli kritisk ved grensen, påpeker Spiegel. I slutten av oktober skrev 215 ordførere i delstaten Nordrhein-Westfalen et brev til Merkel og statens guvernør Hannelore Kraft. Her fortalte de at deres evne til å takle situasjonen ikke lenger er tilstede. Nesten alle tilgjengelige tilfluktsrom var fylt til trengsel og selv det å gi folk ly i telt eller brakker var knapt mulig lenger. Videre påpekte de at asyltilstrømningen medfører at kommunene bare er «delvis i stand til å oppfylle våre andre kommunale oppgaver.» På nesten nøyaktig samme tid mottok guvernør Kraft et protestbrev over situasjonen fra fem kommunale politikere i en annen region.
Praktisk sammenbrudd
Angela Merkel er fullt ut klar over vanskelighetene på lokalt nivå, skriver Spiegel. Hun kjenner til både mangelen på tilstrekkelige mottaksplasser, av tolker, at enslige mindreårige asylsøkere sendes rundt i Tyskland alene på tog, mangelen av personer i mottaksapparatet og av saksbehandlere for asylsøknadsbehandling. Men hun har ingen tiltak som kan bidra til raske løsninger på mottakspresset.
En av grunnene til fravær av løsninger er at Merkel, som også er kjent for å holde kortene tett ved brystet, har vært «uhørt eksplisitt» om hvor hun står i denne migrasjonskrisen. I spørsmålene om Tyskland kan redusere antall ankomster ved nasjonal lovgivning og om regjeringen bør si at det er en grense for Tysklands kapasitet, har Merkel klart og tydelig svart nei på begge spørsmålene.
Merkel mener det er umulig for Tyskland å stenge sine grenser. For henne vil oppføring av grensegjerde ikke bare være ineffektivt, men vil også representere slutten på det «europeiske ideal» – igjen påvirket av hennes egen oppvekst.
Optimist
Det forklarer også hvorfor hun hardnakket har unngått å tallfeste et maksimalt antall flyktninger som Tyskland kan akseptere, noe som Bayerns Seehofer gjentatte ganger har krevd. Hvor mange kan Tyskland ta imot og hvordan kan det håndteres? Merkel tror derimot ikke at det er noe tilfredsstillende svar på slike spørsmål. Det ville være politisk for farlig for Merkel å identifisere et maksimum – som så kan vise seg å bli oversteget. Det er hennes syn på situasjonen.
Peter Altmaier – Merkels høyre hånd i migrasjonskrisen
Samtidig påpeker Spiegel at det vil være feil å si at Merkel er alene med sitt syn på situasjonen. Hennes stabssjef Peter Altmaier har lenge vært blant Merkels nærmeste fortrolige og han støtter ubetinget hennes tolkning av migrasjonskrisen. Nylig utpekte Merkel dessuten Altmaier som hennes flyktningekoordinator, hvilket kanskje ikke er så underlig da listen over kritikere i egne rekker begynner å bli lang. Men Altmaier var et naturlig valg også av andre grunner, ikke minst fordi han deler Merkels tro på at selv som om presset er intenst nå, så vil hun kunne stå imot mye lenger enn kritikere mener – ja, kanskje til og med lenge nok til å skape et distribusjonssystem i EU og oppnå en avtale med Tyrkia. Og det selv om ingen av dem tror at slike tiltak raskt vil redusere antallet asylsøkere.
Altmaier omtales også som en urokkelig optimist og en som omhyggelig unngår «alarmister» – hovedsakelig fordi han lenge har hatt en annen tilnærming til spørsmålet om innvandring enn de fleste andre i hans parti, skriver Spiegel. På slutten av Kohls periode prøvde Altmaier – som da var en ung CDU-parlamentariker – sammen med en håndfull andre unge konservative å endre partiets noe skeptiske holdning til innvandring. På den tiden var dette synspunkter som plasserte både ham og Merkel i utkanten av partiet. Partiet er fortsatt kritisk til innvandring og engstelig for at tysk kultur skal fortrenges, men Altmaier har ingen forståelse for slike bekymringer.
Derfor definerer han Tysklands innvandringskapasitet annerledes enn de fleste i CDU. Han er overbevist om at Tyskland er et rikt land som kan finne løsning på logistikkproblemene og som kan integrere enda flere. Selvfølgelig vil antallet nyankomne endre landet, men det skremmer ikke Altmaier det minste, skriver Spiegel.
Kompromiss
Både Altmaier og Merkel vet at de ikke kan ignorere skepsisen som brer om seg og er derfor åpne for å finne et kompromiss med CSU, som for eksempel å inngå forhandlinger med SPD om aktuelle tiltak, som opprettelse av transittsoner (eller hotspots) hvor asylsøkerne skjermes og får behandlet søknaden før de godkjente fordeles utover Europa. Verken Merkel eller Altmaier tror slike forhandlinger vil utgjøre store forskjellen, men de er ivrige etter å vise at de er villige til å søke middelveier.
Merkel er også visstnok enig i andre forslag, som for eksempel forslaget fra innenriksdepartementet om å sende tilbake asylsøkere fra Afghanistan. Her kan utvidelsen av Tysklands militære engasjement i Afghanistan bli brukt til å etablere trygge soner, noe som igjen åpner for retur av asylsøkere. Innstramninger for familiegjenforeninger er også diskutert.
