Innvandring

Fordoblet asylsøkertall til Norge

I fjor i august kom det noe over 1.100 asylsøkere til Norge, i samme måned i år er tallet 2.300. Den kraftige økningen skaper ikke bare en rekke utfordringer knyttet til mottakssystemet, men en kan også spørre seg, gitt for eksempel at Syriakrigen går inn i sitt femte år, hvorfor kommer det så mange akkurat nå?

Tall fra UDI viser en kraftig økning av antallet asylsøkere til Norge, spesielt for august. Som det fremkommer av figuren under følger antallet asylsøkere noenlunde hverandre i 2014 og 2015 i første halvår (det var noen færre for hver måned i år), men endrer seg fra juli 2015. Da kom det 1.403 asylsøkere mot 1.012 i samme måned året før, altså den første måneden med en økning, da på 391 personer. Men den absolutte største endringen fremkom i august. I år kom det 2.313 mot 1.105 året før, altså 1.208 flere, en økning på 109 prosent.

Skjermbilde 2015-09-04 13.23.11

Antall asylsøkere for 2014 og så langt i 2015. Kilde: UDI

I 2014 kom det til sammen 11.480 asylsøkere. Hvis vi legger til grunn at det kommer dobbelt så mange i de resterende månedene av dette året, kan antallet asylsøkere havne et sted mellom 16.000-20.000. Disse kommer i tillegg til det gjeldende 8.000-vedtaket, flyktningekvoten samt all annen innvandring til Norge. Men gitt den pågående situasjonen i Europa er det helt umulig å forutsi hva som blir et mulig estimat.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Krevende situasjon

Økningen av asylsøkere medfører en rekke mottaksproblemer. Morten Hojem Ervik, assisterende sjef for Politiets utlendingsenhet (PU), sier til NRK at de henter inn alt de har av ekstra mannskap og flytter over bemanning for å gjøre jobben så raskt og effektivt som mulig. Det er også problemer med å gi nødvendig hjelp som mat og husrom.

Så langt har ikke mottakssystemet i Norge brutt sammen, slik som det synes å ha gjort i en rekke andre europeiske land, ikke minst yttergrenseland eller land nær disse. Fra statsminister Erna Solberg heter det at situasjonen er «krevende» – og mer krevende kan den nok bli. For det er ingenting som tyder på at dette er annet enn en begynnelsen, slik som Fraser Nelson, redaktør for The Spectator, hevder. Nelson viser til forskning som påviser at det er penger, ikke krig, som driver folk til å migrere. Han hevder at politikere i årevis har trodd at det ville bli mindre innvandring fordi fattige land ble rikere. I realiteten er det motsatt.

Bare begynnelsen

At dette bare er begynnelsen på innvandringen til Europa vi ser, bekreftes også av for eksempel IOM (International Organization for Migration). Under overskriften «Migrant, Refugees Continue to Stream into Greece, Italy» forteller IOM at bare den siste uken har det kommet over 5.000 innvandrere og flyktninger (ja, de skriver innvandrere og flyktninger, i motsetning til norsk media som konsekvent omtaler alle som flyktninger) til Hellas. Videre sier de at på mandag (31/8) anslo gresk politi at det var ca. 4.000 innvandrere på øya Kos, hvorav 2.000 enda ikke var identifisert. Samtidig heter det at mange pakistanere, bangladeshere og egyptere er blitt plassert på et forlatt hotell, og det er da en igjen blir minnet om at ikke alle som kommer er reelle flyktninger. Samme dag, mandag 31/8, ble det estimert at 4.750 personer var på Moria screening center på Lesvos, et senter som normalt har 600-900 personer per dag. Ifølge Frontex kom det 23.000 migranter bare til Hellas i forrige uke.

Hvorfor akkurat nå?

Så er spørsmålet: hvorfor kommer det så mange akkurat nå? For eksempel har Syria vært i krig i 4,5 år, men det er først i den siste tiden at den virkelig store flukten har begynt. Meninger om dette er delte. Noen mener at det skyldes at innvandringen til Europa er organisert av menneskesmuglere, ja, noen hevder endog av den islamske stat (IS), og dermed må innvandrerne/flyktningene følge de fastlagte rutene på de oppsatte tider og etter de kostnader som er bestemt. Også samarbeidet mellom smuglerne og migrantene synes godt organisert. For eksempel hevder EurActiv.com (som formidler EU-nyheter) at migranter aktivt bruker Facebook og meldingstjenester fra apps for å holde seg informert og få oversikt over de ulike «tjenestene» som tilbys.

