Innvandring

«Flyktninger»: Hva er korrekte tall?

For noen dager siden publiserte vi en artikkel om antall og hvem som kom sjøveien til Italia i 1.kvartal 2015. Her fremkom det at den største gruppen var gambiere, mens 10 prosent var syrere. Dette øyeblikksbildet har avstedkommet mange reaksjoner, da flere tydeligvis hadde problemer med å ta premissene for artikkelen innover seg. Her følger en grundigere gjennomgang, som kan tyde på at jo flere vi gir opphold, dess flere vil oppmuntres til å legge ut på ferden mot det forjettede Europa.

Etter at jeg skrev om hvor båtflyktninger sjøveien til Italia i hovedsak kom fra i løpet av årets tre første måneder, har jeg mottatt to hovedinnvendinger:

Begrepsbruk

Flere irettesetter at jeg kaller dem båtflyktninger (eller asylsøkere), da det er åpenbart at flere (mange?) av dem kan betegnes som «økonomiske lykkejegere» (merk så at jeg ikke avviser at det er lov å søke lykken i et annet land ut fra et slikt kriterium, men det vil ikke være riktig å betegne dem som flyktninger eller asylsøkere). Noen er nok også kjeltringer, inkludert (potensielle) terrorister. Utfordringen er at uansett hvilket av begrepene en velger, så er det bærer av en holdning. Det er noe vi daglig kjenner igjen fra politikere og, dessverre, også store deler av norske medier. Vi kan således snakke om en agenda (noe en del politikerne sikkert vedkjenner seg, verre er det med journalistene).

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Jeg har imidlertid nå registrert at Frontex benytter seg av begrepet «illegale grensekrysninger», et begrep som langt på vei må kunne kalles nøytralt. Begrepet sier ikke noe om at de som krysser landegrensene, om det så er til lands eller vanns, har en legitim grunn til det. Illegale grensekrysninger bare fastslår det faktum at grensen er illegalt krysset. Jeg vil derfor benytte meg av dette begrepet videre.

Tallene til den nevnte artikkelen kommer fra International Organization for Migration (IOM), men er ikke offentliggjort fra IOM (jeg fikk dem som tidligere nevnt fra en journalist i danske Politiken som selv har omtalt dem, og som også var han som fortalte at IOM ikke offentliggjør denne statistikken). I debatten (til artikkelen på rights.no) kom det frem fra en leser at IOM selv har kommentert tallene på deres hjemmeside under overskriften 10,000 Migrants Arrive in Italy By Sea in 1st Quarter 2015. Jeg merker meg her at IOM omtaler disse som «migranter» (innvandrer/utvandrer), og sier at blant disse er det også inkludert asylsøkere. 

«Det er feil» 

Artikkelen (min) har som hovedbudskap at det i løpet av årets tre første måneder i 2015 kom flest fra Gambia sjøveien til Italia. Syrerne utgjorde bare om lag 10 prosent. I tillegg var det svært få kvinner og barn i forhold til menn. Mitt poeng var å få frem at bildet kanskje inneholder flere nyanser om strømmen til Europa enn vi hører om i norsk offentlighet, ikke minst anført av Flyktninghjelpen og deres støttespillere i politikken. (Jamfør at forslaget om 10.000 kommer fra Flyktninghjelpen, ifølge Venstrelederen). Protestene går på fremhevingen av gambierne, da på «bekostning» av syrerne, ikke minst relatert til tall fra i fjor. Jeg hadde ikke tallene for 2014 da jeg skrev artikkelen, og har følgelig heller ikke uttalt meg om dem. Videre kritiseres at det kun er 1.kvartal som omtales, men det er altså de gitte premisser. Det er således ikke noe forsøk på «å fortelle den fulle sannhet», men å gi et øyeblikksbilde for nettopp 1.kvartal.

Det påpekes også at jeg kun hadde tatt for meg den såkalte Central Mediterranean route og oversett Eastern Mediterranean route (det opereres for øvrig med åtte forskjellige ruter, noe jeg kommer tilbake til). Det er riktig. Tallene jeg fikk oversendt handlet om illegale grensekrysninger båtveien til Italia (som er Central Mediterranean route), samt at tallene var fra IOM. Hvor IOM har tallene fra, er jeg usikker på.

