Innvandring

Beskjed oppfattet

Mens migrantpresset på Europa bare øker dag for dag kom det også i august vesentlig færre asylsøkere i år enn i fjor til Danmark. For Norge og de fleste land i Europa stiger asylsøkertallene betraktelig. Kan vi bare slå fast at beskjeder oppfattes?

I juli 2014 skjøt andelen asylsøkere i været i Danmark, en økning som fortsatte inn i august og september samme år. Dette året, sammenfallende med at flere og flere flyktninger og migranter tar seg inn i Europa, faller antallet asylsøknader i Danmark, mens de når nye høyder i omkringliggende land.

Skjermbilde 2015-09-01 12.50.14

Ifølge Jyllands-Posten har mellom 1.400 og 1.600 personer søkt asyl i Danmark i august. Til sammenligning var det i overkant av 2.300 asylsøknader samme måned i fjor.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Som kjent har den nye danske regjeringen tilkjennegitt kraftige innstramninger på innvandringsfeltet og forklaringen kan således være at menneskesmuglerne har oppfattet beskjeden, men dette er for tidlig å slå fast. Uansett hevder den danske regjeringen at de ønsker en ytterligere nedgang i antallet asylsøkere og flyktninger.

Kontrasten er således himmelvid til danskenes naboland Tyskland og Sverige. Lengst har Angela Merkel gått, da hun har sagt at hun vil sette til side Dublin-avtalen og la alle syrere som kommer få behandlet sin søknad i Tyskland. Og Merkel kan vel bare noterer seg at «invitasjonen» virker: bare i går kveld skal rundt 3.500 ha ankommet Østerrike via Ungarn, de fleste med kurs for Tyskland, ifølge NTB. I dag melder AFP at togstasjonen i den ungarske hovedstaden Budapest stenges og evakueres fordi det situasjonen kom ut av kontroll idet hundrevis prøver å komme seg videre med tog til Tyskland. Tyskland har anslått at 800.000 asylsøkere vil ankomme landet i 2015.

Merkels «løsning» har også KrF-leder Knut Arild Hareide foreslått for Norges del. Til Aftenposten sier Hareide at forbundskansler Angela Merkel tar «et europeisk lederansvar» ved å fravike Dublin-avtalen for syrere.

– Vi har et felles europeisk ansvar. Derfor ber jeg Erna Solberg se mot Angela Merkel og det lederansvaret hun har tatt. Norge må også være med, sier han.

Det slår tydeligvis ikke den samme Hareide at Merkel kan ha annen baktanke med dette; nemlig at det gir Tyskland legitimitet til å gi avslag til dem av de forventede 800.000 asylsøkerne som ikke er fra Syria. Når det gjelder politikk bør alle tenkelige varianter være tilstede. Så om det er «europeisk lederskap» vi bevitner gjenstår å se.

Uansett synes svært mange å fastholde at å ta langt flere av asylsøkerne og flyktningene til Europa, er en god løsning. Denne «gode løsningen» er anført av organsisasjoner som Flyktninghjelpen med Jan Egeland i spissen, med argumentet «den største flyktningekrisen etter 2.verdenskrig» som nå har etablert seg som en sannhet i norsk offentlighet. Denne «sannheten» ble tilbakevist av forsker Asle Toje på gårsdagens Dagsnytt 18 (NRK) til en molefonken Egeland: «Hvor har du de tallene fra?».

Også norsk media har problemer med å forholde seg til løsninger som taler imot at det beste er å gi flest mulig opphold i Europa. For eksempel tok Janne Haaland Matlary til orde for i Dagens Næringsliv at det heller enn å være opptatt av problemene med massemigrasjonen til Europa så preges norsk debatt av moralisering. «Konkurransen om å være mest moralsk forarget er intens fordi makten i å være moralsk indignert er stor. Men er indignasjonen berettiget?» Hun fastslår videre at migrasjon er ingen rett, selv om vi skal hjelpe. «Humanitærhjelp er en moralsk plikt for alle stater. Men dette betyr ikke at stater skal la seg oversvømme av migranter eller ta imot enorme mengder flyktninger.»

En annen, og med betydelig mer fartstid innen dette felter, er Paul Collier. Collier er professor i økonomi og offentlig politikk og direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University. Han har brukt hele sitt yrkesaktive liv på å studere fattige samfunn, der perspektivet gradvis har utvidet seg til å omfatte konsekvenser av migrasjon, både for utvandrings- og innvandringslandene. Colliers konklusjon, ikke minst i boken «Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century», er talende nok: «Alle har en mening om migrasjon, men svært få kan rettferdiggjøre den». I The Spectator hadde Collier et innlegg 8. august i år med tittelen «If you really want to help refugees, look beyond the Mediterranean», som kanskje var utløsende for at Collier ble fanget opp av Morgenbladet. Under tittelen «Europas moralske ansvar» hevder Collier at:

For øyeblikket tilbyr EU syrerne utsikt til himmelen (livet i Tyskland), men bare hvis de først betaler en skurk og risikerer egne liv. Bare to prosent gir etter for denne fristelsen, men uunngåelig dør tusenere langs veien. Denne politikken er så uansvarlig at den moralsk sett ligger nærmere uaktsomt drap enn redningens dyd. Den drysser velstand over de få, dreper tusener og ignorerer millioner.

Colliers poeng er at det eneste som nytter er hjelp i nærområdene – også slik at de samme kommer seg raskt hjem når krisen er over, og slik sett bidrar til å bygge opp eget land.

Men slike stemmer skal mest mulig ignoreres av norsk media. Her er det bare én ting som er moralsk riktig: gi flest mulig varig opphold, det er vår avlat, så kan vi sove godt om natten. Også denne beskjeden synes å bli oppfattet av verden: Antallet asylsøkere til Norge synes å gå til nye høyder. UDI har ikke kommet med oppdaterte tall for august, men på Fremskrittspartiets hjemmeside er følgende figur presentert:

Skjermbilde 2015-09-01 14.34.40

Jeg tror at vi langt på vei kan slå fast at beskjeder oppfattes av menneskesmuglere og andre som er kommet eller på vei inn i Europa. Dermed er vi med på å opprettholde den livsfarlige reisen som ikke minst kan ta livet av barn og i tillegg gjøre menneskesmuglernes lommebok enda fetere. Opprettes legale veier inn i Europa, slik som noen tar til orde for, kan det være at menneskesmuglerne får et mindre marked, men til gjengjeld vil overfylte mottak og registreringsproblematikken bare tilta. EU må gjøre noe drastisk, og selv er jeg sterk i troen på at det er én ting: Beskjeden må være at ingen, absolutt ingen, kan forvente varig opphold i Europa. De kan forvente den hjelp som er mulig så lenge det er nødvendig, men om denne hjelpen vil være i Europa eller i nærområdene kan vi heller ikke garantere. Realismen må snart overta for den moralske indignasjonen.