There refugees can find much of what they need to know, right down to the prices, fees, and bribes they will have to pay on a journey fraught with dangers ranging from drowning at sea to suffocating in a lorry.

On top of this, messaging apps such as WhatsApp and Viber help them en route to contact smugglers, friends and families alike, while mapping apps ensure they don’t get lost.

Akkurat dette med kontakt med venner og familie er også interessant, for ifølge NTB dreier de fleste menneskesmuglingssaker i Norge seg om personer som vil hjelpe slektninger hit.

Men andre, kanskje ikke helt uventet fra norske Flyktninghjelpen, har sine egne forklaringer. Til Aftenposten hevder seniorrådgiver Pål Nesse at det er fire årsaker til den «formidable økningen»: 1) Syrerne har nå gitt opp fred i Syria, 2) På grunn av flere på flukt har det blitt verre i leirene til nabolandene og at det nå er så ille at de reiser videre til Europa, 3) Akkurat dette punktet tar jeg delvis som sitat: «Tyrkia er blitt det eneste landet som grenser til Syria, og som det nå er mulig å komme til. Syrias andre naboland har stengt grensene, mens Tyrkia kun holder grensen stengt i perioder. I fjor kom det 1,1 millioner syriske flyktninger til Tyrkia.» Presset på Tyrkia har således ført til det samme som leirene i pkt.2 og dermed går veien videre til Europa. 4) Veien fra Tyrkia til Hellas (Europa) er kort. Avstanden til øya Kos er bare fire kilometer på det korteste.

«Trikset» til Flyktninghjelpen her er å kun forholde seg til flyktninger fra Syria, med de vet bedre. Men la meg først kommentere pkt.2 og pkt.3, nemlig at flere på flukt gir dårligere forhold som «presser» migrantene/flyktningene videre til Europa. Dette skulle i så fall styrke argumentet om mer hjelp til nærområdene, hvor Norge ikke har noe å skjemmes over, Norge er ett av de landene som gir mest, mens andre land er avventende fordi de prioriterer å ta flere imot.

Deretter; ifølge Frontex var antallet innvandrere i juli måned som ble oppdaget i Europa mer enn tredoblet i forhold til samme måned i fjor, fra om lag 36.000 til 107.500 personer. De anfører at det er første gang siden de startet registreringen i 2008 at antallet har oversteget 100.000 på en måned, samt at det er den tredje påfølgende månedsrekorden, men likevel godt over junirekorden på 70.000. For første halvår i år gir det til sammen nesten 340.000 migranter til Europa (som er oppdaget), mot 280.000 for hele 2014. Det heter videre at syrere og afghanere sto for brorparten av ankomstene, men det avhenger noe av hvilken reiserute en ser på. For Italia sin del ble oppdaget mer enn 20.000 migranter i juli, hvilket tilsier 90.000 så langt år. Ni av ti migranter som reiser fra Libya til Italia kommer fra Afrika, hovedsakelig Eritrea og Nigeria.

Attraktive og ikke-attraktive reiseruter

Nettopp reiseruter er et stikkord. Nesse i Flyktningehjelpen sier at Tyrkia er blitt det eneste landet som grenser til Syria som det er mulig å komme til, fordi de andre har stengt grensene. Syria grenser til Tyrkia i nord, Irak i øst, Jordan og Israel i sør og Libanon i sørvest, samt at landet har en kyststripe mot Middelhavet i vest. Nå er det jo også andre land som har stengt grensene, hvilket ikke ser ut til å forhindre ulovlige grensekryssinger, om ikke annet som transittland, men likevel er det noen veier som synes mindre attraktiv enn andre.

Skjermbilde 2015-09-04 12.32.01

At noen land ikke synes det minste interessert i å bidra Syria, er visstnok også Europas skam, om vi skal følge Angela Merkels tankegang om «europeisk ansvar». Ikke alle er enige i det. Den tyske journalisten og forfatteren Wolfgang Büscher sier i dag til danske Weekendavisen (ikke på nett) at Merkels og mange av tyskernes holdning er preget av fortsatt skyld og skam fra nazismens tid. Samtidig påpeker Büscher at det nødvendigvis ikke er de 800.000 asylsøkerne for 2015 som er utfordringen, men hva med 2016, 2017?