Jeg har tatt utfordringene, og vil i det videre se nærmere på tallene for illegale grensekrysninger over en noe lengre periode. Tallene omhandler de ulike (åtte) rutene for illegale grensekrysninger kommer fra Frontex, som offentliggjør sine statistikker.

Hva er korrekte tall?

Frontex gir kvartalsvise rapporter om illegale grensekrysninger, presentert samlet, samt presisert på sjø- og landegrenser. De opererer med åtte forskjellige ruter inn til EU/Schengen-området; Western African route, Western Mediterranean route, Central Mediterranean route, Apulia and Calabria route, Circular route from Albania to Greece, Western Balkan route, Eastern Mediterranean route og Eastern Borders route, jmf. faksimile fra Frontex under.

Skjermbilde 2015-05-09 12.10.43

Jeg har sett nærmere på kvartalsrapporttallene for illegale grensekrysninger fra og med 3.kvartal 2012 til og med siste kvartal 2014. Tallene for 1.kvartal 2015 er ikke publisert, men gjengitt på Frontex sin hjemmeside for hver av de åtte rutene. Det oppgis et samlet antall for hver av rutene, men bare spesifisert for de tre landene det kommer flest fra (dog dekker det de fleste). Men i disse tallene er også april inkludert, altså en periode på fire måneder.

La oss starte med et oversiktsbilde for 2013 og 2014 (jeg har her summert opp kvartalsrapportene for hvert av årene). Merk at dette gjelder alle illegale grensekrysninger, uansett om det er sjø- eller landegrenser.

Kilde: Frontex

Kilde: Frontex

Kilde: Frontex

Kilde: Frontex

Som vi ser presenterer Frontex tall for landene som representerer flest illegale grensekrysninger (11 grupper, inkludert «uspesifisert» og «andre»), men landene, forståelig nok, ikke nødvendigvis er de samme hvert år. Det må også legges til en annen kommentar: I 2013 opereres det med «uspesifiserte», mens det i 2014 heter «uspesifiserte sør for Shahara». Om dette omfatter samme kategori er jeg noe usikker på. Merk at det også opereres med «andre» (land) for begge årene.

Uansett er det mest slående hvilken økning det var fra 2013 til 2014, en økning på tilsammen 164 prosent (fra totalt 107.360 i 2013 til 285.532 i 2014). Prosentvis var økning størst for Palestina med 257 prosent (fra 2.074 til 7.676), deretter fulgte Gambia og Syria, begge med 210 prosent. Gambierne utgjorde i antall «bare» 8.730 i 2014 (fra 2.817 året før), mens syrerne gikk fra 25.546 til 79.169. Den største gruppen (i antall) finner vi derimot for hvert av årene i sekkekategorien «andre», som også økte betraktelig, fra 35.624 i 2013 til 87.186 i 2014 (en økning på 145 prosent).

Så til utfordringen med gruppen «uspesifisert». I 2013 utgjorde den 3.570 illegale grensekrysninger, mens den i 2014 lød på 26.341. Det er en økning på hele 638 prosent. Nettopp denne økningen tilsier at gruppen kan inneholde nye kategorier, men sier kanskje vel så mye om økt press sør for Shahara (og derav behovet for denne spesifikasjonen?).

Vi registrerer videre at variasjonene fra år til år kan være betydelig. For eksempel er eritreere spesifisert i 2012, og er den tredje største gruppen i 2013 (med 11.298), mens de i 2014 ikke er nevnt i oversikten over samtlige illegale grensekrysninger. Nye spesifiserte land i 2014 er Kosovo (22.069) og Somalia (7.676).

Dette gir også at for Syria, Afghanistan, Albania, Gambia, Palestina, Nigeria, Senegal samt «uspesifiserte» og «andre», kan vi følge utviklingen fra 3.kvartal 2012 til 4.kvartal 2014. Jmf. figur under.

Skjermbilde 2015-05-10 13.41.42

Det som er slående, utover økningen i 2014, er hvordan gruppene i hovedsak følger samme mønster i samme tidsperiode. Som vi ser gjorde «andre» og syrere en kraftig økning i 3.kvartal 2013, deretter ny kraftig økning 3.kvartal 2014, og så et kraftig fall for begge 4.kvartal 2014. Samtidig var antallet illegale grensekrysninger for disse langt over de øvrige. Tar vi bort «andre», syrere og «uspesifiserte», blir det lettere å se trenden for de øvrige:

Skjermbilde 2015-05-10 15.35.29

Som vi ser var det en økning for alle gruppene i perioden, selv med variasjoner for de ulike kvartalene.