Men til tross for innrømmelser fra Merkel forblir hun urokkelig når det kommer til egne sentrale overbevisninger. Hun nekter å tallfeste antall innvandrere og hun nekter grensegjerder.
Det er dårlig nytt for Bayern. De har båret hovedtyngden av migrasjonsstrømmene og guvernør Seehofer kan ikke tillate seg den sinnsro som karakteriserer Altmaier.
Seehofer vs. Merkel
Bayerns guvernør Horst Seehofer
Seehofers stadige angrep på Merkel kan vel så mye være et spill for galleriet. For Seehofer skal ikke være interessert i å endre innvandringspolitikken, men det politiske spillet tilsier at en må gi folket opplevelsen av at migrasjonsstrømmen skal stoppes. Det er kanskje derfor Seehofer har invitert den ungarske statsminister Viktor Orbán, som har bygget grensegjerde på den sørlige grensen, til en fest i Bayern.
Merkel er bekymret for å miste støtte og vet således at hun må leve opp til løftene hun gir. Seehofer på sin side er overbevist om at velgerne vil snu ryggen til de konservative hvis de får følelsen av at deres bekymringer ikke blir tatt på alvor. Seehofer tror derfor ikke at Merkel vil forbli så sta. Han tror det kommer en øvre grense i antallet Tyskland kan ta imot.
For noen dager siden dukket det opp en ny implisitt trussel fra Seehofer ved at han ikke benektet rapporter som sier at CSU kan trekke sine ministre, som de har tre av, ut av Merkels regjering. Han har også åpnet enda en ny front i kampen mot Merkel. Hvis Berlin fortsetter å nekte å etablere en øvre grense vurderer hans parti å sende en klage til Tysklands forfatningsdomstol.
Den harde kampen mellom Merkels CDU og Seehofers CSU er skadelig for begge sider. Begge faller på meningsmålingene.
Problemet er bare at jo lenger Merkel ignorerer CSUs stadig mer insisterende krav, jo større er muligheten for at det bayerske partiet vil miste troverdighet. For å unngå det kan Seehofer til slutt se seg nødt til å følge opp sine egne trusler med handling.
Det ulmer også i CSUs partigruppe. Her påpekes det at Merkel ikke kan avgjøre dette på egenhånd og således diktere politikken. Det foreligger avtaler for arbeidet, understrekes det. Forslag om å avvise asylsøkere på grensen er også dukket opp, basert på «prinsippet om proporsjonalitet».
Internt i CDU brer uro og skepsis om seg. Asylmottak skaper uro i lokalsamfunn, og lokalpolitikere klarer ikke å svare for Merkels politikk. Lokalpolitikere hevder at det ikke lenger er mulig å få situasjonen under kontroll og har mistet troen på Merkels optimisme.
Farer for Merkel
Spiegel viser til at det er en merkelig utvikling for Merkel. Det er lenge siden hun har møtt en slik dissens. Men det er en annen grunn til at utviklingen kan bli farlig for Merkel. Nylig har en større gransking blitt plassert på Merkels bord og den avslører at hun de siste månedene har gjort flere omfattende feil.
For det første reagerte Merkel altfor sent på krisens dimensjoner. Allerede i februar slo lokalsamfunn alarm for å få hjelp. I mai forberedte transittlandet Serbia seg på en større folkebevegelse. Tjenestemenn i Berlin gjorde derimot ingenting.
Innenriksdepartementet skjønte for sent det administrative omfanget av migrasjonskrisen, og kom på etterskudd.
I juni advarte CDU-medlemmer i delstatsforsamlinger i Baden-Württemberg om at situasjonen kunne komme ut av kontroll, men nasjonale myndigheter klarte ikke å etablere noen krisemodus.
Og så kom krisen i Ungarn, som utløste Merkels «velkommen hit»-politikk.
Merkel har navigert seg inn i et hjørne. Hun blir forlatt både av sine europeiske naboer og mange i eget parti. Det har sterkt redusert forbundskanslerens handlingsrom. Hun kan heller ikke forvente noen hjelp fra SPD. I stedet er det SPD som med dårlig skjult tilfredshet kan overvære hvordan deres tilsynelatende uovervinnelig motstander svekker seg selv.
Merkel er vakler, men er det en sjanse for at hun faktisk vil falle?, spør Spiegel. Deres svar er at trusselen aldri har vært så stor i løpet av hennes 10 år i stillingen som kansler. Samtidig avskriver de ikke henne helt: Hun er også en erfaren krisehåndterer som vet at hennes politiske overlevelse er avhengig av å senke antallet asylsøkere. Videre har CDU og CSU en tendens til å holde på sine ledere så lenge det er håp om at de kan fortsette å vinne valg. I mars vil velgerne gå til valglokalene i tre tyske delstater. I den forstand har Merkel nøyaktig fire måneders tid for å få situasjonen under kontroll, mener Spiegel.
Spiegel.de: The Lonely Chancellor: Merkel Under Fire as Refugee Crisis Worsens