At de rike gulflandene, Bahrain, Saudi-Arabia, Oman, Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater glimrer med sitt fravær, har knapt vært noe tema (utover på sosiale medier) – selv om Amnesty International i desember 2014 publiserte en liste over den ynkeligste responsen på Syrias flyktningkrise. Det samme har andre  begynt å komme innom. Og vi kunne jo også etterspurt land som Russland, Kina, Japan. I går skrev Nettavisen at Amnesty har helt rett – Saudi-Arabia løfter ikke en finger for å hjelpe flyktningene, til tross for økonomiske ressurser og nærhet til krigshandlingene.

Det nedrigste nivået

Det mest nedrige nivået som likevel har utspilt seg de siste dagene, er bildet av en død 3-åring på en strand som har gått verden over (som også illustrerer Nettavisens sak over).

De som mener at dette bildet, som også er blitt omtalt som et mulig ikonbilde, er det som skal til for å forstå krisen, har lite eller ingenting forstått. Jeg vil tro, i alle fall håpe, at de fleste av oss har bilder av døde mennesker, barn, kvinner og menn, på hjernehinnen hver gang vi tenker på eller leser om dramaet som utspiller seg rundt og i Middelhavet (som endog noen omtaler som dødehavet). Vi har skjønt – og vi vil ha slutt på det. Men vi får ikke slutt på det ved å fortsette en praksis som bidrar til at flere døde barn kan bli skylt i land i Tyrkia, Hellas, Italia, Spania eller et annet land. Når likevel bildet av den døde 3-åringen blir så aktivt benyttet er det utvilsomt som en politisk brekkstang – nå «ser» vi lidelsene, nå vi skjønne at vi må hjelpe mer og ikke minst – ta imot flere.

Hva er løsningene?

«Ta imot» er vår «moralske plikt»og for øvrig ensbetydende med å gi varig opphold. Flyktningkonvensjonen var aldri tenkt slik, den var tenkt å bidra med hjelp til mennesker på flukt, typisk i nærområdene, til de kunne vende hjem igjen. Nå har vi fått et «rettighetsbasert asylsystem», asylsøkere har rett til å søke asyl og det påhviler den enkelte nasjon å bevise at vedkommende eventuelt ikke har rett på asyl. Dette har EU sørget for, ikke minst gjennom Dublin-forordningen.

Men ikke alle migrantene/flyktningene vil bli tatt imot av hvem som helst, flere land i Europa er nå å betrakte som rene transittland. Utvilsomt er det mange som ikke finner «trygghet» før de er kommet til et land med gode velferdsordninger, jamfør for eksempel at hundrevis er begynt å gå fra Budapest til Østerrike for å komme seg til Tyskland eller lenger nord i Europa. For disse er landene høyt på ønskelisten typisk høykostnadsland, der å gi noen varig opphold vil skje på bekostning av 100.000-vis av andre.

De som måtte mene at varig opphold ikke er løsningen, slik jeg mener, er altså onde mennesker uten moral og avvises i tillegg med at stanspunktet bryter avtaler og konvensjoner. Vel, kan man fravike Schengen-avtalen for å «ta vår del av ansvaret», kan vi vel også fravike andre avtaler for å oppnå samme formål. Men nå diskuteres det heller om det skal kunne søkes asyl fra nærområdene eller opprettes (en lovlig) luftbro til Norge. Så kan en jo spørre seg: Hvor mange millioner klarer Europa (som utgjør litt over 10 prosent av jorda befolkning), 3 millioner, 10 millioner, 30 millioner, annet? Og hvor mange klarer Norge? Vi er 1 prosent av Europas befolkning.

Men la oss gjøre det med den nye medieyndlingens ord, Hans Rosling. Han liker gjerne å illustrere med klosser og epler. La oss ta epler:

Vi har 10 epler og 10 barn. Vi gir 9 epler til ett av barna og det siste eplet på deling til de øvrige 9 barna.

Rettferdig, ikke sant? Dessuten: en skikkelig dugnad.

Men, jeg gir Wolfgang Büscher rett – problemet er ikke nødvendigvis hvor vi står i dag i denne varslede krisen, men hva skjer fremover? Vi kan vel trygt slå fast at EU og våre nasjonale politikere sin strategi fortsatt er å springe etter, for vær for all del ikke i forkant.