Mer spesifikt om 2014

I 2014 var det altså tilsammen 283.532 illegale grensekrysninger, men som det fremkommer over, var det svært store forskjeller for de ulike kvartalene.

Absolutt flest var det i 3.kvartal (juli-september), som også ser ut å være en gjeldende trend for tidligere år, med 112.518, som utgjør 40 prosent av samtlige illegale grensekrysninger i fjor. Her «toppet» syrerne med 37.894 personer, som var 34 prosent av samtlige i 3.kvartal. Syrerne ble etterfulgt av «andre» (35.101) og «uspesifiserte sør for Shahara» (12.139).

Absolutt færrest var det i 1.kvartal, med til sammen 22.038 illegale grensekrysninger, og 8 prosent av samtlige for 2014. Flest utgjøres av «andre» (8.294), etterfulgt av syrere (4.771) og afghanere (2.054).

Frontex foretar også en sammeligning mellom 4.kvartal for hvert av årene, og mellom 3. og 4.kvartal innenfor årene. En sammenligning mellom 4.kvartal 2013 og samme kvartal 2014, forteller om en økning på 167 prosent. En sammenligning mellom 3.-4.kvartal 2014 ga en nedgang på 29 prosent. Dette forsterker 3.kvartal som den mest aktive perioden.

Det fremkommer videre at av de 285.532 illegale grensekrysningene, var 220.194, altså 78 prosent, av sjøgrenser. Absolutt flest var syrere (66.698), etterfulgt av «andre» (34.597) og eriteere (34.323). Alle av de «uspesifiserte sør for Shahara» (26.341) er registrert som illegale sjøgrensekrysninger.

Illgale landegrensekrysninger ble toppet av Kosovo (22.069, det vil si samtlige), syrere (12.471) og afghanere (9.445).

Nettopp Kosovo er interessant. I 2013 er de ikke spesifikt nevnt, mens i 2014 var det hele 22.069 illegale grensekrysninger. I 2014 er de en av de største gruppene. I 4.kvartal 2013 var det 387 illegale grensekrysninger, i 4.kvartal 17.569. Det er en økning på 4440 prosent (!). Hva skjedde så i Kosovo? Det ser ikke ut til å ha skjedd noe spesielt, men det ble «plutselig» utløst en massemigrasjon, på grunn av fattigdom, altså økonomiske migranter. Denne «plutseligheten» antas å være iverksatt og organisert av menneskesmuglere, som lovet gull og grønne skoger i et Europa som det het desperat trengte arbeidskraft. Regjeringen i Kosovo iverksatte en kampanje i et forsøk på å stoppe trafikken, men som vi skal se under har denne kampanjen ikke virket.

Årets første måneder

Som nevnt har ikke Frontex publisert statistikken for 1.kvartal 2015, ut over de tre største landene for hver av reiserutene (samt totalen), og da for årets fire første måneder (april er inkludert). Her er utfordringen at Frontex har slått sammen to av rutene, nemlig Central Mediterranean route (som IOM-tallene kommer fra) og Apulia and Calabria route. Det gjør også at antallet blir mye høyere her enn i forrige omtale (samt at april er inkludert). Jamfør tabell under, der reiserutene er kodet som følgende:

Western African route (WAR)
Western Mediterranean route (WMR)
Central Mediterranean route + Apulia and Calabria route (CMR+ACR)
Circular route from Albania to Greece (CRAG)
Western Balkan route (WBR)
Eastern Mediterranean route (EMR)
Eastern Borders route (EBR)Skjermbilde 2015-05-10 17.00.49

Som vi ser kom 95 prosent av de illegale grenskrysningene via tre av rutene, henholdsvis WBR (med flest, 39.802) deretter EMR (27.565) og CMR+ACR (26.257). Tilsammen er det foretatt i underkant av 100.000 illegale grensekrysninger inn til Europa så langt i år, hvilket kanskje kan gi oss en indikasjon på hvor tallet vil være på slutten av året.

Det kom flest fra Kosovo, 22.907, som forteller at i løpet av årets fire første måneder kom det flere fra Kosovo enn for hele 2014 (22.069). Så vi kan trygt slå fast at Kosovos regjering ikke har truffet med kampanjen, og menneskesmuglerne tjener nok fortsatt gode penger på andres økonomiske nød. Den neste gruppen, syrere, er på omtrent samme størrelse som Kosovo (og kommer via fire ruter), mens afghanere ligger på tredjeplass (12.174).

Som vi har sett ut fra denne statistikken til Frontex, skilles det ikke mellom kjønn eller alder. Hvis IOM-tallene er til å stole på viste det seg at i 1.kvartal for sjøveien til Italia var det få kvinner, om lag 7 prosent, samt 9 prosent mindreårige. Det er vel gode grunner til å tro at det også hos Frontex sine tall er en betydelig overvekt av menn. Det betyr igjen at mange av de som får opphold i Europa vil utløse familiegjenforeninger eventuelt etableringer.

Gullkalven Europa

Disse tallene utløser også et annet spørsmål. Det hevdes at økningen i antallet «flyktninger» (vi vet som sagt ikke hvor mange som faktisk får slik status) har vært en «varslet katastrofe». Det kan være riktig, i alle fall i den forstand at dersom man følger  tallene for hvert kvartal gjennom flere år, så ser en også retningen: Det kommer flere og flere som ønsker seg inn i Europa. Ikke minst gjelder det «uspesifiserte sør for Shahara», som altså utelukkende tar seg inn i Europa sjøveien.

I Norge står debatten, og kanskje et kabinettspørsmål, om å ta inn 10.000 syriske flyktninger. Det heter blant annet at nabolandene til Syria, ikke minst lille Libanon, har tatt imot millioner og at Italia er «sprengt». Men la oss dvele litt ved realitetene: De som har tatt seg inn til Syrias naboland, får ikke varig opphold (og statsborgerskap). De blir heller ikke sendt ut igjen, men får den hjelpen som eventuelt er tilgjengelig. Det er også grunn til å tro at de samme ønsker å returnere til Syria når det er mulig. Heller ikke Italia og andre søreuropeiske land deler velvillig ut varig opphold eller statsborgerskap (flere er heller slepphendte med registreringen og slipper mange videre opp i Europa). Ei heller har Italia og dets like det velferdssystemet som Norge og Nord-Europa har. Ledighetstrygd krever at man faktisk har jobbet (hvitt) en stund, og sosialtrygder utbetales knapt. Den som behøver noe slikt, og ikke har eget nettverk av venner eller familie som klarer seg godt (noe som på et vis garanterer tilhørighet i samfunnet), er i stor grad prisgitt veldedighet. I Italia har kirken tradisjonelt stått fremst som velgjører, sammen med flere sekulære velgjørere. Har man ikke noe å spise eller å kle på seg i Italia, er det stort sett bare å henvende seg til nærmeste menighet. Der får man enten hjelp på stedet, eller man henvises til kirker som koordinerer denslags. Da er behovsprøvingen en nokså annen enn i et byråkrati. Prester som oppdager at deres generøsitet misbrukes, kan fort ende opp med å avvise utnytteren.

Til dette bildet hører det også med at Europa blir sett på som gullkalven, mens land på deres eget kontinent, ikke minst søkkrike araberstater, knapt nok gir noen innpass og opphold.

«Alle» ønsker å få slutt på en trafikk som bringer folk både i mer nød og kanskje død, og da er det å ta imot 10.000 fremfor hjelp i nærområder, mer å anse som en gulrot til at trafikken vil fortsette. Det bevitner også tallene. Og jo flere som får opphold, jo flere vil bli oppmuntret til en slik reise. Så snakker vi om en «varslet katastrofe», kan vi antakelig trygt slå fast at å bruke milliarder av kroner på å hente noen til Norge på bekostning av alle andre, ikke er en bærekraftig politikk. Ikke for noen, verken Europa eller landene som etter all sannsynlighet mister flere og flere av den gruppa som må antas å være i sin mest arbeidsføre alder.

Dagrun Eriksen stilte på KrFs landsmøte i helga med t-skjorte påskrevet Velkommen alle 10.000. Den skjorta bør hun ta godt vare på. For skal dette være norsk politikk, så vil hun trenge den hvert år fremover.